Jonas Gahr Støre: Veien videre

Gode venner, kjære alle sammen.

Det er godt å se dere, denne samlingen har vi forberedt sammen de siste ukene, nå er vi her for å oppsummere – og se videre – og det har jeg sett frem til.

La meg gå rett på sak: 

Basert på all tilbakemelding etter valget i september, vil jeg først gi dere min vurdering av valgresultatet, av velgerundersøkelsene og av situasjonen i Arbeiderpartiet.

Så vil jeg rette blikket fremover – og gi klare svar på to spørsmål:

1. Hva skal Arbeiderpartiet prioritere frem mot valgene i 2025 og 2027?

2. Og hvordan skal vi jobbe?

Og la meg legge til:

Min forventning er at når vi reiser videre i morgen, så er det på veien videre vi reiser.

Med vårt felles oppdrag i hode, hender og hjerte.  

Høres det ut som en plan?

1. Derfor tapte Arbeiderpartiet valget.

Vi starter med valget. Dette ble et valg:

Der vi ender opp med fortsatt å ha flest ordførere.

Der vi gikk frem i Troms, Trøndelag og Innlandet – og i byer som Stavanger og Tromsø.

Men vi tapte valget i Oslo og de andre storbyene.

Vi mistet velgere i befolkningsrike områder rundt byene.

Og vi mistet velgere langs kysten.

Etter valget har partiledelsen vært opptatt av at flest mulig skal komme til orde – og ha mulighet til å bruke akkurat de ordene de mener er riktig for å beskrive valgkampen, valgresultatet og situasjonen i Arbeiderpartiet:

Vi har gjennomført store undersøkelser blant velgere, medlemmer og tillitsvalgte – og hatt åpne møter og lokale evalueringer.

Hva har vi lært? 

For meg er det helt sikkert at mange gjorde en stor innsats i den intensive valgkampen: Vi mobiliserte, vi løftet oss – og i 1 av 3 kommuner gikk vi også frem.

Vi var oppe tidlige morgener og sene kvelder – og nede i Moss holder vi jammen meg på ennå!

Innsatsen til tross: Samlet sett var valgresultatet altfor dårlig for Arbeiderpartiet.

Jeg blir av og til spurt om hvor det overordnete ansvaret ligger. Svaret på det er veldig enkelt: Ansvaret ligger hos meg.  

Og dere skal vite at det er et ansvar jeg tar på det største alvor.

Dere skal vite at jeg vil gjøre alt jeg kan, fra sent til tidlig, for å løfte laget og justere kursen.

Jeg er klar for det, partiledelsen er klar for det, sentralstyret er klar for det.

Og jeg vil si til hver og en av dere: Bli med du også – er det ett tidspunkt der innsatsen til hver og en vil utgjøre en stor forskjell, så er det nå.

På veien videre skal vi ta med oss noe viktig fra vår historie: Når Arbeiderpartiet vinner valg, har vi ikke bare løftet oss i den intensive valgkampen. Vi har også vunnet den lange valgkampen.

Det gjorde vi ikke i år, og hovedårsaken til at vi gjorde et dårlig valg, er at vi tapte den lange valgkampen.

Vi lå for lavt da vi gikk inn i den intensive valgkampen i august – og veksten kom for sent.

Hvorfor? spør vi i velgerundersøkelsen. Tre årsaker tror jeg er sentrale.

For det første, og aller viktigst: Folk har fått dårligere råd, og de gir oss et politisk ansvar for det.

Vi sa at valget i 2023 skulle være nettopp hva det faktisk var: Et lokalvalg, der de lokale kandidatene og de lokale sakene skulle dominere:

Eldreomsorgen i en tid der vi blir mange flere eldre. Utjevning av forskjeller i en tid med økende forskjeller. Læringen til barna i en tid der skjermene stjeler stadig mer tid.

Mange velgere sier i velgerundersøkelsen at de er enige med oss:

Om fellesskapsløsninger fremfor privatisering i eldreomsorgen.

Om et mer rettferdig skattesystem.

Om en mer praktisk og variert skole der elevene lærer mer og bedre.

For mange velgere var likevel noe annet enda viktigere:

Dette valget skjedde mot et bakteppe der nesten hele Norge har fått dårligere råd:

Som følge av prisvekst og rentehevinger.

Som altså kommer på toppen av år med økte forskjeller i Norge – som følge av mange år med høyrepolitikk.

