Jonas Gahr Støres tale på landsstyremøtet 18. september 2018

Folkets Hus,  Oslo 18. september 2018

Kontrolleres mot fremføring

*

Gode venner, velkommen

Noen av dere hørte meg innlede på partimøter i fjor – da begynte jeg gjerne med å fortelle om mannen på landsbygda i Irland som hadde kjørt seg vill.

Han spør så en fotgjenger i en liten landsby om veien til Dublin.

«Hvis du skal til Dublin,» svarer mannen, «så ville jeg ikke startet herfra».

Historien høstet latter i fjor høst – og en del medynk.

For alle tok poenget om at vi – Arbeiderpartiet – var mannen som skulle til Dublin.

At vi så gjerne skulle startet fra et annet sted – ikke herfra.

Jeg minner om denne lille fortellingen i dag, fordi jeg opplever at den historien nå er historie.

Etter sommeren har vi fått en ny start.

Denne høsten har vi fått en god start.

Og jeg ville ikke startet noe annet sted enn akkurat her, akkurat nå.

Med dere!

Så kjære landsstyre.

Velkommen til en ny start på et nytt politisk år.

Velkommen til landsstyremøte i et arbeiderparti som er i ferd med å komme tilbake.

Som er på vei dit vi vil – nemlig Arbeiderpartiet på sitt beste!

*   

Utviklingen på meningsmålingene går i riktig retning. Det er bra. Det er nå flertall for regjeringsskifte på nær alle målinger. Det lover godt. Og vi møter en svekket regjering – og en regjeringssjef som sliter med mye mer enn å melke ku.

En regjering som fører en politikk som øker forskjellene.

En regjering som omorganiserer Norges regioner på en lemfeldig og useriøs måte. En regjering – nær halvfull av klimafornektere – som ligger langt på etterskudd med å kutte utslipp og oppfylle Paris-avtalen.   

For dere,

Folk vil ikke ha privatisering av sykehusene!

Folk vil ikke ha en politikk hvor de som har mest, skal bidra med stadig mindre.

Og vi folkevalgte finner oss ikke i at Regjeringen sminker sannheten om noe så avgjørende som å sikre våre innbyggere mot terror.

Det er svært alvorlig. Og det er vår jobb å holde regjeringen ansvarlig.

  *

Kortversjonen av strategien vi vedtok i mars er at vi skal være:

Nær hverdagen til folk. Tydelig på våre verdier. Og ambisiøs.

Overskriften i den uttalelsen vi vedtok på forrige landsstyremøte – var «sterke fellesskap».

Vi slo fast at kjernen i vårt oppdrag er sterke fellesskapsløsninger.

Nå tar vi ett skritt videre.

I dag vil jeg dele med dere hvor jeg mener oppdraget vårt – sterkere fellesskapsløsninger – skal lede oss fremover.

 *

Og la meg si helt fra start: Jeg er bare enda sikrere på at utgangspunktet for oss må være sterke fellesskap.

At vi utvikler politiske løsninger som bygger på det vi mennesker kan få til sammen.

For arbeiderbevegelsen ble grunnlagt på en enkel innsikt:

Frihet og trygghet for alle er bare mulig ved at vi går sammen. Hver for seg stod arbeidsfolk med lua i hånda. Sammen – i en bevegelse – står vi sterkt.

Sammen – i fellesskap – kan vi forme en bedre fremtid for alle.

Det handlet og handler om rettferdighet.

Sterke fellesskap, små og store, var grunnen til at jeg ble med i politikken, meldte meg inn i Arbeiderpartiet.

Som de aller fleste barn i Norge fikk jeg kjenne verdien av å stille opp for hverandre i det lille, viktige fellesskapet som familien er.

Som leder av Røde Kors så jeg hvor viktige de mellomstore fellesskapene – nabolagene, frivilligheten, idretten, kirken – var for mange av oss, for ungene våre, for innvandrere, for meg.  

Som utenriksminister så jeg samfunn hvor forskjellene var blitt så store og fellesskapsarenaene så få, at det var umulig å finne sammen.

Som helseminister så jeg på nært hold verdien av en felles helsetjeneste – for alle, over hele landet.

Og som partileder ser jeg verdien av sterke fellesskapsløsninger – i skolen, på arbeidsplassen, i landbruket, i partiet vårt – og ikke minst, risikoen vi løper om fellesskapet svekkes.

