Støres tale til landsstyret 17. september 2024

Gode venner, partifeller, kjære alle sammen. 

Velkommen til landsstyremøte i Arbeiderpartiet. Det er godt å se hver og en av dere!

I dag er det 1100 dager siden vi vant valget sammen i 2021. Bak det lå et fantastisk lagarbeid.

Som gjør at vi hver eneste dag gjennomfører Arbeiderpartiets politikk, i godt samarbeid med Senterpartiet i regjering og SV på Stortinget.

Nå mobiliserer et annet lag for at Høyre og Fremskrittspartiet skal vinne valget om 356 dager. Pengene sitter løst når Høyre og FrP lover store skattekutt til de som har mest fra før.

Vanlige folk skal derimot måles, veies og kredittsjekkes på dørterskelen til barnehagen, skolefritidsordningen – til vår felles velferd.

Det er unorsk.

Norge er for lite for store forskjeller.

La oss heller skape et tryggere og mer rettferdig Norge – med mindre forskjeller og større muligheter! 

Vi vet at noen av de de som bruker mest penger på borgerlig valgseier, er anonyme. Det er ikke vi! Vi er nordlendinger, østlendinger, sørlendinger, trøndere og vestlendinger. Vi er studenter, sykepleiere, lærere, industriarbeidere, drosjesjåfører, professorer og pensjonister. Vi er AUF. Vi er fagbevegelsen. Vi er Arbeiderpartiet. Og sammen har vi ett mål: Vi skal vinne valget! 

*

Gode venner, vi er i gang med den lange valgkampen.

Mye står på spill ved valget neste år, og vi er godt forberedt: Vi jobber etter uttalelsen som landsstyret vedtok på sist møte, «Et trygt og rettferdig Norge – veien mot stortingsvalget i 2025 og lokalvalget i 2027». Det bygger på et grundig arbeid ledet av Jan Christian. Og Tonje har ledet programkomiteen – og forslag til nytt partiprogram er rett rundt hjørnet.

I dag vil jeg snakke om ett tema som er viktig både i uttalelsen fra landsstyret og som jeg vet også har vært diskutert mye i programkomiteen.

Det er et tema mange er opptatt av – her i Oslo, i og rundt de store byene våre.

Og som er viktig for hele Norge: Trygghet i hverdagen – og uro for det som truer tryggheten: Kriminalitet.

I sommer har det skjedd brutale og hensynsløse ting i landet vårt, som gjør dypt inntrykk: En lørdag ettermiddag på Majorstua, ble fire gutter helt ned i 12-årsalderen pågrepet og mistenkt for fire ran og ransforsøk. Ett av mange eksempler på trusler og ran i Oslo og områdene rundt i sommer.

Bussen i Drammen, Lillestrøm stasjon, Strømmen storsenter, Storo storsenter: Dette er steder der ungdom har truet annen ungdom gjennom såkalte «Vipps-ran».

Vi vet at en del av de som har blitt truet, ikke har sagt ifra eller anmeldt forholdet. De vil ikke «snitche», fordi de mener at de fremstår som svake.

Så var det en sommerkveld på Tjuvholmen at et homofilt par i 20-årene fikk slengt hatefulle ytringer etter seg.

Så ble de uprovosert utsatt for vold, den ene ble alvorlig knivstukket. Og hvem stod bak: Fire gutter mellom 14 og 17 år er siktet for drapsforsøk og hatkriminalitet. Grov voldskriminalitet skjer ikke bare i de store byene.

I Trøndelag har politiet pågrepet to tenåringer som kan stå bak opptil 80 straffbare forhold i området Malvik, Stjørdal og Steinkjer. Politiet sier at de ikke har «verktøy nok til å håndtere ungdom under 18 år, med kriminell atferd som ikke går an å korrigere».

Da vil jeg si: Jeg tenker på dere som har blitt rammet av kriminalitet den siste tiden, de siste ukene og månedene. Som har risikert liv, helse og eiendeler. Og jeg tenker på ringvirkningene som den økte kriminaliteten skaper:

For selv om de aller fleste oppfører seg bra i landet vårt. Selv om Norge er et trygt land.