Vi gikk til valg i 2021 på at det var vanlige folks tur. Det var rett og det er rett. Men når vanlige folk så får mindre penger i lommeboka, forstår jeg at folk reagerer – selv om vi gjennomfører mange tiltak for å hjelpe.

For det andre: Regjeringen har tatt mange store beslutninger i en tid med økte forskjeller, krig i Europa, flyktningetilstrømming, energikrig, klima- og naturkrise og prisvekst. Men flere av beslutningene har vært et dilemma for oss: De har vært nødvendige, men også upopulære i deler av landet. 

La oss ta lakseskatten. Det er gode grunner til at de som bruker våre felles naturressurser, og går med store overskudd, skal bidra mer til fellesskapet. Takket være lakseskatten kan vi redusere barnehageprisen over hele landet og legge igjen mer penger i lokalsamfunnene, som kan brukes på å kutte utslipp og skape jobber.

Jeg forstår godt at innføringen av en ny skatt ikke er populær. Den har skapt uro – og påvirket valgresultatet langs kysten.

På samme måte forstår jeg godt at elektrifiseringen av Melkøya og kraftutbygging i nord skaper uro og påvirker valgresultatet – selv om elektrifiseringen er nødvendig – og ikke kan vente om Norge skal nå våre klimamål.   

Vi har i løpet av de siste årene satt veiprosjekter, flere store bygg og flere anleggsprosjekter på vent.

Vi gjør det for å dempe presset i økonomien, fordi vi mener det er avgjørende å få kontroll med prisstigningen.

Likevel er konsekvensen er at mange blir skuffet. Det forstår jeg. Folk får ikke veien, banen eller bygget på den tiden de har blitt lovet.

For det tredje: Vi har ikke vært tett nok på folks hverdagsliv når vi har utviklet politikken vår. I stedet har utenompolitiske saker flyttet oss vekk fra velgerne og tatt mye oppmerksomhet.

Velgerundersøkelsen viser at habilitetssakene denne sommeren påvirket valgresultatet og troverdigheten til oss som styringsparti.

Politikkens natur er egentlig å være utovervendt. Vi spør velgerne: Hva er viktig for deg?

Men utenompolitiske saker de siste årene har gjort politikken mer innovervendt. I stedet for at vi spør velgerne ha som er viktig for dem, spør velgerne oss hva vi driver med.

Dette var min oppsummering av de tre viktigste årsakene til at vi gjorde et dårlig valg.  

Så vil jeg si, og dette er viktig: Det dårlige valgresultatet kan ikke alene forklares med hva som har skjedd i år og de siste årene: Vi må også erkjenne at Arbeiderpartiet – over tid – ikke har klart å overbevise like mange velgere som før.

Derfor:

Skal vi løfte Arbeiderpartiet.

Skal vi snu nedgang til medgang.

Skal vi vinne den lange valgkampen i 2025 og 2027.

Og mer enn det: bygge et Arbeiderparti for fremtiden.

Da er oppgaven helt klar:

For det første må vi gi folk tryggheten tilbake.

For det andre må vi utvikle politikken i øyehøyde med velgerne, tett på folks hverdagsliv.

Det er veien videre for Arbeiderpartiet.

Og den gleder jeg med til å snakke mer om nå – og til å ta fatt på sammen med dere.

2. Tryggheten tilbake 

Vi skal gi folk tryggheten tilbake. Det er vårt mål nummer én de neste årene.

Når jeg sier det, tenker jeg på den nyutdannede sykepleieren som sliter med å få boliglån.

Jeg tenker på renholderen og bussjåføren som gjør den jobben vi alle er så avhengige av at de gjør. Det er fortsatt like rent, bussen går fortsatt like ofte. Men han og hun som gjør jobben sitter igjen med mye mindre.

Jeg tenker på den travle storfamilien som har orden på økonomien og som tidligere har kunnet sette av litt hver måned, men nå snart er tom for sparepenger.

Så tenker jeg på hun som har en godt betalt jobb, men som er skilt og bor i dyre Oslo – og som har barn som skal delta på fritidsaktiviteter og som hele tiden trenger nye klær.

En av de største samfunnsendringene i Norge, er at nesten alle har fått dårligere råd.

Noen har gått fra å ha lite penger til å ha veldig lite penger.

Andre har gått fra å kunne glede seg til en Syden-tur med familien til å nøye seg med å reise hjem til jul.

Mange har satt prosjekter på vent: Nødvendig vedlikehold av huset. Drømmen om et nytt kjøkken. Eller bryllupet til sommeren.

