1.

Dette var utenkelig for 20 år siden.var det ganske Arbeiderpartiet med eget e-læringsprogram på internett. Det dere nettopp så, var en smakebit på skoleringen vi fra juni kommer til å tilby nye medlemmer og sympatisører gjennom våre hjemmesider. Her er det "mye mat for Mons". Klikker man seg fram er det et utall av temaer å fordype seg. Man kan komme med sine bidrag og påvirke politikk utformingen. Mitt Arbeiderparti.no vil gjøre oss til et 24 timers parti. Så til alle oss nerder - nå trenger vi ikke lenger å ha noe liv ved siden av partiet!

Vi er i front.

Helt i front for å finne nye arbeidsformer, for å dra med flere, og styrke fellesskapet. Forbedre og forme framtida. Bekjempe utenforskapet. Og skape et mer rettferdig samfunn.

Det er heldigvis ikke partiorganisasjonen som vedtar enkeltbevilgninger her og der. Men det er partiorganisasjonen som må komme med ideene - foreslå grepene og vise den politiske retningen.

Uten et sterkt og aktivt parti vil demokratiet forvitre. Det blir mer byråkrati og dristigheten forsvinner. Men kamerater det krever at vi verver medlemmer, mange medlemmer, og samtidig sørger for at de blir i Arbeiderpartiet.

Vi får medlemmer dersom de får lov å påvirke politikken.

Vi beholder medlemmer hvis de føler de blir lyttet til, og det er rom for nye ideer og tanker.

Det er avgjørende for å utvikle politikk.

Og dere, det er sånn vi skal fortsette å vinne valg!

Jeg presenterer i dag opplegg for debatten "Herfra til 2029". Det vil være en bred debatt og skoleringsopplegg både lokalt og nasjonalt om de store utfordringene vi står overfor de neste 20 årene innen velferd, klima og integrering.

2.

Sosialdemokratiet skal være trygt og forutsigbart. Det er ingen krise om vi er litt kjedelige heller.

Men dere, Sosialdemokratiet må alltid være aktuelt, og ta de viktige debattene. Det er vi som skal fornye samfunnet.

Mange steder i Europa har sosialdemokratiet tapt den politiske dagsorden. De har ikke klart å stille de riktige spørsmålene, og heller ikke gitt de svarene folk forventer. Konsekvensen er at de har tapt, valg etter valg.

Odvar Nordli har sagt: "Store problemer og små politikere kan aldri gå godt i hop".

Han har rett. Det finnes ikke for store problemer, bare for små politikere.

Sammenlignet med andre er sikkert ikke våre utfordringer de største - men de er våre, og vi må svare på dem.

Hvordan hindrer vi klimaendringene, og hvordan hindrer vi at resultatene av disse ikke rammer skjevt?

Hvordan sikrer vi at vi ikke får en underklasse basert på etnisitet?

Og hvordan sikre velferdssamfunnet slik at den favner alle og er bærekraftig?

3.

Høyresiden ønsker en annen samfunnsretning enn oss. Det skulle da bare mangle. Det er derfor de er høyreside!

Noen sier: Ja, ja, men i Norge er ikke forskjellene så store mellom høyre og venstre.

Det er ingen reell trussel mot den nordiske modellen.

Til det vil jeg si: Se hvordan utviklingen går i de landene hvor høyresiden tar over.

Ikke hør på hva de sier: se på hva de gjør!

Ta Danske Venstre, som Fremskrittspartiet er nære. I tillegg til en populistisk innvandringspolitikk, handlet Anders Fogh Rasmussens politiske kurs om å love å forbedre den tradisjonelle, sosialdemokratiske velferdspolitikken – og samtidig gjennomføre skattekutt.

De lovte at danskene skulle få både i pose og sekk.

Men de sier bare halve sannheten.

I virkeligheten fører de en forkledd, liberalistisk linje.

Finanskrisen har rammet Danmark. Det gir færre inntekter til staten. Da blir det så veldig tydelig at Danske Venstre valgte det som er viktigst for dem:

Skattekutt!

