Anders Andersen †

Tidligere forbundsformann i Norsk Jernbaneforbund, Egil Halvorsen, har skrevet og samlet inn følgende materiale om Anders Andersen.

(Artikkel fra "Jernbanemanden" nr. 6/7 1987)

Ringerike har stolte tradisjoner for arbeiderbevegelsens frammarsj i Norge. Thranitterbevegelsen - Marcus Thrane - var pådriveren og krumtappen. Bevegelsen appellerte til de økonomiske og sosiale baktropper i vårt land. Den samlet i årene 1848-1851 hele 25.000 medlemmer under sin fane.

I Buskerud var det cirka 4.000 medlemmer. På Ringerike var det hattemaker Halstein Knudsen, Hønefoss, som var den store leder. Bevegelsen hadde medlemmer i Hønefoss-distriktet samt i Ådal og Hole. De daværende myndigheter satte inn militære styrker for å slå ned bevegelsen. Mange arrestasjoner fant sted og langvarige fengselsstraffer ble resultatet for bevegelsens ledere. Det var en brutal krig "hattemakerkrigen" overfor Thranitterne, som ville ha "litt sol over arbeidet lagt og dagen i stuene inn".

De harde dommene ble appellert til Høyesterett. Dette stadfestet dommene i 1855. Marcus Thrane og hans bevegelse var slått ned, men drømmen om frihet og menneskeverd kunne ikke fengsles. Den levde i småkårsfolkets hjerter.

Sagbruksarbeider Anders Andersen var en av de mange som bar drømmen fram til virkelighet.

Han var født 22. oktober 1846 like utenfor Hønefoss. Som smågutt opplevde han at Thranitterbevegelsen ble slått ned. I 1868 reiste han til Arendal-distriktet og var der til 1889. Det firmaet han arbeidet i, gikk konkurs, og han reiste tilbake til Østlandet. Her virket han i 16 år som gårdsbestyrer på Bølstad i Røyken.

I et intervju 20. august 1927 i Arbeiderbladet var journalist Hans Amundsen på Røyken gamlehjem.

Amundsen skriver: "Da jeg forleden dag avla et besøk på Røyken gamlehjem for å treffe Anders Andersen, satte der en gammel mann i stolen på den åpne veranda.

Jeg syntes det var noe kjent med ham, og da jeg spurte om det var anledning til å hilse på Andersen, svarte gamlingen raskt: – Det er meg det.

Partiets første formann

Jeg sto altså foran den mann som for 40 år siden ble valgt som partiets formann på Arendals-møtet. Og nu visste jeg også at jeg hadde truffet han tidligere, i mine første år som journalist i "Fremtiden" for cirka 20 år siden. Allerede på det tidspunkt hørte Røyken med til de gode punkter i Drammensdistriktets arbeiderbevegelse, og Andersen var med. Men dengang var det ikke alminnelig kjent at han hadde vært Det norske Arbeiderpartis første formann.

Andersen hørte da heller ikke til dem som ønsket å stikke seg frem. Han var en av de beskjedne, trofaste slitere. Andersen er snart 81 år. Synet er sterkt svekket, men han er fullstendig klar og åndsfrisk, og da jeg nevner hensikten med mitt besøk, et intervju i anledning av partiets 40 års jubileum, blir han straks interessert og går i gang med å fortelle om gamle dager.

Det faller naturlig å begynne samtalen med de begivenheter som ga støtet til innkallelsen av arbeidermøtet i Arendal i 1887, og Andersen forteller at han var medlem av foreningen "Samhold" som sto som innbyder til møtet.

Samholdsforeninger

– Er det ikke så at disse Samholdsforeninger ble stiftet under den store krise i 1886? – Jo, vinteren 1886. Det var stor arbeidsløshet i Arendal og distriktet, og foreningens første oppgave var å reise krav på arbeid. Jeg sto som formann i Samholdsforeningen Barbu, som også omfattet Arendal.

– Var det mange av dere?– Såvidt jeg husker var vi 60 stykker i Barbu-foreningen, og i den første tid holdt vi møte nesten hver kveld, hvor vi drøftet forskjellige spørsmål som sto i forbindelse med arbeidsledigheten. Vi valgte komiteer som hadde foretrede for arbeidsgiverne, og vi skaffet oss også en fane. Den hadde innskriften: "Arbeid eller brød". Lenger nede på fanen var malt en bikube som biene svermet rundt, og ved siden var avbildet en flott arbeidsgiver, som mistet flossen sin i kamp mot biene. Med denne fanen marsjerte vi gjennom byen og sang en av Anderas Hanson forfattet kampsang.