Og selv om Oslo en av verdens tryggeste hovedsteder, så skjer det noe med oss når ungdom truer med kniv for å få tak penger og eiendeler.

Det skjer noe mer oss når ungdom lager skrytefilmer av overgrep.

Når de inviterer til masseslagsmål.

Og når de selger narkotika til barn.

Det som skjer med oss, er at tryggheten vi bygger våre valg på snus til utrygghet.

Og dere – utrygghet, det er som gift for fellesskapet.

Er vi utrygge, så tar vi valg basert på frykt: Jeg tenker på unge kvinner som ikke tør å gå hjem etter en kveld på byen. Jeg tenker på eldre som ikke bruker t-banen etter mørkets frembrudd. Og jeg tenker på alle foreldre som er redde for at barna deres skal bli ranet, på vei til og fra skole, idrett eller fritidsaktiviteter. 

Vi vet at utrygghet truer i lokalmiljøet der kriminaliteten skjer. Men før eller senere truer det også Norge, og det vi liker best ved landet vårt: Friheten vi har til å bevege oss fritt, til å elske hvem man vil, tilliten vi har til hverandre, og samholdet som binder oss sammen som et sterkt fellesskap.

Så la meg være helt tydelig:

I Norge skal alle skal følge den samme loven og de samme reglene, uansett hvor man befinner seg eller hvem man er. Det gjør igjen at alle kan oppleve den samme tryggheten, den samme friheten, uansett hvor man befinner seg eller hvem de er.

Thorvald Stoltenberg sa en gang at «kompromiss» er et av de vakreste ordene vi har. Det er jeg helt enig i, og så mye av det som virker godt innenriks som utenriks bygger på kloke og rettferdige kompromisser. Men dere, på noen områder skal vi være kompromissløse:

Når noen bryter loven, skal det få konsekvenser. Den som begår lovbrudd, skal ta sin straff. Reaksjonen skal komme raskt. Og straffen skal bidra til å bringe folk til et liv uten kriminalitet.

* 

Nå skriver politiet   sin siste trusselvurdering at trusselen fra organisert kriminalitet i Europa aldri har vært større, og at svensk voldskriminalitet rykker nærmere.

Jeg møter kollegaer fra europeiske land som forteller omtrent det samme: at kriminalitet er et økende problem.

Og ja, dette krever mer internasjonalt samarbeid.

Men la meg i dag konsentrere meg om Norge – og hvordan vi bekjemper kriminaliteten her.

Fem punkter:

For det første: Vi gjennomfører nå en historisk styrking av norsk politi. Det gjør vi ved å bruke mer penger på det vi vet virker: Politifolk på jobb, ute i gata – i lokalmiljøet.

Neste år øker vi  politibudsjettet 2,4 milliarder kroner, 10 prosent opp fra i år.

Vi forventer at det fører til flere politifolk i gater og nabolag. Det betyr bedre utstyr. Og det betyr økt beredskap i områder der vi vet at folk har følt seg utrygge.

Som på Mortensrud, der jeg for en drøy uke siden åpnet Mortensrud-festivalen, en festival som viser den fantastiske kreativiteten, stoltheten og tilhørigheten som finnes i denne unge bydelen.

Men Mortensrud er også et område der lokalbefolkningen har blitt skremt av grov vold og narkotikasalg.

I går var jeg tilbake – og besøkte den nye politistasjonen vi har åpnet på Mortensrud torg.

Vi har også opprettet en ny politipost på Tøyen og et eget nabolagspoliti på Grønland.

Og dere, oss er ingenting viktigere enn folks trygghet.

Og derfor sier jeg:  

Der det er utrygghet,

der fellesskap trues,

der skal vi være.

For det andre: Vi intensiverer kampen mot gjengledere og bakmenn.

Flere europeiske land har et gjengproblem. Sverige har over 30 000 gjengmedlemmer, ifølge den svenske justisministeren.

I Norge har politiet identifisert omkring 100 kriminelle nettverk med 1200 personer.

På toppen av disse nettverkene sitter bakmenn som går med dyre klokker, kjører luksuriøse biler og bor i store villaer.

