De siste dagenes nyhetsbilde har vist at dette seminaret er mer aktuelt enn vi kanskje skulle ønske oss.

På tirsdag presenterte PST sin årlige trusselvurdering. Deres konklusjon er klar. PST har beskrevet terrortrusselen som en voksende bekymring de siste tre-fire årene.

Også i 2012 vil det være terrortrusselen som vil representere den største utfordringen for PST. PST trekker særlig fram trusselen fra personer og grupper knyttet til ekstrem islamistisk ideologi.

PST-sjef Janne Kristiansen beskriver trusselsituasjonen knyttet til disse miljøene i dag som ”svært bekymringsfull”.

Bare timer etter PST-sjefens presentasjon ble det kjent at ekstremister hadde lagt ut en video på YouTube hvor hat og sinne rettes mot kronprinsen, statsminister og utenriksminister.

Og i morgen har de samme kreftene varslet at de vil demonstrere her i Oslo.

Det er første gang vi ser en slik video rettet mot norske myndighetspersoner, men det er ikke første gang Norge opplever ekstremisme.

I arbeiderbevegelsen har vi en lang tradisjon med å bekjempe ekstremisme.

Enten den har kommet fra ytterste høyre i form av nazisme og fasisme på 1930- og 40-tallet, og i en ny runde på 1970- og 80-tallet.

Da den har kom fra venstresidas AKPere på 1960- og 70-tallet.

Eller når religion og kultur er brukt som fundament, slik vi har sett de siste årene.

22. juli

Terroren vi møtte 22. juli i fjor vil for alltid forandre oss.

Det har forandret hvordan vi ser på sikkerhet, på vår egen sårbarhet, og hvordan vi i framtiden vil forholde oss til de trusler vi står overfor.

På ettermiddagen den 22. juli kastet jeg meg i bilen og kjørte til Sundvollen. Ambulanser gikk i skytteltrafikk. Omfanget av tragedien begynte å gå opp for meg.

Jeg møtte fortvilte ansikter på Sundvollen. Foreldre som ventet på barn. Barn som ikke kom.

Alle kommer til å huske denne dagen. Hvor de var. Hva de gjorde.

Det har brent seg inn i hukommelsen vår. Det har brent seg inn i vår historie. Den vil alltid bli husket som en av de aller, aller mørkeste.

Men det gjenstår å se hva terroren vil bety for oss som nasjon. For vår samfunnsutvikling. For den politiske debatten.

Blir det et vendepunkt?

Historien skrives nå.

Derfor er det nå vi må stille de vanskelige spørsmålene slik at vi får de gode analysene.

Selv har jeg brukt mye tid på det etter 22. juli.

Mange viktige temaer er allerede reist i offentligheten.

På onsdag holdt Stortingets egen 22. juli-kommisjon høring. Høringene bidrar til å belyse viktige spørsmål.

Var politiet godt nok rustet? Hvordan kan beredskapen bli bedre? Fungerte hjelpeapparatet og helsevesenet godt nok? Har PST hatt tilstrekkelig fokus på ekstreme hatmiljøer?

Beredskap er viktig. Men hvis debatten etter 22. juli kun dreier seg om det operative, mener jeg vi som samfunn svikter.

Vi er helt nødt til å diskutere de dypereliggende grunnene til det som utløste terroren som rammet oss 22. juli.

Det er ikke en debatt om økte bevilgninger over statsbudsjettet. Men en viktigere og kanskje mye vanskeligere debatt.

Det er en debatt om hva som har fått denne typen sinne og hat til å slå rot i vårt samfunn. Og hvordan skal vi møte krefter som vil rive ned de verdiene vårt samfunn er bygget på.

Politisk attentat

På Utøya brukte gjerningsmannen en kjent metode fra skolemassakre i USA og Europa:

Han overrasket, skjøt, lemlestet og drepte forsvarsløse ungdommer.

Noen tegnet raskt et enkelt bilde av en ensom og gal mann. Om angrep som rammer blindt. At slikt er umulig å forutse og forsvare seg mot.

At dette var en gal manns handlinger har jeg vanskelig for å være uenig i. Men om vi kan skylde på galskap alene er mer omstridt.