Og skattekutt gir velferdskutt!

Regningen sendes til skolen hvor flere barn må gå i hver klasse.

Den sendes til småbarnsforeldre som får dårligere omsorgsordninger.

Den sendes til eldre som trenger pleie.

I Sverige ser vi hvordan Moderaterna, som Høyre står nærme, forsøker å argumentere for at reduksjon av trygghet skaper flere arbeidsplasser, men se resultatet.

Tre av fire plasser i arbeidsmarkedsopplæringen er fjernet.

En halv million mennesker har blitt skjøvet ut av A-kassen og står helt uten trygghet om de blir arbeidsledige.

Samtidig har de gitt skattekutt.

Aller mest til de som har hushjelp og gartnere!

Skattekutt er velferdskutt. Høyre- regjeringen i Sverige har endog innført skattekutt for de som har hushjelper, gartnere og andre til å utføre tjenester i hjemmet. Høyre- regjeringen i Sverige har endog innført skattekutt for de som har hushjelper, gartnere og andre til å utføre tjenester i hjemmet.

Først tar de fra de stemmeløse, de som sitter nederst ved bordet. De starter med å kutte der. På tiltak som er livsnødvendig for de aller svakeste. Og det aller mest bekymringsfulle, i følge min partisekretærkollega i Sverige, Ibrahim Bailan, er at dette blir møtt med en nesten øredøvende taushet.

Dessverre er fortsatt Arnulf Øverlands ord om solidaritet gyldig i dag:

Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!

Det er ingen grunn til å tro at høyresiden i Norge ikke vil velge samme vei som i Danmark og Sverige!

Men dette er de stille om, fordi de ser at den nordiske modellen har stor oppslutning i Norge. De vil ikke snakke om egen politikk.

I tida framover vil de beskylde oss for å være arrogante, ikke leverer, og i stedet er mer opptatt av administrasjon enn av politisk handling.

De skjønner at nedbygging av velferdssamfunnet ikke er populært blant folk. Sånn sett prøver de å "ta en Reinfeldt". For mens Moderaternas leder i Sverige snakket om sosial rettferdighet i valgkampen for fire år siden og ble trodd på det, har de i regjering stått for en dramatisk høyredreining i svensk politikk.

Vi ser at høyresiden i Norge har styrket seg, på bekostning av det borgerlige sentrum. Høyre og FrP har knapt noen gang vært så store til sammen. Der er lett å glemme at de er mye større nå enn de var etter 1981 – midt under det som er kalt høyrebølgen.

Moderaterna i Sverige har brukt sine fire år på å starte å demontere velferdssamfunnet skrue for skrue. Og i Danmark har de gjort det samme de drøyt siste åtte årene. Den politiske kampen i Norge, som i Danmark og Sverige, vil dreie seg om samfunnsretning. Om hvor mye de med sterkest rygg er villig til å bære for å sikre at alle skal med. Uansett hvor de kommer fra!

4.

Det stilles større forventinger til Arbeiderpartiet enn til andre.

Folk forventer av Arbeiderpartiet at vi har en plan. En plan for hvor vi vil ta Norge.

Trygve Brattli ble engang spurt om hva folk forventet av Arbeiderpartiet. Da sa Trygve på sin ettertenksomme måte at:

"Folk forventer av Arbeiderpartiet at vi gjør det som er nødvendig å gjøre"!

Sånn kan det fortsatt sies etter en vinter med togkaos og høye strømpriser i Midt Norge!

Folk forventer av Arbeiderpartiet at vi gjør det som er nødvendig å gjøre

Dagens medieverden stiller krav om umiddelbare resultater.

Men behovet for langsiktig styring er viktigere enn noen gang før.

Arbeiderpartiets politikk styres ikke ut fra kortsiktig populisme og enkeltsaker.

Vi skal bygge på kunnskap og sosialdemokratiske verdier. Verdier om fellesskap.