Selv om de fleste fortsatt har råd til å betale ned på lånet og til å kjøpe mat i butikken, opplever alle at de får veldig mye mindre for pengene.

Med mindre penger får vi også færre muligheter.

Til å sende ungene våre på fritidsaktiviter.

Til å tenke fremover, legge planer.

Til å delta i små og store fellesskap.

Gode venner, meteren under pandemien var inngripende – men det er jammen meg prisvekst og renter også.

I statsbudsjettet vi overtok fra den forrige regjeringen, var prisveksten for 2022 beregnet til behagelige 1,3 prosent, men endte på voldsomme 5,8 prosent.

Ikke siden 1980-tallet har prisveksten fra et år til et annet vært så høy, og særlig høy var den på mat og på strøm.

Måten sentralbankene får prisveksten ned på, er ved å øke renten.

Etter 11 år med styringsrente på 1,5 prosent eller lavere, har Norges Bank økt renten 13 ganger.

Det gir store utslag i folks hverdagsøkonomi: For en familie med 3,5 millioner kroner i lån, betyr det 110 000 kroner i økte renteutgifter årlig.

Sagt med andre ord: For de aller, aller fleste er privilegiet «No worries» nå borte. Det er en stor samfunnsforandring som vi må ta på høyeste alvor.

Vi er ennå ikke der at prisveksten har gått så mye ned at også rentene går ned. Men vi nærmer oss. Om vi ikke ser lyset i tunnelen ennå – så har også denne tunnelen et utløp. Vi har en myk landing i sikte.

For dere, vi jobber etter en plan bygget på de beste faglige rådene:

Den skal vi holde fast ved.

For den kommer til å virke.

Og den vil merkes i lommeboka til folk.

Hør etter nå:

Arbeiderpartiets mål er at folk igjen skal få bedre råd.

At vi skal få kontroll på prisstigningen.

Føre en politikk som bidrar til at Norges Bank igjen kan sette ned renten.

Som gjør at vi kommer gjennom dette – og ut av dette – med Europas laveste arbeidsledighet, og får enda flere ut i trygge jobber. 

Og vi skal fortsette å prioritere rimeligere strøm og mer tilgjengelige velferdstjenester, som barnehage og helsehjelp.

Det er vårt mål og vårt løfte til velgerne.

For dere, glem aldri dette: Det finnes ingen frihet større enn følelsen av trygghet.

Men da er det også sånn: 

Vi må bruke tiden det tar.

Vi som parti, og jeg som statsminister, må ha den utholdenheten som trengs.

Vi kan ikke styre eller vedta alle piler i norsk økonomi.

Men vi kan gjøre det vi kan:

Gjennomføre vår plan og samtidig hjelpe folk med hverdagsøkonomien – og la meg, for en gang skyld, bare nevne to av de grepene vi tar.

I Bergen møtte jeg en dame som heter Vigdis Helene Ravnøy.

Hun ble pensjonist i 2009 – og la da et langt yrkesliv bak seg.  

Problemet er at pensjonen har har blitt mindre og mindre verdt.

I år – prisstigningens år – har hun likevel fått mer å rutte med.

Hvorfor det?  

Fordi Arbeiderpartiet har innført en ny måte å beregne pensjonen på.

«Jeg har fått 35 000 kroner mer i pensjon i året. Når alt er blitt dyrere, betyr årets trygdeoppgjør mye for min økonomi», sa hun til meg.

Og dere, det er et resultat av politikk. Ikke av hvilken som helst politikk. Men av vår politikk.

I Fauske for noen uker siden møtte jeg firebarnsmoren Dina.

Hun var fortvilet over barnehageprisene og SFO-prisene, og stod frem i lokalavisen.

Dette leste Nils Christian, lederen av Fauske Arbeiderparti. Han tok kontakt og Dina.

Og dere vet hva som har skjedd: Regjeringen har innført gratis kjernetid i skolefritidsordningen, og skrudd ned barnehageprisen – igjen og igjen.

Og hva betyr det for Dina?

Det betyr at hun sparer 50 000 kroner neste år.

Igjen: Dette er et resultat av politikk. Ikke av hvilken som helst politikk, men av vår politikk.

Gode venner,

Verdier må skapes før de kan deles. Og deles de rettferdig legger vi grunnlaget for å skape både mer og bedre.

Fra deler av høyresiden og noen stemmer i media kan man få inntrykk av at Norge er verdens verste land å investere i.

Det synes jeg er å snakke Norge ned.