De kjenner den nok, for den står i sangboken, sier Andersen og siterer: "Arbeider, stå i fylkingens frem,gå i kamp for å løfte deg selvog ditt hjem".

29 delegerte

– Dette møtet fant sted 21. august 1887 i Godtemplarlokalet ved Ormetjern - Arendal. I alt møtte 29 delegerte og av dem kom 18 fra de 3 Samholdsforeningene, 2 fra Kristiansand, 1 fra Den demokratiske Arbeiderforening i Bergen og de 7 andre med Carl Jeppesen og Christian Holtermann Knudsen fra den socialdemokratiske Forening og de fagforeninger i Kristiania som samarbeidet med dem.

Lite? Beskjedent? Mens Venstre i sitt landsmøte samme sommer hadde bare 20 delegerte og i Høyres landsmøte var det 41.

Med få unntak var utsendingene til Arendalsmøtet arbeidere. 

Venstremenn

– Hvem var det som åpnet møtet i Arendal 21. august 1887?– Det var meg. I egenskap av formann i "Samhold" ønsket jeg representantene vel møtt.

De fleste av oss var venstremenn. Vi som var med i "Samhold" hadde ikke noe kjennskap til sosialismen, men vi var utilfreds med forholdene og ønsket en radikalere politikk, og vi mente at denne måtte opptas av arbeiderne selv gjennom et eget parti. Det var dette arbeidermøtet ble innkalt for å drøfte, og det program som ble satt opp, tok sikte på enkelte aktuelle reformspørsmål.

– Og De ble valgt til det nye partis formann?– Ja, det var ikke forslag på andre kandidater, sier Andersen smilende.

Ved styrevalgene fulgte sosialdemokratene den samlingslinje som de hele tiden hadde holdt på. Anders Andersen var en trenet organisasjonsmann fra avholdsbevegelsen. Til sekretær fikk han redaktøren av "Samholds Avis", Andreas Hansen. De andre styremedlemmer var også fremtredende Samholds-folk.

Til hovedstaden

– Ble det nytt liv i foreningene etter dette møtet?– Nei, det gikk dessverre tilbake med Samholdsforeningen, og noen fagforeninger var det ikke tale om på den tid. Grunnen til at Samholdsbevegelsen brøt sammen var mange.

Den akutte krisen som hadde skapt bevegelsen, fortok seg i 1877 - 88. Tidene hadde bedret seg så tre av trelastbrukene var kommet i gang og seilskutene i fart. Endel av de arbeidsløse var dratt til Amerika, andre fikk hjelp gjennom veiarbeid. Da trykket lettet, viste det seg at solidariteten ikke rakk til. Medlemmene tok til å miste interessen for organisasjonen.

– Deltok de i partiets annet landsmøte året etter i Kristiania?– Nei, jeg sendte regnskapene til Carl Jeppesen og gjorde oppmerksom på, at Arendal ikke egnet seg som hovedsete for partiet. Dette måtte til hovedstaden, hvor bevegelsen var sterkere og hvor de hadde flere betydelige menn å sette i spissen.

Da Samhold brøt sammen, gikk ledelsen av partiet over til Den Sosialdemokratiske Forening og de sosialistiske fagforeninger i Kristiania med Sosialdemokraten som eneste partiorgan."

Minnesmerke

Hans Amundsen skriver til slutt at den gamle hedersgubben sier at han har det godt i Røyken. Hjemmet ligger vakkert til i skogkanten med vid utsikt over den vakre Røykenbygd. Men Andersens trette øyne ser ikke lenger det deilige sommerlandskap, hvor de modne kornåkre vugger i solgangsbrisen.

"Jeg tar farvel, i det jeg sier at også for ham er dagen et jubileum. Til lykke!

– I like måte, sier han og trykker meg hjertelig i hånden til avskjed."

Anders Andersen døde i Røyken 1. september 1931 nær 85 år gammel.

Han deltok meget aktivt i Røyken Arbeiderparti og var abonnement på avisen "Fremtiden" fra første dag den utkom i 1905. Stifter av Spikkestad Arbeider Forening 4. juni 1904 hvor han var formann i 5 år. Også i Røyken kommunestyre var han aktivt med.

Arbeiderpartiet og Røyken Arbeiderparti reiste en minnestein på gravstedet hans. Denne minnesteinen ble senere flyttet til Kistefos-Museet og innviet der av daværende partileder Thorbjørn Jagland 1. mai 2002. Hver 1. mai bekranses minnesmerket.