Det kan sies så enkelt, dere:

Det beste ved Norge er alt vi får til sammen. Så la oss gjøre vårt største fortrinn til vår viktigste ressurs i møte med fremtiden.

*

Og dere,

Sterke fellesskapsløsninger er like viktig nå som da arbeiderbevegelsen ble formet for over hundre år siden – ja kanskje enda viktigere i møte med de sterke kreftene som nå påvirker oss.

I arbeidslivet.

I velferden.

I vår omgang med verden rundt oss.

La meg i denne talen få dvele ved hva sterkere fellesskapsløsninger nettopp betyr på disse tre områdene – arbeidslivet, velferden, vår omgang med verden.

Arbeidslivet først - som alltid i Arbeiderpartiet! 

«Vi frykter ikke ny teknologi, vi frykter gammel».

Dere har hørt meg si de ordene noen ganger.

De stammer fra Stefan Løfven – fra den gang han var leder for metallarbeiderne i Sverige.

I den setningen ligger så mye av sosialdemokratiets historie og tenkning.

En sterk optimisme. Vi frykter ikke ny teknologi …. 

Det er en optimisme jeg kjenner igjen når jeg nesten ukentlig besøker norske arbeidsplasser og bedrifter.

Den norske olje- og gassindustrien som er verdensledende, og som nå vokser inn i nye områder som flytende vindmøller.

Det produktive norske landbruket som produserer sunn mat, og utvikler bærekraftig fôr og biodrivstoff.

Eller grønn skipsfart, E-helse.

Mulighetene for verdiskaping og arbeidsplasser er mange!

Se på industrien!  

Nå kommer store oppdrag hjem til Norge fra lavkostland.

Det er derfor vi er optimister.

Vi frykter ikke ny teknologi, vi frykter gammel.

Vi har kunnet si det, fordi vi har beskyttet folk på jobb, ikke den enkelte jobben, fordi jobber er i stadig forandring.

Men nå er mange arbeidsfolk engstelige.

Undersøkelser viser at det nordmenn frykter mest, er å bli utdatert, gå ut på dato.

De er redde for at jobben deres blir borte, og at de ikke får en ny.

De ser at ny teknologi – automatisering og digitalisering – nå i raskt tempo erstatter jobber.

I kassa på Kiwi.

På lageret.

Men også på regnskapskontoret.

*

Jeg ser dype forskjeller i vårt svar og høyresidens svar på hvordan vi nærmer oss et arbeidsliv som forandrer seg raskt og mye.

Regjeringens hovedgrep for å skape jobber er store skattekutt.

Vårt svar er kompetanse.

1 av 3 i arbeidsfør alder står nå utenfor arbeidslivet.

100.000 unge mennesker er hverken i arbeid eller under utdanning. 

Andelen menn mellom 24 og 55 år i jobb faller kraftig.

Der vi før lå helt i toppen i Europa – der har vi nå nådd midten på Europa-statistikken – og vi er på vei nedover.

Skattekuttene virker jo ikke!

I Sverige under Stefan Løfven, har de aldri hatt en høyere andel i jobb.

I Norge under Erna Solberg, er vi tilbake der vi var midt på 1990-tallet.

Og med på kjøpet – i Norge – får vi økende økonomiske forskjeller.

Ja, i følge nye tall fra SSB, eier nå den rikeste prosenten en femtedel av all formue i Norge.  

Vi sier nei til at de med mest fra før, skal bidra mindre.

Vårt svar er å satse på ansattes kompetanse gjennom hele arbeidslivet!

Arbeidslivsutvalget og Arild foreslår et kompetansefond som gir ansatte rettigheter til etter- og videreutdanning.

Det er et godt forslag – som vi skal få høre mer om fra Arild senere i dag!

*

Faste ansettelser.

Et annet område hvor det er dype forskjeller mellom oss og dem i arbeidslivspolitikken.

Faste jobber erstattes nå av innleid arbeidskraft og andre former for løsarbeid i stadig flere bransjer.

I bygg og anlegg.

På hoteller og restauranter.

I renhold og luftfarten.

I Nordsjøen.

I helsevesenet.

Det er et uvesen som sprer seg.

Vi kjemper for de som blir rammet.