Dette er mennesker som tjener store penger på narkosalg, på hvitvasking. Som tapper unge menneskers liv for trygghet og muligheter. Og som skaper utrygghet i gatene våre.

I neste års statsbudsjett setter vi av 90 millioner kroner til å ruste politiet til å ta flere og større beslag i kriminelt utbytte: Klokker, biler, penger, smykker, boliger.

Vi øker kapasiteten til etterretning og etterforskning, med flere politifolk, mer kompetanse og ny teknologi.

Økokrim-sjefen, han sier at med dette løftet «så vil vi være i stand til å jobbe mye mer effektivt og inndra mye mer penger».

Det er bra – for stopper vi gjengledere og bakmenn, slår vi et hardt slag mot gjengkriminaliteten.

For det tredje: Vi vet at kriminalitetsøkningen handler en stor del om barn og unge. Barne- og ungdomskriminalitet skal få raskere konsekvenser, straffene skal bli strengere og kriminalomsorgen bedre. Barn og unge skal ikke vente på at samfunnet skal reagere når de bryter loven. De må oppleve at konsekvensene kommer raskt.

Derfor etablerer vi nå et hurtigspor for ungdomssaker i domstolene i Oslo. Vi har foreslått nødvendige lovendringer. Og vi setter av penger i år og neste år. Dermed vil reaksjonen etter lovbrudd kommer raskere.

Samtidig blir straffene strengere:

Fra 1. september kan ungdom som begår kriminalitet bli idømt ubetinget fengsel, i tillegg til ungdomsstraff, i de mest alvorlige sakene.

Det vil kreve mer kapasitet i ungdomsfengslene.

Derfor tar vi sikte på å doble kapasiteten i ungdomsenhetene i 2025.

I 2026 tar vi sikte på nesten en tredobling sammenlignet med i dag.

I tillegg har vi fra 1. september gitt politiet mulighet til å hente ungdom som ikke møter opp til ungdomsstraff, til å ilegge forbud mot å oppholde seg på bestemte steder og til å ha kontakt med bestemte personer.

Med andre: Raskere konsekvenser, strengere straffer og bedre kriminalomsorg – det skal lede til mindre barne- og ungdomskriminalitet.

For det fjerde: Vi skal ha kontroll med innvandringen og bedre kontroll ved grensene. For når kriminaliteten øker internasjonalt, er vi ikke uberørt i Norge. Som alltid krysser kriminalitet grensene. Derfor trapper vi opp kontakten med myndighetene i de landene som vi vet har koplinger mot kriminelle nettverk i Norge.

Derfor øker vi bemanningen langs grensene våre: Med flere tollere til å kontrollere trafikken inn og ut av landet vårt.

Og derfor gir vi tollerne nytt utstyr, som nye superskannere som vil avdekke innførsel av narkotika, blant annet på havna her i Oslo.

Så fremover skal mer kriminalitet stoppe ved grensene.

Flere gjengledere og gjengmedlemmer skal pågripes. Men dere, uten innsats, står nye unge gutter klare til å ta deres plass.

Derfor skal vi, for det femte, gjøre det vi kan for å stoppe nyrekrutteringen.

Og la meg snakke litt om disse gutta som rekrutteres til kriminalitet. Hva vet vi om den – jo, ofte har det ikke vært noe i veien med drømmene deres: I en av de mest leste bøkene i Norge det siste året, Da vi var yngre, så beskriver forfatter Oliver Lovrenski dette godt: «vi skulle bli 2pac og zlatan og jordan og tyson og elden og banksy og gründer som musk så det var ikke drømmer vi mangla men håp og derfor vi er her i dag og blir chapo». Vi må spørre oss: Hvordan i alle dager havnet vi der?

At norske ungdom sammenlikner seg med narkobaronen «El Chapo»?

Hvorfor truer ungdom med kniv og machete?

Machete er noe man bruker i jungelen, ikke i Oslo.

Hvorfor dette skjer i vår by, med vår ungdom, er et ubehagelig spørsmål. Men det er ikke et spørsmål vi sosialdemokrater er redde for å stille.