For over 20 år siden satt fem fremsynte sjeler i Gamle Oslo Arbeiderparti og foreslo å plassere operaen i Bjørvika, i Oslo Øst. Gamle Oslo Arbeiderparti fikk etter hvert resten av Arbeiderpartiet med på laget.

Utover 90-tallet fulgte den store operadebatten. Høyre ønsker naturligvis å legge operaen på vestkanten - der den "hørte hjemme", mens Fremskrittspartiet ikke ville ha noe opera i det hele tatt.

I 2008, nesten 20 år etter at noen av våre fremsynte partifeller foreslo å utjevne kulturtilbudet i byen stod praktbygger ferdig. Et bygg som vil bidra positivt til å utjevne forskjellene mellom øst og vest.

Hva slags samfunn vi skal ha 20 år fram i tid, bestemmer vi gjennom beslutninger vi tar i dag i kommunepartier, i fylkespartier, på landsmøtet.

Det er sånn vi bygger landet!

5.

En av debattene vi skal ta, handler om velferdssamfunnet.

Velferdssamfunnets fremtid handler om eierskapet til naturressursene,

om arbeid til alle,

om trygghet for endring, og evne til samfunnskritikk.

Vår historie viser oss at vi har tatt riktige strategiske grep for samfunnet. I Norge har vi klart å la oljeinntektene komme fellesskapet til gode. Mange land har like store naturressurser som oss, men folk opplever det mer som en forbannelse enn en velsignelse, fordi de ikke får noe igjen. Nøkkelen til suksessen i Norge har vært at folket gjennom staten har kontroll på eierskapet av naturressursene selv og at selskapene som utvinner olje og gass på norsk sokkel, betaler skatt til den norske felleskassa. I mange land sitter de internasjonale selskapene igjen med hele gevinsten.

Det var et bevisst valg å sikre naturresursene til befolkningen. Men dere. Det kunne gått annerledes. I 1975 ville Carl I. Hagen selge kronjuvelen i den norske oljeformuen, Statfjord feltet. Han sa den gang: «Vi foreslår derfor å selge rettigheter som Statoil har blant annet i Statfjord-feltet til andre". Han ville selge rettighetene for 10 milliarder kroner.

Statfjord A har siden 1979 produsert olje og gass til en samlet verdi på hele 1200 milliarder kroner. Det tilsvarer halvparten av verdien til det norske oljefond.

Og vi får forsatt verdier fra derfra.

I 2007 åpnet Fremskrittspartiet for å la utlendinger overta deler av oljen som statens pengemaskin Petoro sitter på. Og de foreslår storstilt utslag av det statlige eierskapet.

På toppen av det hele er det Fremskrittspartiet som vil bruke mest av oljefondet, blant annet til skattekutt!

Folkens, det er dette som er petropopulisme!

Min utfordring til Fremskrittspartiets landsmøte, og Siv Jensen er: Hva slags samfunn får vi i Norge om 20 år dersom FrP selger ut arvesølvet?

6.

Partifeller:

Det er i dag bred oppslutning om fellesskapstanken blant folk.

Men det kan vi ikke ta for gitt. Vi må hele tiden levere i en tid der behovene og forventningene endrer seg i brede befolkningsgrupper.

Ta de eldres forventninger:

Vi vet at de vil ha helt andre krav til omsorg enn de som er eldre i dag. Det er mange steder slik, at de eldre som bor på sykehjem blir dusjet en gang i uken. De fleste av oss hadde sett på det som helt uakseptabelt.

Ta situasjonen for de som faller utenfor velferdssamfunnet:

Det sitter omlag 2500 barn på asylmottak. Mange med slitne og frustrerte foreldre. Det er 5500 bostedsløse som er glade når de kan sove på sofaen til familie eller venner en natt. Og 30 000 mennesker er langtidsmottakere av sosialhjelp. Vi vil trenge mange flere i arbeid.

Vi må våge å stille de vanskelige spørsmålene:

Hva slags behov skal velferdssamfunnet dekke?