Vi står sammen med de 700 sjøfolkene som risikerer å bli stående på land fordi regjeringen vil følge Color Lines ønske om å flagge ut Kiel-fergene.

Vi står sammen med renholds- og vedlikeholdsarbeiderne som risikerer å miste jobbene som følge av jernbanereformen.

Vi, Hadia, går i spissen for strengere regler for innleie.

Forbud mot nulltimerskontrakter.

Bruk av innkjøpsmakten i våre kommuner til å stille krav om trygge arbeidsvilkår.

Hva er regjeringens svar?

Generell adgang til å ansette midlertidig arbeidskraft.

Nei til strengere regler mot innleie.

Ja til kommersielle velferdsaktører, selv de som driver rovdrift på ansatte.

Denne politikken er en alvorlig trussel mot et trygt arbeidsliv.

Den gjør at flere jo har god grunn til å frykte ny teknologi.

De vet at faren øker for at de blir byttet ut – ikke satset på.

Dere,

Vårt svar er det motsatte:

En fast jobb å gå til for alle.

Rettighet til oppdatering av kunnskap og kompetanse gjennom arbeidslivet.

Mer trygghet for arbeidsfolk i mer utrygge tider.

Det er bra for omstilling og det er bra for folk på jobb.

*

Et siste eksempel på store forskjeller i arbeidslivspolitikken: Organisering.

Andelen som organiserer seg faller – nå under 50 prosent.

Da er det sånn, dere, at en bærebjelke i den norske modellen vakler.

Det gir arbeidsfolk mindre makt over egen hverdag.

Det gjør at partene i arbeidslivet, som kan ta ansvar for tøffe omstillinger, blir svakere.

Det fører til mer utrygghet, fordi det er færre som melder fra når arbeidsfolk utnyttes.

En ond spiral.

Og igjen må vi si: Frp og Høyre gjør vondt verre.

De kutter i fagforeningsfradraget.

De stenger partene i arbeidslivet ute fra viktige prosesser.

De skriver rett ut i regjeringserklæringen at de «anerkjenner» det uorganiserte arbeidslivet.

Landsstyret,

Vi sier nei til kutt i fagforeningsfradraget.

Vårt svar er å doble det!

For vår metode er å stille opp for hverandre gjennom krevende omstillinger.

Stille opp med sterkere fellesskapsløsninger.

Gi folk mer - ikke mindre - trygghet.

Da tør folk være med på store forandringer. Da får vi alle med.

Da kan vi gripe de mange mulighetene som Norge har!

Da kan vi fortsatt si: Vi frykter ikke ny teknologi, vi frykter gammel.

*

Så til velferdspolitikken. 

Sterkere fellesskapsløsninger også der.

For litt over en uke siden var jeg i Kina.

Det gjør inntrykk, de store forandringene.

Og jeg fikk dratt en kjær vits fra tiden som utenriksminister; jeg la armen om en kinesisk kollega og sa: - Tenk her står vi – du og jeg – og sammen representerer vi en fjerdedel av jordas befolkning!

Det slår ikke feil: Nordmenn ler mer av den vitsen enn kineserne!

Den siste kvelden i Beijing skulle vi spise middag med tre fra den internasjonale avdelingen i det kinesiske kommunistpartiet.

Under forretten kommer en av de yngre rådgiverne deres bort til meg og sier at han må gå. Barnet hans har fått feber og han må hjem for å ta sin del av ansvaret.

Så forsvant han ut døra.

Dette var ikke vanlig kost i Kina.

Den unge mannen ble vår helt den kvelden – til de to andre kinesiske ledernes milde forbauselse.

Anniken pekte på meg og sa, at da han var utenriksminister, var han hjemme med sykt barn.

De himlet med øynene.  

*

Vi har kommet langt i Norge med å legge til rette for gode familieliv og en god oppvekst for barna våre.

Lang pappaperm. Full barnehagedekning. Skritt for skritt. Lista er lang.

Sosialdemokratiet kjenner verdien av det lille fellesskapet familien er.

Familien er luften vi puster i. På godt – men også på vondt.

Familien er den viktigste rammen for barns liv.

Og arbeidsdelingen i familien betyr mye for om både mor og far kan jobbe.

Derfor må en politikk for sterkere fellesskap begynne med familien og bidra til å gi alle barn en god oppvekst.

