Når vi snakker om eldreomsorg må det derfor ikke bli den eneste eldrepolitikken vi har.

Vi må også ha en eldrepolitikk for alle de som ikke trenger omsorg. Mange av de er mellom 60 og 80.

I den grad de er opptatt av sykehjem er det jo fordi foreldrene deres trenger en plass.

Når du går av som 64 åring har du kanskje 15 år hvor du kan leve et aktivt liv før du eventuelt trenger mer omsorg.

Denne gruppa er jo Star Tours beste kunder!

Her er det et stort rom i politikken som ingen fyller. Som handler om å legge til rette for spennende innhold i hverdagen, forebyggende aktivitet for å holde på helsa, kulturtilbud, bruk av data.

Men det handler også om å utnytte de ressursene denne voksende gruppa har.

Til det beste for samfunnet.

Vi kommer til å ha bruk for at flere bidrar til velferden fremover. Offentlig sektor kan ikke klare alt.

Vi har ofte vært for opptatt i Arbeiderpartiet av å snakke kun om offentlig eller privat sektor – men det finnes en tredje sektor som vi også er helt avhengig av - frivillig sektor.

Frivilligheten skal og må være enda sterkere til stede fremover og vi som parti må stake ut en politikk som bidrar til dette.

For mange eldre er ressurssterke. De kan og vil bidra
• I idrettslaget
• Som primus motor i korpset
• Med livserfaring for Røde Kors-telefonen
• Som besøkstjeneste til andre eldre

Gunhild (76) og Odny (79) i Røde Kors har vært aktive besøksvenner til eldre i nærmere 40 år.

De får gjøre noe meningsfylt for andre, men får også noe igjen selv.

Når de ble spurt om de ikke skulle gå av med pensjon svarer de:
- Så lenge man har noe å gi og hodet og bena ”er med”, finnes ingen aldersgrense for en besøksvenn.

Det å delta i frivillig arbeid gir mening og livskvalitet for den enkelte frivillige og det bidrar til å gi andre en meningsfylt hverdag.

Klarer vi å aktivere den voksende gruppen eldre kan vi få utrolig mye ut av relativt få økonomiske ressurser.

Det var det ene - vi trenger en offensiv politikk for den store gruppen eldre som fremdeles er aktive og ønsker å delta – til det beste for samfunnet og den enkelte.

Så til det andre.

Generasjonskontrakten

Det dere ser bak meg nå er et bilde av det Sigbjørn Johnsen kaller generasjonskontrakten.

Det viser bildet av hvordan generasjonene er gjensidig avhengig av hverandre og hvordan byrdene til nå blir fordelt mellom dem.

Dette er helt essensielt.

0 til ca 20 år er du mottaker av tjenester fra samfunnet. Barnetrygd, skole etc.

20 – 60 er du bidragsyter til samfunnet gjennom arbeidet du utfører og skatten du betaler.

60 – 80 er du igjen mottaker blant annet gjennom pensjon og helse- og omsorgstjenester.

Regnestykket går opp!

Du mottar i til sammen 40 år og du bidrar i til sammen 40 år.

Det er slik vi har finansiert en av verdens beste velferdssamfunn i 50 år.
Nå er noe i ferd med å endres.

Ungdom tar lenger utdanning og venter lengre med å gå ut i arbeid.

Arbeidstakerne går tidligere av med pensjon. Nå er det for første gang flere som går av med tidligpensjon enn alderspensjon.

Og så mange som 600.000 i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet og er netto mottakere av for eksempel trygd og andre ytelser.

Noen som arbeidsledige, andre som uføretrygdede som vil delta litt, men ikke kan gi 100 % og andre igjen på ufrivillig deltid.

Fortsetter dette vil ikke lenger regnestykket gå opp og kontrakten mellom generasjonene vil ikke ha samme verdi.

Dette skjer samtidig som vi står overfor en av de største demografiske endringene i nyere tid.

I løpet av de neste 20 årene vil andelen eldre over 67 år øke fra ca 12,5 % til 17,5 % av befolkningen. Prognoser viser at vi går fra ca 600.000 til 1 million over 67 år.

Det er krevende fordi det da også vil være en større andel av befolkningen som ikke lenger bidrar like mye til fellesskapet gjennom skatt.

Og det er krevende fordi i denne gruppa er det også en voksende andel eldre som trenger pleie og omsorg. Her vil vi trenge økonomiske muskler og menneskelige ressurser.

Vi er derfor helt avhengige av at flere står lengre i arbeid. Flere må kanskje jobbe ved siden av pensjonen. Heldigvis er det mange som ønsker dette.
Sikkert en del i salen her også.

Vi må simpelthen belage oss på at vi i fremtiden må arbeide mer og lengre.

For mange høres dette negativt ut. Skal ikke de som har slitt et langt arbeidsliv få lov til å nyte de siste årene?