Norge er landet som setter eksportrekorder og der bedriftsinvesteringene nå har nådd et rekordhøyt nivå.

Og hva betyr egentlig det?

Det betyr flere trygge jobber.

130 000 flere for å være helt presis om hvor mange jobber som har kommet siden vi overtok.

Og ikke bare det: Folk som tidligere stod utenfor arbeid og utdanning, har nå fått en fot innenfor.

Én grunn til det er at ungdomsgarantien har fått en flying start:

Bare det siste året har 5000 under 30 år kommet tilbake i jobb og utdanning.

Og dere, dette har jeg gledet meg til å si. For om vi ikke har kunnet si det før – så kan vi i alle fall si det nå: Det er typisk norsk å gå på jobb.

La meg være veldig tydelig: De som ikke har helse til å jobbe, skal vi være der for. Velferdsstaten er ikke til pynt, den er til bruk.

Men vi skal ikke gi utkobling til de som trenger tilkobling.

Til et arbeidsliv som gir folk muligheter til å leve frie og selvstendige liv.

Vårt arbeidsliv, det skal være et godt organisert arbeidsliv, Peggy.

Med norske lønns- og arbeidsvilkår.

Hele, faste stillinger.

Og gode pensjonsordninger.

Vi har lært oss at det kan bli bråk av å forsvare arbeidslinja.

Men å stille krav, er også å stille opp.

Og tenk på alle de mulighetene arbeid til alle gir: For den enkelte – og for næringslivet.

De neste årene skal vi bygge ut arbeidslinja –  styrke fellesskolen og vår felles helsetjeneste –  og samtidig bygge opp Norges økonomiske fremtid:

Næringene der vi skaper jobber og kutter utslipp.

Der vi utvikler Norge til å bli et rettferidg nullutslippssamfunn.

Der vi bygger ut kraften og sikrer rimelige strømpriser og politisk kontroll over strømmarkedet.

Og der vi utnytter teknologiens og digitaliseringens utrolige muligheter.

Gode venner,

La meg oppsummere hvor vi er – og hvor vi skal:

Gjennom to generasjoner har vi vært vant til at alt bare går en vei: fremover.

Nå opplever vi prisvekst og høye renter.

Legg til krig i Ukraina og i Midtøsten, energikrise, klima- og naturkrise, kraftig vekst i antall eldre og mangel på arbeidskraft.

Alt dette etter en gobal pandemi og mange år med økte forskjeller.

Utfordringene vi står overfor er store.

Men oppgaven vi har er veldig klar: Vi skal gjøre alt vi kan for å gi folk tryggheten tilbake.

Da kan vi også skape store, nye muligheter i landet vårt.

3. Tettere på

Måten å løse de store oppgavene på, er ikke at Arbeiderpartiet blir noe helt annet.

Men vi, og her tror jeg vi er enige alle sammen, må bli en bedre utgave av oss selv.

Jeg tror mange har opplevd at Arbeiderpartiet ikke har vært nært nok de siste årene.

Jeg tror mange rett og slett har savnet Arbeiderpartiet slik de egentlig kjenner oss.

For det første har vi har hatt vår andel av kriser. Jeg sier det veldig klart: Vi har et felles ansvar for å få en slutt på det. Velgere skal se, høre og erfare at vi er opptatt av dem.

For det andre er vi et reformparti, opptatt av samfunnsforandring – og de store omstillingene – som klima, energi og demografi. Det skal vi ikke miste av syne.

For det tredje er vi et solidarisk og internasjonalt orientert parti. Som time for time følger hva som skjer på Gaza og i Ukraina – og som ikke er redd for verken å si ifra til verden – eller å prøve å forandre verden.

Men i iveren etter å løse de største spørsmålene må vi aldri miste det aller viktigste: Velgerne – og det velgerne er opptatt av her og nå i sin hverdag.

Tenk bare på alle de unge: De som skal leve lengst, de som er vår fremtid. Tenk på den uroen som har bredt seg blant dem de siste årene – pandemi, psykisk helse, skjermer, klima, identitet – og en feed fylt av krig, lidelse og ødeleggelse.

Derfor sier jeg til dere i dag: Vi skal gi folk tryggheten tilbake. Men vi skal også komme tettere på velgerne og deres hverdag. Ikke minst de unge. Astrid og AUF snakker tydlig og godt om dette i alle sammenhenger, og Astrid: Sammen skal vi vise at vi igjen blir tilliten verdig blant unge velgere.