*

Fra høyresiden hører vi ofte at økte utgifter til bedre velferdsordninger er en luksus vi ikke kan ta oss råd til.

Tiden for store velferdsreformer er over, sa Torbjørn Røe Isaksen i fjor.

Det er derfor de i høst vil kjempe mot forslaget vårt om pensjon fra første krone – en rett en million nordmenn ikke har i dag og som vi vil gi dem.

Ett annet eksempel fikk vi da de svenske sosialdemokratene før valget lanserte en uke ekstra fri for 900.000 barnefamilier, de med barn mellom fire og seksten år.

Dette har vi ikke råd til, var omkvedet fra høyrefolk.

Men dere, tiden for store velferdsreformer – ikke minst for familiene – er ikke over.

Forslag som det Stefan lanserte for tre uker siden – en ekstra ferieuke nettopp for barnefamiliene – er interessante, også for Norge.

Det er den typen sterkere fellesskapsløsninger som koster.

Men det er jo derfor vi mener at de som har mest, bør betale noe mer i skatt.

Vi vet jo at dette er investeringer som betaler seg over tid.

Fordi litt mindre stress og press gjør at flere kan jobbe.

Fordi gode oppvekstsvilkår betaler seg i det lange løp.

Fordi en god oppvekst kan vare livet ut – og det samme kan en dårlig.

*

Derfor har min beskjed til Cecilie og oppvekstutvalget vært:

Se etter ordninger som kan bidra til en bedre oppvekst for alle barn.

Som kan lette trykket på familiene.

Reis debattene om nye, store løft.

Og jeg hører allerede flere forslag:

Som gratis aktivitetsskole for alle barn, som vi er i ferd med innføre i Oslo.

Som en helhetlig skoledag, slik at ungene våre lærer det de skal, spiser sunt, får gjort unna lekser, fotballtrening og korps …  og så kan senke tempoet med familien mot slutten av dagen.  

Dere,

Vi er ikke i mål med å gjøre velferdsstaten bedre – og ja, i noen tilfeller, større.

Særlig ikke på oppvekstområdet.

Derfor har vi, Rigmor, i forkant av statsbudsjettet som kommer om tre uker, allerede bestemt oss for å prioritere velferd.

Velferd i hverdagen, i kommunene.

Trygghet for våre eldre som blir flere. Og kanskje aller viktigst; velferd som kan gi alle barn en god oppvekst.

Derfor – og følg med, for dette er nytt, og dyrt – og ansvarlig:

Vi vil i vårt alternative budsjett legge på bordet mellom tre og fire milliarder kroner mer til kommunene neste år enn Regjeringen.

Det, dere, er en god investering av felleskapets penger!

*

Fellesskapet bør ta et større ansvar på flere velferdsområder.

Bedre, universelle ordninger for familiene er en slik god investering.

Det er én rettesnor på velferdsområdet.

Den andre rettesnoren jeg vil røre ved i dag er dette:

Velferdsstaten er det offentliges hovedansvar – fellesskapets ansvar – deg og meg sammen.

Arbeiderpartiet er pragmatisk. Mange bidrar til velferdssamfunnet – i barnehagene og i eldreomsorgen. Ideelle og frivillige – mange gjør en fantastisk jobb.

Men jeg må si: Jeg har blitt mer og mer kritisk til kommersielle velferdsaktører.

Vi vil ha en tydeligere, skarpere front mot å la kommersielle aktører uthule vår felles velferdsstat – ved at penger fra skattebetalere og foreldre tas ut til store overskudd.

Igjen – se til Sverige.

Der har privatiseringen av skolen ført til en skole med store forskjeller. Og i tillegg – til dårligere resultater!

Nå går hver fjerde elev i videregående skole i Sverige på privatskole.

Og utviklingen er svært krevende å reversere.

Noe av det samme skjer nå i helsesektoren i Norge.

Høyres privatiseringsreform innenfor sykehusene fører til at fellesskapets sykehus tappes for penger, personell og kompetanse. Slik blir det når de ser på syke og pasienter som kunder.

Kommersielle får et sugerør ned i statskassa.

Ett av stadig flere eksempler er sykehuset Telemark, som jeg besøkte i vår.

De må nå betale mer og mer av eget budsjett for nye små, kommersielle foretak som dukker opp i områdene rundt sykehuset.

