Kjære alle sammen!

Da våre foreldre og besteforeldre engasjerte seg i samfunnet, var den politiske kulturen annerledes. En del av dem tok på seg verv i fagforening og parti. Svært mange var medlemmer. Så godt som alle brukte stemmeretten. Byggingen av det norske samfunn var et fellesskapsprosjekt. Og det var et langsiktig prosjekt, som gikk langt utover rammene for en Stortingsperiode.

Våre foreldre og besteforeldre hadde andre forventninger og krav enn i dag. De hadde potetkjeller og stappfull fryser. Samlet ved til vinteren. Tok vare på huset sitt, slik at det kunne gå videre til neste generasjon i best mulig stand. Nøysomhet og planlegging var forutsetningen for å kunne leve et godt liv.

Og nøysomhet og planlegging er også det som har gjort Norge til et av verdens beste land å bo i. For mange vil hevde at det er oljen som har sørget for dette. Men det er mange land i verden med enorme naturforekomster. I mange av disse landene lever befolkningen likevel under svært dårlige kår.

Derfor er det ikke oljen, men samholdet, fellesskapet og alt det som ligger i den nordiske modellen som har gjort Norge til et godt land å bo i. Og ikke minst: Våre forfedres evne til å tenke langsiktig og visjonært og å gjennomføre ideene steg for steg.
Jeg opplever at dagens politiske diskusjon i for liten grad handler om de lange linjene. Alt for ofte ender diskusjonen opp i en av to grøfter.

Enten handler det om alt som er gærent. Eller for å sette det på spissen: At alt er gærent! Dette er kanskje best beskrevet i VG-tegneren Roar Hagens bilde av nordmannen som ligger sprekkferdig på sofaen, og sier: ”Nå er jeg så mett at jeg begynner å bli alvorlig irritert!”.
 
Vi må våge å si at Norge er i en særstilling. Vi har mange utfordringer å ta tak i. Men vi er svært godt stilt.

Den andre grøften jeg føler vi ofte ender i, er der demokratiet minimeres til en slags budrunde mellom partier. Der velgerne behandles av partiene som de var kunder på shoppingtur. Det bidrar til overforenkling av vanskelige spørsmål. Og det kan bidra til at feil svar gis på lite relevante spørsmål.
Vi må endre måten vi debatterer politikk. Rammene må bli videre. Spørsmålene må bli større. Og svarene må være noe annet enn stadig økende pengebruk. Vi må se at den politikken vi gjennomfører i dag, har konsekvenser langt forbi neste valg.

Den sosialdemokratiske samfunnsmodellen har høy oppslutning. Både dette og tidligere valg viser at folk slutter opp om det spleiselaget velferdsstaten er. Folk er enige med oss i at den som har sterkest rygg kan bære litt tyngre. Men det betyr ikke at Arbeiderpartiet automatisk vil fortsette å vinne valg. For våre søsterpartier i Norden har tapt valg. Og det har ikke vært fordi velgerne ønsket en ny politisk retning.

Valgnederlagene skyldes heller: at folk ikke føler at deres hverdagsproblemer blir tatt på alvor. Eller at partiene ikke evner å finne løsningene for framtida. Et sosialdemokratisk parti som ikke oppleves å spille på lag med velgerne, og ikke oppleves å være et parti for framtida – det er et parti som er dømt til å mislykkes.

Derfor må vi ikke la dag-til-dag politikken hindre oss å se de lange linjene. Vi må være de som endrer og forbedrer systemene, ikke de som bare forsvarer dem. Vi må stille de kritiske spørsmålene om ting kan organiseres bedre. Og vi må ha tydelige mål for samfunnsutviklingen.
Ikke bare de neste fire årene, men også de neste tjue. 
Vi må ha blikket rettet mot 2011 og 2013. 
Men også mot 2029. 
Noen av vår tids største utfordringer ligger foran oss.