Når jeg sier at vi skal komme tettere på, kommer det til å bety noe for hvor vi reiser og hvem vi møter.

For hvilke debatter vi setter i gang.

For hva vi poster i sosiale medier.

For hvordan vi snakker.

For nominasjonsprosessen og programprosessen.

Og apropos programprosess: Skal vi utforme en god sosialdemokratisk politikk for fremtiden, skal vi også utøve samfunnskritikk. Også av det samfunnet vi selv har vært med på å bygge.

Arbeiderpartiet har fått det politiske hovedansvaret for den velferdsstaten vi har i Norge i dag. Men hvis vi skal få æren for det som fungerer bra i landet vårt, må vi også finne oss i at folk gir oss skylden for mangler i eldreomsorgen, sykehus og skoler.

Vi skal kunne målbære den kritikken folk forteller oss om, også om vi ikke alltid har løsningene fiks ferdig. Folk må kjenne oss som mulighetsbeskrivere like mye som problemløsere.

Det betyr ikke at vi skal være ombud for alle interesser her i landet. Det har vi organisasjoner til.

Vårt parti er et stort telt.

Vi er ikke bygget på en enkeltsak, ett hensyn eller én skillelinje.

Vårt parti formes ikke av enten unge eller gamle.

Byfolk eller bygdefolk.

Av de som jobber offentlig eller de som jobber privat.

Noen vil si at i vår tid er teltet for stort, det blir for lite spisset politikk, det blir for mange hensyn å avveie.

Men jeg ser det ikke sånn: det er bredden og de gode alliansene som er vår styrke og mulighet.

I vårt telt er det meninger, erfaringer og kunnskap fra levd liv.

Og nettopp derfor er det også muligheter.

Til å bygge bro.

Mellom mennesker, mellom generasjoner.

Mellom by og land.

Til å være et folkeparti som bekjemper forskjeller og som alltid setter det viktigste for først.

Nå er det å gi folk tryggheten tilbake.

Det Arbeiderpartiet jeg beskriver i dag er et Arbeiderparti tettere på hverdagslivet og menneskene som kan ha lyst til å stemme på oss.

Et Arbeiderparti som ser fremover, ikke bakover.  

Som fornyer offentlig sektor gjennom digitalisering, gode fagmiljøer i sykehus og på skoler, tillitsreform og enklere tjenester.

Et Arbeiderparti i øyehøyde med velgerne.

Et Arbeiderparti tettere på.

Sånn at vi kan oppnå det vi grunnleggende sett vil: Trygghet og muligheter. For hver og en av oss – og for landet vi er så glad i.

TIl slutt vil jeg spørre:

Hvilken organisasjon trenger Arbeiderpartiet for å komme tettere på?

Også her har vi noe å lære av årets valgkamp. 

Det er en sammenheng mellom hva slags partiorganisasjon vi har og hva slags valgresultat vi oppnår.

Sjansen for å vinne valg øker: Der vi har en etablert ordførerkandidat. Har fornyelse i medlemsmassen.

Godt fagligpolitisk samarbeid. Og er synlige i livene til folk. Derfor vil jeg si til hver og en av dere: 

Hold på innsatsen, hold på engasjementet, folk trenger det:

Folk lever et mer krevende liv nå – og derfor er også kravene til oss større.

Sammen skal vi svare på den store oppgaven folk har gitt oss: Skape trygghet og muligheter – for landet, og for hver og en i dette landet.

Gode venner,

Jeg er så glad i dette partiet.

Jeg blir så motivert av tanken på den kraften vi er og kan være i samfunnet.

Og det vet jeg er en følelse ikke bare jeg kjenner – det er en følelse jeg deler med hele Arbeiderpartiet.

Vi er mange her i dag. Men dette er bare en bit av Arbeiderpartiet:

Etter dette valget har vi 117 ordførere og fylkesordførere på jobb for folk.

I kommuner der vi tapte, er vi en våken og konstruktiv opposisjon.

Sammen med Senterpartiet i regjerIng og SV på Stortinget, styrer vi landet.

Og bak oss har vi en medlemsmasse som nærmer seg 50 000.

Fra alle disse posisjonene, enten man er medlem, kommunestyrerepresentant eller statsråd, har man mulighet til å bruke det kraftfulle verktøyet Arbeiderpartiet kan være:

Til å skape en tryggere hverdag med flere muligheter.

I et parti som er tettere på.

Og som både kan, må og skal vinne valgene i 2025 og 2027! 

Takk for oppmerksomheten!