Det tapper sykehuset for folk, det går ut over arbeidsvilkår og tryggheten på jobb for stadig flere i helse- og omsorgssektoren.

Og det går ut over kvaliteten på tilbudet til syke.

*

Så jeg skjønner at Bent Høie vil bort, og har søkt på jobb som fylkesmann.

Men dere - bedre enn å bytte minister, er det å bytte politikk!  

Eller aller helst: Bytte begge deler!

For, landsstyre, vår motstand mot å gjøre velferden til butikk, er klar og tydelig.

Derfor har vi foreslått å kutte ut kommersielle aktører innen barnevernet.

Derfor har Kjersti bedt alle våre ordførere og gruppeledere gå igjennom kontraktene våre kommuner har med private aktører som Aleris.

Hindre rovdrift på ansatte.  

Hindre umoralsk bruk av fellesskapets penger.

Og sørge for at vi bruker tida og kreftene på det som virkelig teller:  

Å gjøre vår felles helse- og omsorgstjeneste stadig bedre.

Nå har halvparten av landets kommuner problemer med å rekruttere fastleger.

Halvparten!

Det er det – ikke privatiseringsreformer – vi må bruke tid og ressurser på.

Så mens avtroppende helseminister Bent Høie venter på en evaluering av fastlegeordningen, foreslår vi strakstiltak som vil gjøre at flere unge leger velger å bli fastlege.

Felleskapets løsninger må fungere. Vi må verne om dem – gjøre dem bedre.

Hvis ikke avgjør lommeboka hvem som får hjelp.

Da får vi et forskjells-Norge, en todelt helsetjeneste.

Kjære landsstyre,

Et slikt samfunn ønsker ikke vi.

Det er kjernen i vår politikk!

*

Så til det tredje området; vårt forhold til verden rundt oss. 

Vi trenger våre fellesskapsverdier og sterkere fellesskapsløsninger her hjemme.

Men like mye trengs partier, som vårt, som står ved sterke fellesskapsløsninger ute.

Ikke siden mellomkrigstiden har internasjonalt samarbeid vært så utsatt som nå.

Store land som Russland og Tyrkia dyrker en mer aggressiv nasjonalisme.

USA vender under høyresidens lederskap ryggen til internasjonalt samarbeid på områder som handel og klima.

Og over Europa blåser en høyrepopulistisk vind som pisker opp hat og mistro mellom mennesker og mellom land.

Mange jeg møter føler uro og utrygghet.

De opplever at verdier vi står for – demokrati, solidaritet, rettstat – utfordres og undergraves.  

De ser nyhetene om krig, folk på flukt og religiøs ekstremisme.

Jeg forstår uroen folk føler, svært godt.

Det er grunn til å være urolig.

På flere områder må vi nå tenke igjennom utenriks- og sikkerhetspolitikken vår på nytt.

Knytte tettere forsvarsbånd til andre allierte, som Tyskland og Sverige, i tillegg til USA.

Søke sammen med andre land om nye, tunge temaer i utenrikspolitikken – som å temme, og skattlegge, selskaper som Google, Facebook og Amazon.

Samarbeide tett, så vi kan demme opp for nye finanskriser.

Og så – og det er mitt hovedbudskap i dag:

Vi må forsvare internasjonal solidaritet enda sterkere enn før.

*

Sterke fellesskapsløsninger ligger til grunn når vi nå fornyer innvandringspolitikken vår.  

Masud vil komme tilbake til dette temaet i detalj – og de enkelte forslagene skal nå til debatt i partiet.

La meg bare overordnet få si:

Jeg mener det enstemmige utvalget nettopp har gjort det.

Utviklet innvandringspolitikk basert på sosialdemokratiske fellesskapsverdier.

En solidaritetspott på fem milliarder kroner for å hjelpe flere i nærområdene. Det er å vise solidaritet, der andre partier bare snakker om det.

Flere kvoteflyktninger gjennom FN-systemet. Det er rettferdig, fordi vi hjelper flere av de menneskene som har det største beskyttelsesbehovet. Og det sikrer at vi har kontroll ved grensene.

Bevare asylretten, men etablere flere, trygge samarbeid med tredje land som Tyrkia. Det er humant fordi vi vil at færre – ikke stadig flere – skal legge ut på farlige reiser over fjell og hav.  