Jo, absolutt. Men som jeg sa blir vi også eldre og friskere. Vi lever lengre og er friskere lenger, da kanskje vi også må vurdere om vi ikke kan arbeide litt lengre.

For dette er en samfunnsdugnad.

Skattendringene
Det har vært en del støy etter at forslaget om å endre skattereglene for pensjonister ble lagt frem i forbindlese med statsbudsjettet i høst.

La meg reflektere noe rundt dette.

Det jeg akkurat snakket om - generasjonskontrakten – er hele utgangspunktet.

Vi må klare å få flere til å stå lengre eller mer i arbeid. Ellers går ikke regnestykket opp.

Dette handler om solidaritet mellom generasjonene.

Det er bred politisk enighet (med unntak av FRP) om at det er behov for en omlegging av skattesystemet for pensjonister. Vi må sørge for at de som ønsker å jobbe ved siden av pensjonen, enten mye eller litt, får anledning til dette.

Så derfor gjør vi endringer i systemet som langt på vei har vært blodig urettferdig til nå.

Pensjonister som har ønsket å jobbe ved siden av pensjonen sin har blitt nesten skattet i hjel på den lille inntekten de har hatt ved siden av.

Pensjonister som gjennom et langt liv har spart noen kroner i banken, har betalt svært høy skatt på rentene.

Og pensjonister som har vært gift, har betalt mer i skatt enn samboere.

Alt dette rydder vi nå opp i.

2 av 3 pensjonister – de med lave og vanlige pensjoner – skal betale mindre eller uendret skatt.

Samlet sett gir endringene pensjonistene en skattelette på 1,35 milliarder.

Det var det andre - vi må ta politiske grep for å sikre velferden også i fremtiden. Den jobben starter nå og alle må være med.

Så til det tredje.

Eldreomsorgen

Vi har enorme oppgaver foran oss med å sikre alle en trygg og verdig omsorg mot slutten av livet.

La meg først si noe om den utrolige utviklingen som vi allerede har vært igjennom.

I år 1900 fantes det praktisk talt ingen offentlig omsorg i Norge. Dette var noe familien tok seg av. Dette var kvinnenes oppgave.

I 1930 fremdeles nesten ingen omsorg. Noen få gamlehjem for de aller fattigstes. Fremdeles var det familien som tok ansvar.

I 1961, da jeg blir født, er det blitt litt eldreomsorg. I pleie og omsorgen er det nå ca 10.000 ansatte. Det meste er i regi av frivillige organisasjoner. Det har blitt mange flere eldre og fremdeles er familien viktigst.

Først i 1969 får vi første lov om omsorg. Før dette har det ikke vær lovpålagt å gi denne typen offentlig omsorg.

I 1990 da har det skjedd noe. Fra 1960 til 1990 er da vi faktisk begynner å bygge ut omsorgen.

Det har kommet hjemmehjelp, hjemmesykepleie og sykehjem i kommunal regi.

I 1990, er det ca 60.000 ansatte i sektoren.

I dag, 20 år etter, er det ca. 120.000 ansatte i pleie og omsorg.

Det er altså de siste 10-årene som er historien om utviklingen i pleie og omsorg. Det har været et enormt løft. Det offentlige tar ansvar som før var overlatt til private og familien.
Men vi har fremdeles store uløste oppgaver. Vi har en god, men i mange tilfeller ikke god nok omsorg.

For det er mange eldre som opplever ensomhet. Eller som både er ensomme, og syke.

Vi hører for mange historier gjennom mediene om eldre som ikke får helt åpenbart nødvendig hjelp.

Derfor må vi begynne der. Med de som trenger det aller mest. Vi skal sikre sykehjemsplass eller omsorgsbolig til alle som trenger det innen 2015.

Det dreier seg om systematisk arbeid. Arbeidskraftbehov + bygging av plasser. Det dreier seg om å prioritere det framfor andre ting.

De neste 20 årene vil vi ha behov for mer enn 55.000 nye årsverk i omsorgen. I 2050 vil behovet være hele 120.000 nye årsverk sammenliknet med i dag.

Dette er for å opprettholde dagens nivå. Men hvilke krav kommer morgendagens eldre til å ha? Når kommer kravene om bredbånd på enkeltrommene?

Jeg tror kravene fra dere som sitter i salen, eller fra barna deres kommer til å være annerledes enn i dag.

Vi vet for eksempel at allerede i dag er nesten 80 % av de som bor på sykehjem er demente.

Men institusjonene er ikke tilrettelagt for det. Verken bygningene eller kompetansen til de som jobber der.

Derfor må nå alle nye sykehjem bygges med tanke på at de som bor der er demente.