Arbeiderpartiet og fagbevegelsen har sammen utgjort den nødvendige kraften til å forme dagens velferdssamfunn. 
- 8-timersdagen kom ikke av seg sjøl.
- Folketrygden kom ikke av seg sjøl. 
- fellesskolen kom ikke av seg sjøl.
- likestilling sto ikke bare plutselig på dagsorden – den ble satt på dagsorden. 
Det var hele veien kombinasjonen av gode analyser, ambisiøse mål og målbevisst arbeid over tid, som gjorde Arbeiderbevegelsen til den skapende kraften i forrige århundre. Den kraften skal vi også ha i dette århundret. Da må vi tørre å ta tak i de store utfordringene og meisle ut kursen fremover. 
Derfor har jeg som ambisjon at Arbeiderpartiet skal være det ledende politiske verkstedet i Norge i årene som kommer. Som trekker opp de store og vanskelige utfordringene i tiårene som kommer. Og som skisserer veien videre.

Jeg vil nå trekke opp to av de debattene arbeiderbevegelsen må ta styringen på i årene vi står overfor.

Velferdsstat

Det første går på finansiering av velferdsstaten. Mange tror at velferdsstaten er fullfinansiert i overskuelig framtid. Godt smurt med oljepenger. Det er feil. Og det er vårt ansvar – både å si i fra om det – og å gjøre noe med det.

For hvert femte år som går, øker gjennomsnittsalderen med ett år. Det er svært bra. Men vi lurer oss selv om vi tror at dette ikke også gir store utfordringer for eldreomsorgen og velferdsstaten. I 1967 var det nesten 4 yrkesaktive per pensjonist. Snart er vi nede i 2. Det er klart det er en stor utfordring for velferdsstaten.

Det å sikre god velferd og eldreomsorg til alle kommer til å bli tøffere enn vi tror. Forventningene kommer til å bli større. Men vi må stå fast på målet: Alle skal sikres god og likeverdig behandling i alderdommen. Utfordringene skal løses i fellesskap, ikke overlates til den enkelte.
De som tar til orde for å kutte skattene og svekke og privatisere velferdsstaten går i motsatt retning. Det er fullt mulig å gjennomføre en slik politikk. Det finnes mange eksempler på det fra andre land. Men det betyr at vi får et annet samfunn. 
For hvis vi stadig får litt mer skattekutt.
Litt kutt i offentlig velferd. 
Litt mer private løsninger.
Litt mer i lommeboka.
Så kan det bety at vi i 2029 sitter med en todelt velferdsstat.

I en slik todelt velferdsstat vil det offentlige kun sørge for minimumssykehjem. Med lav standard. 
Jeg tror hver av oss selv kan tenke oss en situasjon der våre foreldre havnet på et slikt minimumssykehjem. Hvem ville med hånden på hjerte sagt at man ikke hadde vurdert private alternativer? Og i særdeleshet dersom private løsninger nærmest var hovedregelen. 
Det samme eksempelet kunne bli brukt om skolen.

Da beveger vi oss mot det amerikanske systemet. Der middelklassen selv sparer til barnas utdanning, selv sparer til egen alderdom og selv må sikre seg ved sykdom. Og hvor hver enkelt i langt mindre grad føler de får igjen for skatten de betaler. For hvis skatten bare går til ghettoen – til de som ikke klarer å ordne seg selv - da svekkes motivasjonen til å betale skatt. Man får ingenting igjen for den.

Og ikke minst svekker det interessen for å sikre gode offentlige skoler og sykehjem. For det at de aller fleste benytter offentlige tilbud, gjør i seg selv tilbudene bedre. For da vil pårørende med ressurser, engasjere seg, klage, skrive brev og stå på for mer ressurser og bedre organisering. Hvis de samme pårørende uansett ordner seg privat, blir det mindre slikt nødvendig engasjement for de offentlige tilbudene.

Da får vi et todelt samfunn der alle ikke er sikret god skolegang, der alle ikke er sikret like godt helsevesen eller eldreomsorg. Dette er et høyst realistisk senario. Derfor må vi debattere hvordan vi sammen kan skape en bærekraftig velferdsstat, som er for alle og som sikrer trygghet for alle i enda større grad enn i dag.