Et årlig innvandringstak for Norge. Det gir en forutsigbarhet for kommunene til å kunne inkludere nye landsmenn i samfunnet, få dem i arbeid, lære dem norsk.    

Ukontrollert innvandring og dårlig integrering fører til økt mistillit og høyrepopulisme.

Se på Sverige under Reinfeldt, og på Tyskland etter flyktningkrisen.

Kontrollert innvandring og god integrering, derimot: Det gjør samfunnet mer mangfoldig på en god måte som styrker oss.

Jeg er mot det første - ukontrollert innvandring og dårlig integrering - og for det andre – kontrollert innvandring og god integrering.

*

Når jeg besøker moren min, ser jeg det samme som mange av dere ser i hverdagen:

De ansatte på sykehjemmet på Lovisenberg her i byen som kommer fra hele verden, gjør en formidabel jobb.

De vasker og steller, lager mat og løper i gangene for å rekke alt.

Jeg ønsker meg et samfunn hvor vi ikke møter dem med mistenksomhet og frykt.

Noen ganger bør vi rett og slett stoppe opp og si takk til alle de som bidrar med arbeid i Norge – de som gjør sin plikt og derfor kan kreve sin rett.

Vi må – for å si det enkelt – holde hodet kaldt og hjertet varmt.

Og det har det enstemmige migrasjonsutvalget og Masud gjort.

For det fortjener de en stor applaus!  

*

Vår tro på sterke fellesskapsløsninger må bety et sterkt forsvar for EØS-avtalen og NATO-medlemskapet, FN-samarbeidet - Norges tre viktigste livslinjer til resten av verden.

EØS-avtalen trenger det – sterke forsvarere. Også – ja, særlig – når den kritiseres av våre venner i SV og Senterpartiet.

EØS-avtalen er bra for industrien som eksporterer, for studenter som reiser ut, for forskningen, politiet, klima og mye mer.

Det vet vi.

Det skal vi si med selvtillit.  

Og så skal vi ta tak i det som ikke fungerer.

Vi pleier å si at vi som er glade i velferdsstaten, må også være de første til å utfordre den.

Det samme gjelder EØS.

Arbeidsinnvandringen fra EØS-land har bidratt til å løse mange oppgaver i Norge.

Men den fører også med seg utfordringer.

La oss – som virkelig er opptatt av et anstendig arbeidsliv for alle – ikke legge skjul på det.

Og når det kommer regelverk fra EU som gjør arbeidsvilkår for norsk arbeidsfolk dårligere, så skal vi være åpne for å si nei. Slik LO-kongressen krevde.

EØS-avtalen tåler det. EU tåler det.

Ja, det er vel egentlig bare Høyre som ikke tåler det.

Derfor sier vi nei til EUs fjerde jernbanepakke.

Det er høyrepolitikk i EU-tapping.

Da sier vi nei!

For dere,

Vi er ikke enøyde i vårt syn på EØS som Rødt og co.

Vi er ikke nesegruse for EU som Høyre og NHO.

Vi er det partiet som virkelig tar ansvar for den viktigste internasjonale avtalen Norge har.

*

NATO og EØS er under press.

Det er også FN – som vi har sluttet så aktivt opp om helt siden Grorud-gutten Trygve Lie ble verdensorganisasjonens første generalsekretær.

Den politiske ligningen er omtrent som dette:

Land som Norge, som står ved internasjonalt samarbeid og solidaritet, må ta mer ansvar når andre tar mindre.

Derfor sa vi på vårt landsmøte i fjor at Norge bør ta et internasjonalt lederskap for å hindre at livet i havet kveles av plast.

Vi har et moralsk ansvar for å gå foran i kampen for et godt miljø og et bærekraftig klima.

Tørken i sommer. Ekstremværet i høst.

Det er jo påminnelser om at det haster mer enn noen gang med å ta det ansvaret!

Med Frp i regjering og med Venstre som gissel, går norsk klimapolitikk på sparebluss – hjemme og ute.

Det har vi ikke tid til!

*

I front på klima og miljø.

La meg gi ett annet eksempel på at vi bør spille en rolle internasjonalt, ta mer ansvar når andre tar mindre.

Kvinners rettigheter.

I fjor offentliggjorde USAs president kutt i all finansiering til organisasjoner som driver abortveiledning og familieplanlegging.