Hvordan skal vi velge å mellom mange gode forsmål i fremtiden?

Hvordan sørger vi for at færre faller utenfor velferdssamfunnets sikkerhetsnett?

Vi må ikke komme i en situasjon hvor vi om 15, 20 eller 30 år, snur oss tilbake og ser at vi ikke gjorde det som var riktig for at Norge skulle utvikles i arbeiderbevegelsens ånd.

Dersom vi ikke klarer å fornye velferdssamfunnet, så vil det kunne presse seg frem et todelt samfunn. Ett for de som har råd til å kjøpe bedre skole for barna sine, og bedre omsorg for foreldrene, og ett for de som ikke har det, og som da får dårligere tilbud.

Jeg vil understreke at det er en villet politisk utvikling at 4 av 10 barn av akademikere i København, nå går på privatskole.

Dette er første spiker i kisten på lik rett til utdanning. En skole som ikke samler, splitter. Noen får et bedre tilbud. De fleste får et dårligere tilbud.

Høyresiden kaller dette valgfrihet, men det er en valgfrihet for de få. Det er ikke den retningen vi vil. Vi skal skape nye løsninger innenfor velferdssamfunnet.

Det skal vi gjøre i et tett samarbeid med fagbevegelsen.

Selv om vi sitter med makta må vi klare å være samfunnskritiske. Mister vi den evnen kamerater - klarer vi heller ikke å tegne opp visjonen for fremtiden!

Det skal være naturlig at folk som er misfornøyde skal komme til oss, fordi vi er garantisten for at det ryddes opp i samfunnet. Det klarer vi ikke alltid godt nok.

Det må aldri bli Arbeiderpartiets oppgave å forsvare at tog ikke kommer som de skal, eller forsvare at folk som trenger det ikke får sykehjemsplass!

Klarer vi ikke være kritiske til samfunnet, legger vi flanken åpen for at Høyresiden kan vinne et valg på misnøye heller enn sine ideologiske standpunkt.

La meg ta et eksempel jeg mener bør være til etterfølgelse.

I Porsgrunn var de i høst igjennom en vanskelig skolestruktursak hvor man foreslo å legge ned enkelte grendeskoler. Dette vakte enormt engasjement i lokalbefolkningen. Før vi nådde jul hadde Porsgrunn Arbeiderpartiet fått 120 nye medlemmer. Folk hadde meldt seg inn for å få være med å påvirke sin egen hverdag.

Porsgrunn Arbeiderparti og ordfører Øystein Beyer gjorde noe smart. I stede for å se på grasrotaktivistene som et problem, tenkte han motsatt. De nye medlemmene ble inkludert, fikk verv i lokallaget, i kommunepartiet og flere var også delegater ved fylkespartiets årsmøte nå i mars. De som meldte seg inn har fått innflytelse.

Dersom vi skal være et åpent og inkluderende parti må vi også være villig til å dele på innflytelsen med de som ønsker å være med. Det er slik Arbeiderpartiet skal bygge en organisasjon også for fremtiden.

7.

Sosialdemokratiet stopper ikke ved landegrensene.

Norge har en åpen og sårbar økonomi og er prisgitt endringer i verden. Vi er nå midt inne i et paradigmeskifte som vil prege verden på en ny måte. Vestens innflytelse vil antakeligvis bli mindre – Kina, Brasil, India og andre sør asiatiske land vil bli stadig viktigere. Dette har ikke gått opp for vestlige politikere. Vi sitter og venter på at alle skal bli like som oss – ikke minst Kina. Det vil de ikke. Innen 2029 vil de ifølge prognosene ha verdens største økonomi også.

Den enorme økonomiske veksten Kina har opplevd de siste 25 år er først og fremst positiv. Hundretalls millioner er løftet ut av fattigdom. Denne utviklingen har hatt positive konsekvenser for verdensøkonomien som helhet. Billige forbruksvarer fra Kina har bidratt vesentlig til at verdensøkonomien har hatt betydelig vekst og lav inflasjon. Kina står også frem som finanskrisens vinner. Landet kan stimulere sin økonomi uten å ty til lånte penger.