Men for å få det til må vi være ærlige å si at det blir et voldsomt trøkk for å få folk til å holde seg i arbeid framover. Arbeidslinja blir viktigere enn noen gang. 
Det vil være behov for enormt mange årsverk i helse- og sosialsektoren fram mot 2029. Da må vi ha utdanningsinstitusjoner, arbeidsvilkår og status i de aktuelle yrkene som gjør at folk sier at: ”Dette er interessant for meg. Dette vil jeg være med å bidra til at vi får til.”

Det å jobbe mot uønsket deltidsarbeid, bidra til lavere sykefravær og øke sysselsettingen blant minoritetene vil bli avgjørende. Her er et samarbeid mellom myndighetene og fagbevegelsen ikke bare viktig, men avgjørende.

Vi vet at det står nesten 700.000 i arbeidsfør alder utenfor arbeidslivet. De mottar arbeidsledighetstrygd, uføretrygd, sykepenger eller annen støtte fra det offentlige. 
Mange av disse ønsker å bidra mer.
Men de kan ikke yte 100%. 
Det er sløsing med verdifulle ressurser å ikke trekke disse med. 
Bare vi legger litt til rette for det - sørger for at de som nærmer seg pensjonsalder kan stå lenger i jobb - senker terskelen litt - Så kan vi utløse verdifull arbeidskraft.

Men vi skal ikke gjøre det som i Storbritannia og Tyskland, hvor man nærmest har skapt et todelt arbeidsliv: Det ordinære arbeidsmarkedet og et med dårligere lønns-og arbeidsforhold. Da får man en egen gruppe i samfunnet som er fattigere enn andre, som er i jobb men likevel må benytte seg av støtteordninger. Og som på mange måter faller utenfor samfunnet.

Og det er ikke bærekraftig. Enkelte mener vi kan løse det meste ved bare å få inn flere polakker. La dem arbeide mye og billig i en periode. ”De er jo ikke så godt vant. De kan leve godt i hjemlandet på lav lønn.” Men det er ikke det som skjer. Det som skjer er at de blir boende. Og de blir utslitte. Og til syvende og sist avhengig av offentlig støtte. Dette var jo det som skjedde med flere av 1. generasjonsinnvandrerne på 70-tallet. Og det illustrerer at et 2-delt arbeidsliv ikke bare er uforenlig med vår grunntanke. Det er heller ikke bærekraftig.

Og dette har også noe med vår måte å tenke på å gjøre. Jeg mener jeg merker en ganske utbredt holdning som sprer seg – og en merker det også sjøl: ”Kan vi ikke bare få noen polakker til å male gjerdet?” Kamp mot sosial dumping og for faglige rettigheter er altså et viktig aspekt i arbeidet for å bevare og videreutvikle den nordiske modellen i tiden fram mot 2029. Så er det en rekke andre aspekter ved dette med å sikre mer arbeidskraft og få mer ut av den vi allerede har. - Vi må hindre frafallet fra videregående opplæring. Rundt halvparten av gutta på yrkesfag fullfører ikke. Det må vi gjøre noe med. Både for å få utdanna nok folk. Men også for å hindre at ungdom tidlig havner utenfor arbeidslivet.

- Vi må fornye måten vi tenker velferd på. Samhandlingsreformen er et godt eksempel på nytenking. I stedet for å øke utgiftene til å reparere sykdom, skal vi sørge for at flere holder seg friske. Det vinner alle på.

- Vi må være kritiske til alt som er gærent i det offentlige. Ikke forsvare systemene, men forbedre dem. Og jer har lyst å være ærlige med dere – og utfordre dere litt. For vi må være så ærlige å innrømme at mange opplever møtet med det offentlige, som et møte med veggen – eller en tjukk, seig masse det er umulig å trenge gjennom. Og jeg er overbevist om at for mange er det ikke Siv Jensens argumenter på TV, eller Frps løpesedler som var avgjørende for at de stemte Frp, men møtet med det offentlige kontoret! Det må alle vi som ønsker en sterk offentlig sektor ta på alvor. For hvis vi ikke greier å endre strukturene og kulturene slik at det offentlige blir mer dynamisk og velfungerende i framtida; Ja da er også det en trussel mot den nordiske velferdsmodellen. 
 