Nederlands utviklingsminister mobiliserte til en stor konferanse i Brussel for å kompensere for amerikanernes kutt.

Der takket hun medarrangørene – Belgia, Danmark og Sverige.

Og hun takket landene som først hadde meldt sin støtte:

Canada, Kapp Verde, Estland, Finland og Luxembourg.

Hvor var Regjeringen?

Hvor var Norge?

Vi var ikke i første, ikke i andre, ikke i tredje rekke i denne viktige kampen for kvinners rettigheter.

Det er pinlig.

Norge skal jo stå fremst i kampen for kvinners rettigheter!

Det er der vi vil at Norge skal stå!  

*

Vi ser en regjering som altfor ofte lar seg drive med vind og vær i utenrikspolitikken.

Aller tydeligst er det i nordområdepolitikken – der utenriks møter innenriks.

Det var noe av det aller viktigste for oss, i vår regjeringstid.

Vi bidro til at norske havområder i nord vokste like mye som hele fastlands-Norge.

Nordområdesatsingen vår bidro til at flere i sør fikk øynene opp for mulighetene i nord.

Nå skjer det fryktelig lite.

Så lite at da Regjeringen skulle liste opp sin politikk for nordområdene, måtte de føye til nytt – og om jeg får si det, svært forsinket – sykehus i Kirkenes for å ha noe å skryte av.

Men det, Erna Solberg, er med respekt å melde helsepolitikk – ikke nordområdesatsing!

*

La oss holde oss i nord, men skifte perspektiv.

Vi skal satse på sterkere fellesskapsløsninger i arbeidslivet, i velferden, i utenrikspolitikken.

Men politikk handler ikke bare om innholdet i politikken, ute og hjemme.

Det handler også om måten vi driver politikk på.

Hvordan vi gjennomfører politikk.

Og for tiden gjør Regjeringen alt den kan for å vise verden hvordan det ikke skal gjøres.

Aller verst går det utover dere i Finnmark.

Regionreformen har jo blitt et reneste «Joker Nord» - som Tonje klemte til med på Debatten for et par uker siden.

«Joker Nord» - uten vinnere.

I mine snart tredve år i politikken kan jeg ikke huske en reform som har vært dårligere planlagt, forberedt og gjennomført enn regionreformen.

Jeg var med på folkemøter i Vadsø og Kirkenes før sommeren.

Jeg fikk se og høre den sterke fortvilelsen mange i nord føler over å bli overkjørt og overhørt og overprøvd.

Siden det har det gått fra vondt til verre.

Nå venter vi på oppgavene som skal fylle regionene. Det burde jo vært omvendt – oppgaver først – kartet etterpå.

*

Vår vei er ikke Senterpartiets – å bare si nei, la alt være som det var.

Når vårt distriktsutvalg og Cecilie legger frem sine forslag 1. oktober, vil den være tuftet på fremtidstro for distriktene våre, ikke nostalgi.  

Vi må forandre samfunnet i takt med nye krav.

Vi er for en regionreform.

Det står i programmet vårt.

Men slike reformer må gjennomføres med dialog, med kompromiss, med involvering av de som blir berørt.

Ikke på et bakrom på Stortinget der fire mennesker tegner et nytt Norgeskart.

*

Dere,

I Europa ser vi at mange i distriktene føler avmakt.

De føler avstand til byene og til den politiske eliten.

De føler ikke at de er med i et fellesskap som viser respekt for livene de lever, på bygda.

Derfor stemte mange i distriktene for Brexit i Storbritannia, for Trump i USA, Le Pen i Frankrike, Sverigedemokratene i Sverige, ja i distriktene gjorde SD det særlig sterkt!

Og det er mot det bakgrunnsteppet at Regjeringens makkverk av en regionreform er så alvorlig.

For det Finnmark nå blir utsatt for skaper akkurat den avmaktsfølelsen vi ser vokse i andre land.

Vår beskjed, fra dette landsstyremøte, til Monica Mæland, er derfor:

Bruk tid.

Finn løsninger som samler. Lær av Trøndelag! Se til Agder.

Ta tingene i riktig rekkefølge. Oppgaver først, så kartet.

Og når saken nå kommer opp igjen på Stortinget:

Følg fjellvettregel 8, Mæland: Det er ingen skam å snu!