For vårt oppdrag handler både om å handle resolutt mot kriminaliteten, men også forstå hva som skal til for å hindre at den oppstår og utvikler seg. Og her vet vi en hel del: Dette er i det store og hele gutter som ofte har fått juling.

Som bor trangt.

Som har foreldre som har dårlig råd. Som ikke har lært seg norsk skikkelig. Som ikke har stilt krav til barna sine. Og i forlengelsen av en familie som har sviktet fullstendig, har heller ikke skolen, bydelen, idretten, staten – små og store fellesskap – klart å fange opp disse gutta. Konsekvensen er at andre gjør det. 

«Gjenger og kriminelle miljøer tar de samfunnet ellers ikke vil ha», sier Mikael Niaz Ali. På starten av 2000-tallet var han en sentral person i Young Guns-gjengen i Oslo. Han solgte narkotika, var pengeinnkrever og voldelig. 

Nå er han ute av kriminalitet. Men veien inn har han delt med oss: Han forteller at han fra første skoledag ble han mobbet, kalt «pakkis». Han trivdes ikke, lærte ikke. Han søkte i stedet til andre miljøer. For også han ville bli sett og få anerkjennelse. Også han ville tjene penger. I gjengen kan barn og unge oppleve en tilhørighet de ikke har kjent hjemme eller på skolen. De får klær og penger, langt utenfor normal rekkevidde. 

Men før eller senere blir de en del av en kriminell arbeidsstyrke. De blir brukt til å rane uskyldige. Til å frakte og selge narkotika. Til å rekruttere yngre brødre. Og til å utføre voldshandlinger. For å holde på arbeidsstyrken, setter de eldre disse unge gutta i gjeld. De blir avhengige av penger, av rus. Og verktøyet som brukes: Sosiale medier. Dermed opplever mange at de er låst inne. De ser ingen vei ut. 

Alt dette er viktig å ha med oss – men samtidig, må vi tenke at verken sosiale medier, trangboddhet, arbeidsløshet eller æreskultur kan unnskylde kriminelle handlinger. La meg være helt tydelig på det. Folk må ta ansvar for handlingene sine. Og foreldre må ta ansvar for barna sine. 

Men så er det også dette:   Ingen i Norge skal trenge å plukke opp et våpen for å høre til. For å få respekt og status. Eller for å være en del av fellesskapet. Skal vi stoppe gjengene, må vi stoppe nyrekrutteringen. Og den mest effektive måten å gjøre det på, er å møte unge mennesker med forventninger, krav og ambisjoner. Av og til har samfunnet møtt ungdom med misforstått snillhet og overdreven forståelse.

Men fortellingen om Norge er ikke alene en fortelling om velferd og rettigheter. Det er også en fortelling om et folk som står opp om morgenen. Et folk som vet at det ideelle liv ikke et liv uten motstand og forpliktelser. Et folk som bidrar og gjør så godt de kan – selv om det av og til gjør litt vondt.

Så skal selvsagt velferdsstaten være der: Fra barnehage og skole på den ene siden, via idrett og kultur, til barnevernet og de forebyggende tilbudene på den andre siden.

Men grunnleggende er dette: Folk som kan bli rekruttert til kriminalitet, trenger å høre at samfunnet trenger dem. At det er plass til dem. Og at det er forventet at også de bidrar til fellesskapet.

For dere,

Det er noen kjennetegn ved samfunn der gjengkriminaliteten ikke har noen plass: Det er samfunn hvor vi snakker åpent og ærlig om problemene,

der vi er tøffe mot kriminaliteten og tøffe mot årsakene til kriminaliteten. Det er samfunn der folk finner jobb og går på jobb, der folk gjør sin plikt før de krever sin rett. Det er samfunn med små forskjeller og høy tillit, der folk vet at verdier må skapes før de kan deles.

Og dere, det er dette samfunnet Arbeiderpartiet bygger: 

Et trygt og rettferdig Norge – med små forskjeller og store muligheter! 