Vi må lære om Kina – forstå hva som skjer der. Derfor besøkte jeg Kina som partisekretær rett før påske.

Vi ser megabyer reises

Vi ser et folk med enorm virketrang

Behovet for energi vil vokse i takt med veksten og befolkningstallet. Hele landsbyer har fått strøm. Folk har fått varmt vann og komfyr. I dag er det 6.3 milliarder mennesker på jordas. I 2029 vil det være over 8 milliarder.

I Kina øker behovet for energi så sterkt at det bygges ett nytt kullkraftverk hver 14. dag. Kina er nå det landet i verden som slipper ut størst mengde klimagasser til atmosfæren. Men i Co2 per innbygger ligger de bare på 5 tonn, mens Norge har 11 og USA 20.

Også i 2029 vil mesteparten av energiforbruket komme fra fossile brensler. Den største veksten vil komme i ny industrialiserte land som trenger vekst for å løfte folk ut av fattigdom. Vi kan ikke nekte noen å bruke energi – men Norge kan bidra.

Det er derfor Norges satsing på teknologiutvikling knyttet til fornybar energi, karbonfangst og lagring, vil kunne gi avgjørende bidrag til å få ned de globale CO2-utslippene. Det vil heller ikke være noe godt bidrag om Norge skulle kutte all olje- og gassproduksjon – som enkelte hevder vil være løsningen. Norge og andre land, må rett og slett ta en betydelig del av regningen for å sikre utslippsreduksjoner som monner også i andre deler av verden.

Debatten om 2029 må møte denne hovedutfordringen for det internasjonale samfunn. Hvordan stoppe klimaendringene og ha ren energi for vekst.

Hva er alternativet?

8.

Partifeller.

Arbeiderbevegelsen har vært den drivende politiske kraften i Norge. Vi har hatt visjoner for et samfunn hvor fellesskap og frihet har vært målet. Gang på gang har utfordringene ligget der – og vi har svart. Slik må det være.

For hvem skal gjøre det om ikke vi?

Det er en mektig arv vi har fått fra folk som Einar Gerhardsen, Håkon Lie og

Gro Harlem Brundtland. Vi er inne i den tredje store sosialdemokratiske epoken med Jens Stoltenberg ved roret.

Gjennom programarbeidet som nå settes i gang rundt om i kommunepartier over hele landet, skal vi befeste våre visjoner for fremtida og slik sørge for at vi vinner valget i 2011.

Dere, la meg ta et eksempel. Om 20 år vil det bo 200.000 flere i Oslo enn nå. Økningen er like stor som Trondheim kommune er i dag. Vi vet at mange av disse kommer til å være unge småbarnsfamilier. Mange kommer også til å være innvandrere. I en by hvor levealderen i dag synker med 12 år når du beveger deg fra vest til øst. I en by hvor det i dag er stort press på skolene kommer det altså 200.000 innbyggere til. Jeg er glad for Oslo Arbeiderparti allerede har startet 2029 debatten med et lokalt perspektiv.

Vi kan ta grep om hvor folk skal bo, hvor skoler bør bygges, hvordan kollektivtilbudet skal se ut. Men dette må vi gjøre i dag – om 20 år er det for sent.

Så tenker du kanskje, skal denne debatten handle om byene? Svaret er selvsagt at det skal den ikke. Det er andre utfordringer i Oslo, enn i Folldal, Gratangen eller Ulstein. Det er derfor det er viktig å ha alle med i debatten.

Den skal i høyeste grad omhandle våre distrikter.

Vi skal forsterke og videreutvikle: "By og land, hand i hand".

Mange mindre kommunene sliter med befolkningsnedgang og høyere levealder.

Det krever at en tenker nytt.