*

Sterkere fellesskap handler ikke bare om innholdet i politikken, ute og hjemme.

Det handler også om måten vi driver politikk på.

I Oslo har Kamzy, vår varaordfører, tatt initiativ til kampanjen #hunbørstille.

Målet er å få enda flere kvinner til å stille på våre lister ved kommune- og fylkestingsvalget.

Slike initiativ er så viktige.

For dere,

vi må som et folkeparti speile bredden i folket.

Flere med faglig bakgrunn inn på listene våre.

Flere kvinner som tør satse og stille opp.

Derfor fortjener intiativ som #hunbørstille, en stor applaus fra vårt landsstyre!

*

Like viktig som å speile bredden i folket, er at vi lytter til folk.

Ikke lytte for å la oss diktere.

Men lytte for å kjenne de vi ber om stemmen til og tillit fra.

Da stortingsgruppa var samlet forrige uke fortalte Siri at hun skal gå fra dør til dør på Holmlia til hver eneste husstand har fått besøk.

Det er inspirerende, Siri.  

Jeg har lovet å gå med deg.

For det er som Dag Terje på bredt vestfoldsk sier det:

«Vi lyttær oss tel flere velgerær enn vi præiker oss tel».  

La det være et motto for arbeidet vårt frem mot valget neste år!

*

Gode venner! Til slutt:

Et nytt år ligger foran oss.

Vi skal kjempe for sterkere fellesskapsløsninger i stortingssalen – som pensjon fra første krone.

Vi skal holde Regjeringen ansvarlig for å komme til Stortinget med en sminket versjon av sannheten om en av fellesskapets viktigste oppgaver: Å sikre våre innbyggere mot terror.

Og vi skal vinne den lange valgkampen.

Vise frem skarpe skillelinjer – i arbeidslivspolitikken, i velferdspolitikken.

Vise frem for Norge alt det vi får til i våre 205 kommuner.

Så mye av det vi gjør i byene og bygdene våre viser jo kraften i sterke fellesskap!

I Telemark bruker alle våre kommuner innkjøpsmakten til å stille krav om faste stillinger, lærlingplasser, ja et anstendig arbeidsliv for alle.

I Malvik, blir alle som jobber deltid, spurt om de ønsker heltidsjobb, og dersom de gjør det, legges en plan for å få det til. Slik gir man flere – særlig kvinner – muligheten til å bli økonomisk selvstendige.

I Leikanger har Jon Håkon satt barnefattigdom på dagsorden. For i lille Leikanger er det også barn som faller utenfor og som trenger fellesskapets utstrakte hånd.

I Ringsaker gjennomfører Anita vårt lese-skrive-regne-løfte slik at alle unger henger med i skolen.

I Oslo, Europas beste miljøhovedstad, sørget vi i fjor for 1100 flere avganger på bussene, trikkene og t-banen. Et felleskapsløft for renere luft.  

I Bergen har vi reservert anbud for ideelle sykehjem og tatt tilbake rengjøring til kommunen. Slik stanser vi kommersielle krefter fra å overta vår felles velferd.

Og slik kunne vi fortsatt Norge rundt!

*

Dere,

En høst uten valgkamp er som en vinter uten snø.

Men la oss allerede denne høsten, denne vinteren, virkelig vise at vi er er et lag som stiller opp for våre lokale kandidater.

Fremmer saker de er opptatt av i Stortinget.

Skyver våre ordførerkandidater fremst når bildet til lokalavisa skal tas.  

Reiser med dem lokalt.

Det er våre lokalpolitikere som er vår førsterekke nå!

Da må vi gjøre som Tore og Eva i Trøndelag.

Når det er stortingsvalg kjører Tore Eva rundt og bærer kofferten.

Når det er lokalvalg kjører Eva Tore rundt og bærer kofferten.

Så lær av dem – bytt koffertbærer!

*

Når vi står sammen i dette fantastiske partiet, da står vi sterkt.

Når vi bytter på å bære koffertene, er ett lag, da vinner vi valg, dere.

Når vi er på vårt beste, er vi en sterk kraft for sterkere fellesskapsløsninger.

Så som det heter i Hollywood: Må kraften være med dere gjennom hele dette flotte landsstyremøtet,

Kjære kamerater,

Det er så godt å se dere.

Takk for oppmerksomheten!