* 

Gode venner,

Om bare noen uker er det presidentvalg i USA. USA legger 50 år bak seg der amerikanere flest har fått dårligere råd. De har opplevd en kraftig økning i kriminaliteten.

Og økte forskjeller. Det som endte med kriminalitet for mange, startet ofte med noe annet:

At folk har dårlig råd. I USA har det brede laget av befolkningen knapt hatt reallønnsvekst siden 1970-tallet. Prisveksten har spist opp lønnsveksten til arbeidstakere i 50 år. Dette til tross for at USAs økonomi har vokst, til tross for at folk er ansatt i bedrifter som leverer store overskudd.

Det som har skjedd er at overskuddene har blitt igjen hos eierne, og sånn blir det i et uorganisert arbeidsliv.

Eierne har i tillegg fått store skattekutt, på bekostning av det brede laget av befolkningen.

Og dere, mangelen på universelle velferdsgoder – som barnetrygd, foreldrepenger og sykepenger – har gjort at folk virkelig har stått med lua i hånda, for å bruke Einar Gerhardsens ord.

Nettopp for at vi ikke skal havne i samme situasjon som USA,

der lønnsveksten, år for år, spises opp av prisveksten,

der skattepolitikken prioriterer de med mest fra før,

og der velferden behovsprøves,

har jeg vært tydelig på hva som er regjeringens mål.

Som jeg sa i nyttårstalen: folk skal få bedre råd.

Det er rettferdig og nødvendig.

Og jeg er glad for å kunne si – til arbeidsfolk, familier, studenter og pensjonister – til hele Norge: I år får folk bedre råd.

Etter åtte år med usosiale kutt under Høyre og Frp,

etter ti år nesten uten reallønnsvekst i Norge, etter to år med kraftig prisvekst og renteoppganger, så er vi nå ved et vendepunkt i økonomien, der folk får bedre råd.

Eller, som Statistisk sentralbyrå sa på fredag: (sitat) «I år venter vi den høyeste reallønnsveksten på over ti år. Det betyr at folk flest får mer å rutte med». (sitat slutt).

Nå får arbeid igjen økt verdi i Norge. Og det, kjære venner, det gjør at det vil lønne seg mer å jobbe. Det gjør at enda flere enn de 145 000 som allerede har kommet i jobb på vår vakt, vil komme i jobb. Og med sysselsetting på rekordnivåer.

Med et næringsliv som setter eksportrekorder, overskuddsrekorder og investeringsrekorder.

Og med en sterkere velferdsstat, tar vi også vare på noe av det fineste jeg vet med Norge.

Noe av det som virkelig gjør Norge til Norge:

De små forskjellene, den høye tilliten og det sterke fellesskapet! 

*

La meg avslutte der jeg startet: Om 356 dager er det valg i Norge. Ved valget skal folk velge en regjering for avgjørende år for landet vårt:

Dette er år der vi trenger å få 150 000 flere i arbeid. Der vi skal snu trenden i norsk skole, mot mer læring, mer disiplin, økt trivsel.

Der vi skal kutte i ventetidene i helsetjenesten.

Der vi skal nå klimamålene, omstille energisystemet vårt. Der vi skal bli verdens mest digitaliserte samfunn. Der vi skal bygge forsvar og beredskap for en ny krevende sikkerhetspolitisk situasjon. Der vi skal stå på internasjonalt for mer fred og færre kriger.  Og der vi skal vi skal fortsette kampen mot gjengkriminaliteten. Stoppe nyrekrutteringen. Og bidra til at folk bedre råd.

Dere, dette er ikke tiden for Høyre- og FrP-politikk. Dette er ikke tiden for en norsk variant av amerikansk fordelingspolitikk, der vanlige folk skal stille seg opp foran velferdsstaten med lua i hånda, for å finansiere skattekutt til de som har mest fra før.

Dette er ikke tiden for å reversere våre arbeidslivsreformer, for å svekke det organiserte arbeidslivet.

Dette er ikke tiden for å bygge ned den velferdsstaten vi har bygget opp.

Dere, dette er tiden for å stå sammen, om en politikk for mer trygghet, mindre forskjeller og større muligheter!

For hver og en – og for oss i fellesskap!