De neste tjue årene må vi forbedre, forsterke og fornye velferdsstaten. Det er en forutsetning for at den skal overleve. Og det er en forutsetning for at Norge skal være det landet med minst ulikhet mellom folk. Det er vi som er velferdsstatens fremste forsvarere, som må være de som roper høyest når vi ser den ikke strekker til.

Klima

En minst like stor politisk utfordring vi står overfor fram mot 2029 er klimakrisen. De som går i fjellet, vet at en skal ha respekt for naturen. At en må ta forholdsregler. Selv om det er vanskelig å forestille seg at lettskyet vær og lett bris plutselig skal bli tåke og stiv kuling. Og naturkreftene kan ofte være sterkere enn man forestiller seg på forhånd. Enkeltstående naturkatastrofer som orkaner, tørke, flom og ras viser hvor lite mennesker har å stille opp med når katastrofen inntreffer.

Med en global oppvarming av jordkloden risikerer vi et ras av slike naturkatastrofer og permanent endrede naturforhold. Og selv om vi ser flere av virkningene av den globale oppvarmingen alt i dag, er det kanskje aller mest skremmende at det er svært vanskelig å forutsi hvordan vi rammes, hvem som rammes og når vi rammes. Det vi vet, er at jordas klima er i ferd med å komme kraftig ut av balanse og at det kommer til å få dramatiske konsekvenser.

FNs klimapanel sier at temperaturøkningen ikke bør overstige mer enn 2 grader i forhold til førindustriell tid. Det må også være utgangspunktet for klimaforhandlingene i København. Blir økningen særlig mer enn det, risikerer vi å passere en del kritiske vippepunkter der temperaturøkningene kommer helt ut av kontroll. For eksempel vil vi, om temperaturøkningen blir høy nok, passere punktet der store mengder metangass fra telen i Sibir og andre steder siver ut i atmosfæren. Metan har 25X sterkere virkning på drivhuseffekten enn CO2. Dette understreker at vi ikke bare står overfor en stor klimakrise, men at det haster. Noe vanvittig!

Sveriges tidligere statsminister Göran Persson omtalte i høst klimautfordringene som politikk i ytterste potens. En større, vanskeligere og mer internasjonal politisk utfordring enn verden noen gang før har stått ovenfor. Men fortsatt en politisk utfordring, hvor også løsningene er politiske. Og hvor samarbeid er eneste utvei. Vi sitter i samme båt. Vi kan ikke operere hver for oss. Her trengs fellesskap og styring. Ikke individualisme og marked.

Illustrerende nok uttaler Carl I Hagen seg til Dagsavisen 6. november i år, i bar overkropp fra en strand i Spania, at han gleder seg over at det går mot varmere tider…Men fram mot 2029 må vi erkjenne at klimakrisen vil endre fundamentale sider av hvordan vi lever våre liv i dag – ikke minst hvordan vi forbruker. Vi må forberede oss på at vi kommer til å merke dette mer enn vi vil like. Det vil kunne gjøre vondt. Men det er viktig å presisere at det ikke dermed er slik at alt som gjør vondt er bra for miljøet. Selvpisking er ingen god strategi. Vi må være villige til å betale prisen, men også tenke smart og rasjonelt.

Miljødebatten i Norge blir altfor ofte overforenklet. Enkelte av miljøorganisasjonene bidrar til å koke det hele ned til å enten være for olje og mot miljøet eller for miljøet og mot olje. 
Faktum er at, uansett hva Norge gjør med vår olje og gassproduksjon, kommer om lag 80% av energibruken i 2030 til å stamme fra ikke-fornybare energikilder. Energibehovet i verden kommer til å eksplodere, særlig i den fattige verden – og nettopp for å trekke flere ut av fattigdommen.

Vi må satse der våre ressurser vil kunne ha størst og raskest mulig effekt på de totale klimagassutslippene. Derfor er vår massive satsing på vern av regnskog svært viktig. Den er ekstremt målrettet, og bidrar til å utvikle modeller som andre land kan dra nytte av senere.
Men vi må også satse på områder der Norge har naturlige forutsetninger for å spille en avgjørende rolle. Norges lange kyst og høye kompetanse knyttet til offshore-virksomhet kan gi oss fortrinn knyttet til satsing på bølgekraft og vindkraft til havs. Og petroleumsnæringen besitter kompetanse i verdenstoppen.