På næringsutvikling, på hvordan en skal få nye arbeidsplasser til kommunene frem til 2029.

På hvordan en skal ta vare på de eldre.

Noen steder møter vi utfordringene. Som i Vågå

Vår egen ordfører, Rune Øygard, har hele det siste tiåret stått i spissen for å gjøre fjellbygda attraktiv for folk og næringsliv. Vågå-ordføreren kan se tilbake på et tiår hvor han har bygget nettverk, omdømme og nye arbeidsplasser – i en offensiv kamp for å overleve som livskraftig bygd. I fjor ble det etablert to nasjonale spesialenheter med 20 arbeidsplasser, og ICA har flyttet regnskapsavdelinger til bygda. Nå har bygda satt mål av seg til å bygge Norges beste skole.

I år stiger antall nyfødte i Vågå med 25%.Vi har å gjøre med en potent ordfører!

Andre partier har satt tenkingen ut på anbud, i forskjellige tenketanker. Det er en dårlig løsning for oss. Vi vil at alle skal kunne gi innspill til vår politikkutforming. Arbeiderpartiet er et bredt folkeparti hvor utformingen av politikken skjer i organisasjonen og i samspill med folk.

Partiorganisasjonen er vår tenktank.

Dere, Mens FrP låser seg inne på Gardermoen for å lære organisasjonstaktikk av en amerikansk lobbyist, får Arbeiderpartiet innspill fra folk.

- Ta for eksempel Søndre Land Arbeiderparti, som denne helgen står på stand for å innspill til valgprogrammet fra menneskene de møter.

- Ta for eksempel Stavanger Arbeiderparti som hver lørdag, også nå til helgen, har åpent partikontor, hvor aller er velkomne til å samtale om politikk og Arbeiderpartiet.

- Og ta for eksempel Arbeiderfestivalen i Hommelvik som starter denne søndagen, og holder på en hel uke fram til 1. Mai.

Vi skal være Norges mest åpne og inkluderende parti. Herfra til 2029 skal vi sørge for nettopp dette og vi skal både beholde og rekruttere flere medlemmer.

Nå er det dere og partiorganisasjonen som må gjøre den aller viktigste jobben. Og Stortingsrepresentantene er en avgjørende viktig del av dette arbeidet. AUF er allerede i gang. Deres konferanse NORGE 2029 går av stabelen i mai.

Partikontoret skal sørge for at dere har de verktøyene som trengs. Skolerings- og debatthefter kommer til å prioriteres både for å øke kunnskapsnivået og for å inspirere til gode politiske forslag. I dag lanserer vi blant annet to skoleringshefter. Det ene om velferd og arbeid hvor vi tar opp de store utfordringene knyttet til å få flere til å delta i arbeidslivet. Det andre om klima med spesielt vekt på energisituasjonen og Norges mulighet til å bidra med fornybar energi. I medlemsbladet Sammen kan dere lese mer om klima og energi.

I dag lanseres 2029.no på mittArbeiderparti. Der vil dere få vite hvordan dere kan delta i de forskjellige nettdebattene, og der vil vi få innspill fra medlemmer og velgere. For å få til en best mulig debatt utgir vi en håndbok for gjennomføringen. Her finner dere gode tips.

Det skal være lett å være med, og høyt under taket.

Og – som Jens Book Jenssen sa: "Det er lov å være blid".

Partifeller.

Det har vært skiftende regjeringer!

Det har vært skiftende storting!

Det har vært skiftende partisekretærer!

Men partiorganisasjonen har vært der i snart 125 år.

Gjennom den jobber vi gjør i fellesskap skal Arbeiderpartiet fortsette å være det viktigste politiske verkstedet i landet.

Sammen skal vi legge planen for de neste 20 årene.

Sammen skal vi sikre Arbeiderpartiet som den viktigste politiske kraften i Norge også i fremtiden.

Sammen skal vi vinne valgene i 2011 og 2013.

Velgerne fortjener et parti som har en visjon for framtida – sammen skal vi gi dem det.