Dette fikk jeg oppleve i dag på Haugsåsen omsorgsboliger her i Skien som virkelig tar de eldre demente på alvor. Det gjør meg optimistisk å se eksempler som dette.

I demensplanen 2015 som de rødgrønne la frem som første regjering i verden legges det også opp til et stort kompetanseløft for helsearbeiderne som jobber ved sykehjem og omsorgsboligene.

Som jeg sa: Vi har en stor oppgave foran oss.

På vårt landsstyremøte for en drøy måned siden varslet Statsministeren at regjeringen i høst vil gjennomføre fem tiltak for en bedre omsorg.

Dette er vår start for å peke ut en retning fram mot kommunevalget. Vi skal sikre en verdig alderdom.

Dette er noen av tiltakene som kommer allerede i høst:

1) For det første, vil regjeringen innføre en verdighetsgaranti i eldreomsorgen. Den enkelte eldre skal sikres en forsvarlig boform og et godt kosthold. De skal få mulighet til å komme seg ut og ha noen å snakke med. Og vi skal sikre god oppfølging av lege.

For mange av oss er dette selvfølgeligheter.
Men vi vet dessverre at det ikke alltid er slik for alle.

Derfor er det viktig med en tydelig og klar forskrift.

2) For det andre, har regjeringen sendt på høring et forslag til ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester.

I dag er lover og rettigheter for de som mottar omsorg – både eldre og andre – spredt rundt i lovverket. Det finnes flere lover. Flere klageinstanser.

Det er vanskelig å få oversikt. Dette skal samles. En lov – ett sted å klage.

3) For det tredje, foreslås det i statsbudsjettet at det gis tilskudd til bygging av 2.000 sykehjemsplasser eller heldøgnsbemannede omsorgsboliger i 2011.

Vi er allerede i gang med byggingen. Per 25.10.10 var det kommet inn 3784 (endelige søknader) og av disse har 3518 fått tilsagn om tilskudd.

Og per 06.09.10 var 911 av disse enhetene bygget.

Vårt mål er at kommunene skal få tilskudd til så mange slike plasser som er nødvendig for å sikre nok kapasitet i pleie- og omsorgssektoren innen 2015.

I tillegg til disse tre sakene fjerner vi begrensninger i tilskuddsordningen slik at kommuner som faktisk mener de har behov for utbygging av sykehjemsplasser ikke får avslag.

Og vi gjennomfører en bred høring for en nasjonal helse- og omsorgsplan.

Denne planen er et av regjeringens viktigste redskaper for å gjennomføre samhandlingsreformen.

Dette er en reform som særlig vil komme eldre til gode. Her vil hele partiorganisasjonen bli invitert med i debatten, og jeg håper at dere vil delta.

Dette er tiltak som til sammen vil bidra til en bedre pleie og omsorgstjeneste.

Men det løser ingen ting alene. Det er i kommunene dette skal gjennomføres.
Da må de også ha råd til det.

Derfor har vi et ansvar sammen:
• Regjeringen må fortsette å følge opp med penger og bevilgninger til kommunene.
• Og kommunepolitikerne fra Arbeiderpartiet må fortsette å prioritere omsorgen – slik vi sammen var enige om på landsmøtet.

Før jeg avslutter vil jeg gjerne kommentere den siste tidens fokus på ventelister for eldre pleietrengende rundt om i landet som bla TV2 har vist.

Dette må vi ta på alvor.

Helseminister Anne Grete Strøm-Erichsen går nå inn i disse tallene

Det vi vet nå er:
• Ca 3000 har søkt om plass i ca 200 kommuner og ikke fått det enda
• Ca halvparten av disse kommunene har søkt om statlig tilskudd til bygging av sykehjem og omsorgsbolig
• Fra 2008 og til i dag er det gitt tilsagn til 2700 boenheter til disse kommunene

Dersom der er 3000 som har behov for omsorgsplass, men ikke får det er det selvfølgelig uholdbart.

Men jeg er glad for å se at vi faktisk har gitt de samme kommunene tilsagn om å bygge 2700 plasser som de har søkt om. Her må vi bare stå på.

Vi skal sørge for at arbeidet for full sykehjemsdekning og en verdig eldreomsorg blir en like stor suksess som arbeidet vårt for full barnehagedekning har vært.
Her finnes det ikke enkle løsninger – vi må bare gjøre det. Bygge.

Dette vil være, sammen med arbeid, den viktigste saken vår når vi går inn mot valget i 2011.

Da vil dere som sitter her i dag være en utrolig viktig ressurs for partiet.

Der må ut å snakke med folk. Fortelle om de planene Arbeiderpartiet har for en enda bedre eldrepolitikk.

Og dere må bidra inn i partiarbeidet med deres kompetanse og tid dersom vi skal klare å gjennomføre dette nødvendige løftet for en mer aktiv og verdig alderdom.

Takk for meg.