Når det gjelder utvikling av ny teknologi innen karbonfangst og lagring, ligger Norge allerede langt framme. På Sleipner har man fanget og lagret CO2 i mange år, og på Mongstad skal det reises et eget teknologisenter for forskning knyttet til fangst og lagring.

I Kina bygges det nært sagt ett kullkraftverk i uka. I Sør-Afrika finnes enkelte utslippspunkt som er større enn hele Norges utslipp. Dersom Norge kan lede an i utviklingen av ny teknologi slik at CO2 kan lagres trygt, vil det være et uvurderlig bidrag til å redusere verdens klimagassutslipp. I tillegg kan vi se for oss oppbygging av en ny norsk industri knyttet til vår petroleumsnæring.
Dette er såkalt CCS – Carbon Capture and Storage. Men det som til nå har fått langt mindre oppmerksomhet er såkalt CCU – Carbon Capture and Use. Dette må vi vie større oppmerksomhet i tiden som kommer.

Det er nemlig allerede i dag utviklet teknologi som kan skille ut de ulike bestanddelene i for eksempel naturgass. En kan da få ren hydrogengass i den ene enden og karbon i pulverform i den andre. Ved forbrenning frigir som kjent hydrogen kun vann, mens karbon har en rekke bruksegenskaper, deriblant som svært godt gjødsel.

Her kan en i enda større grad se konturene av en ny, sterk industri knyttet til norsk petroleumsnæring. Og et sterkt bidrag til reduksjon av klimagassutslipp. 
I 2029 kan vi være i en situasjon hvor temperaturstigningen i verden er kommet ut av kontroll. Da holder det ikke bare å ha feid for egen dør. Hele verden må trekke i samme retning. Og de rikeste landene må ta den største byrden.

De rike landene har gjennom mange år sluppet ut så mye CO2 at atmosfæren ikke tåler mer. Når Kina, India og andre land, nå løfter flere hundre millioner ut av fattigdom, krever det enormt med energi som gir økte utslipp. Da kan ikke vi si at: ”dessverre, nå er det fullt”. Vi i den rike verden kan ikke spise forrett, hovedrett og dessert – og så invitere de fattige landene på kaffe – og foreslå å dele regninga på to.

Derfor bør man i København, eller i kjølevannet av København, få på plass finansieringsmekanismer som sikrer rettferdig fordeling av kostnadene og penger til klimatiltak i den fattige verden. Norge har fremmet et konkret forslag om en finansieringsmekanisme som vil sikre dette. Selv om lite tyder på at vi får en ferdig avtale allerede i København, går vi spennende dager i møte når klimaforhandlingene starter 7. desember.

Som Gøran Person sa, er klimautfordringen politikk i ytterste potens. Og jeg vil understreke hvor mye politisk ideologi det faktisk ligger i dette spørsmålet. Sosialdemokratiets tro på styring og fellesskap er en forutsetning for at vi skal lykkes. Høyresidens tradisjonelle tro på markedskreftene og hver enkelts egeninteresse, er oppskriften på fallitt.

Avslutning

For å utvikle den beste politikken for framtida, må så mange hoder som mulig tenke sammen. Jeg har derfor ambisjon om at Arbeiderpartiet de neste årene skal være landets mest spennende politiske verksted. 
Vi har som mål å få 15.000 nye medlemmer innen 2011. Disse skal trekkes med i politikkutformingen. Vi vil fortsette vår tette kontakt med fagbevegelsen, dra veksler på fagmiljøer, snakke med folk der de bor. 
I valgkampen profilerte vi vår egen nettside hva-er-viktig-for-deg.no. Det var ikke bare et mediestunt. Vi ønsker å lytte og diskutere og ønsker å trekke med så mange som mulig i politikkutformingen for framtida. 
Jeg håper det blir en fin debatt og mange gode innspill allerede her i dag. Dere har jo også fått noen utfordringer. 
Så en så lenge: Tusen takk for oppmerksomheten.