Ekstrem vold karakteriseres ofte som både blind og uunngåelig. Og mange – ikke minst innenfor de ekstreme miljøene – ønsker selv en slik historieskrivning.

Men den er gal.

Det som skjedde 22. juli var et politisk attentat. Det var et angrep fra en høyreekstremist med tradisjonelle høyreekstreme holdninger.

De ekstreme høyremiljøene forakter spesielt fire grupper: muslimer, jøder, homofile og sosialdemokrater.

Breiviks angrep var målrettet og rammet rett i hjertet av det sosialdemokratiske mangfoldet.

Øyvind Strømmen sier noe viktig i boka ”Det mørke nettet” når han skriver:

”Anders Behring Breivik, uavhengig av hvor ensom han var om sine handlinger, [var han] ikke […] ensom i sine holdninger. Den ensomme ulven kommer fra en flokk.”

Europa i krise – den tapte generasjon

De høyreekstreme miljøene i Norge er små. Den nyetablerte organisasjonen ”Vepsen” som bedriver gravende journalistikk om voldelige, rasistiske, og antidemokratiske miljøer i Norge anslår at det samlede hatmiljøet har lav oppslutning – tross stor aktivitet på nettet.

Den største demonstrasjonen disse miljøene så langt har greid å mobilisere her til lands er 38 personer i Hess-marsjen på Askim i 2000.

Facebookgruppen bak den tillyste demonstrasjonen i morgen har over 1500 ”likes”. Så gjenstår det å se hvor mange de greier å samle.

Jeg ønsker ikke å snakke opp disse miljøene – men vi må være på vakt.

I Europa ser vi en større bevegelse av nasjonalistiske, høyreekstreme og høyrepopulistiske grupperinger og partier enn på lenge. De samles og utveksler erfaringer. Noen er allerede maktfaktorer i egne land og andre er på frammarsj.

English Defence League, er en voldelig, nasjonalistisk gruppe i England som samler flere tusen til sine demonstrasjoner. Det rasistiske partiet British Nationalist Party fikk sitt gjennombrudd i 2009. Da kom de inn med representanter i EU-parlamentet.

Tilsvarende er Sverigedemokraterna i Sverige, Freiheitspartei Österreich i Østerrike, Jobbik i Ungarn, Wilders parti Voor de Vrijheid i Nederland og flamske Vlaams Belang, bare noen av partiene på ytre høyre fløy som har vokst seg store i sine land. Noen av dem har til og med direkte historiske bånd til gamle nazistiske partier.

Utviklingen i Ungarn er spesielt skremmende. Der har nasjonalistiske strømninger nå fått konstitusjonelle konsekvenser.

Det høyreorienterte regjeringspartiet Fidesz er ferd med å gjøre Ungarn til et mer autoritært samfunn. I parlamentet har de støtte fra det høyreekstreme partiet Jobbik som fikk 17 prosent av stemmene. Jobbik forfekter en aggressiv rasisme rettet spesielt mot sigøynere og jøder.

De høyreekstreme partiene i Europa er på ingen måte enige i alle politiske spørsmål. Men de deler noen felles trekk: Fremmedhat, frykt for globalisering og forrakt for politikere.

Partienes framvekst skjer samtidig med at Europa rammes av den mest omfattende finanskrisen på flere generasjoner.

Høy ungdomsledighet og ekstremisme er en farlig kombinasjon.

Enten du finner den på madraser i Pakistan, på landsbygda i Ungarn eller i Luton i England. Eller hundretusener av frustrerte innvandrerungdom bosatt i drabantbyer utenfor Paris eller London. Noen kan finne løsninger i ekstrem tolkning av Koranen.

I Storbritannia står en million unge uten arbeid.

For hver voksne italiener er det fire arbeidsledige ungdommer. I Spania og Hellas er ungdomsledigheten på mellom 40 og 50 prosent.

Noen snakker om en tapt generasjon.

En generasjon som for første gang på lang tid vil kunne få det verre enn sine foreldre. De kommer aldri inn i arbeidslivet, men faller utenfor før de har fått sin første jobb.

Vi har sett tidligere at arbeidsledighet skaper fortvilelse og maktesløshet. Ledighet blir som gjødsel for radikale krefter.

Vi kan ikke utelukke at også det kan bli en konsekvens av den krisen Europa nå går gjennom.

I denne situasjonen har sosialdemokratiet og fagbevegelsen et viktig ansvar.

Arbeiderbevegelsen har sprunget ut av nød og sosialt opprør. Vi har et særskilt ansvar for å ta et oppgjør med disse kreftene.

Holdningsleverandørene

La det ikke være noen tvil: Ingen andre enn gjerningsmannen har ansvaret for ugjerningene 22. juli.

Samtidig kan vi ikke unnlate å stille oss det ubehagelige spørsmålet om hvordan de holdningene Breivik forfekter har fått fotfeste også her til lands?

Vårt samfunn er bygget på et fundament av verdier – lagt stein på stein gjennom årtier.

Det er samfunn bygget på demokrati. På rettsstatsprinsipper. Menneskerettigheter. Likestilling og likeverd.

Verdiene er grunnleggende og de gjelder for alle.

Folk skal få si det de vil. Gå kledd som de vil. Tro det de vil. Leve åpent eller tilbaketrukket, om de vil.

Men hvis noen angriper selve fundamentet i fellesskapet – ja, så har vi alle et ansvar for å reagere.

Peder Nøstvold Jensen, bedre kjent som bloggeren Fjordman, har ytret at han vil ”suspendere det parlamentariske demokratiet”.

Den 9. juni i fjor skrev han at: “Islam og alle de som praktiserer det må bli totalt og fysisk fjernet fra hele den vestlige verden.” Og han har oppfordret alle vestlige til å bevæpne seg ”med våpen og ferdigheter til å bruke dem”.

Han er ikke alene og de har ikke dempet seg etter 22. juli.

Leder i Stopp Islamiseringen av Norge, Arne Tumyr, skrev i november at: ”Perversiteten som sitter i hodet på forbryterne kalles islam. Den Allah-infiserte hjernen må desinfiseres og vaskes med salmiakk.Deretter må de mentalt forkvaklede religionsslavene fra koranskolene plasseres i en omskoleringsleir – eller sendes tilbake til opprinnelseslandet.”

Både Tumyrs og Nøstvold Jensens ytringer er lovlige. Men det gjør dem ikke mindre farlige.

De flytter grenser og de former holdninger.

Hittil har mange, meg selv inkludert, unnlatt å ta til motmæle mot slike ytringer. Jeg har sett på det som dumskap og eksentrisk. Vi føler vi har manglet en felles plattform å diskutere ut i fra.

Men nå kan vi ikke sitte stille lenger. Politikere, journalister og folk flest kan ikke lengre si at ”dette orker vi ikke å forholde oss til”.

Vi plikter å ta til motmæle.

Alle som opererer innenfor demokratiets rammer har et ansvar for å bidra til at politiske ordskiftet føres på et saklig grunnlag.

Vi må bidra til at debatten baseres på fakta og kunnskap. Ikke på frykt og myter som har fått vokse seg store i lukkede rom. 

Demokratisk debatt er ingen lek. Ord er makt.

Noen velger å mistolke et slikt resonnement som at vi ønsker å innskrenke ytringsfriheten.

Ytringsfriheten er absolutt og skal ikke innskrenkes.

Ytringsfrihet fritar oss ikke for ansvar når vi ytrer oss.

Og det fritar oss ikke for å ta til motmæle, hvis ytringene vi møter er farget av hat og ekstremisme.

Kristof Domina ved Athene Institute uttrykker det godt: ”Hatspråket er blitt så akseptert her i Ungarn at det har skapt en hatkultur som igjen gir grobunn for voldelig ekstremisme.”

Eller som språkforskeren Klemperer sa det da han rett etter krigen skrev at ”Ord kan virke som bitte små doser arsenikk. De slukes ubemerket, de synes ikke å ha noen virkning, men etter en tid vises giftens virkning likevel.”

Undersøkelser fra Danmark viser at økt makt til høyrepopulistiske partier ikke har medført færre høyreekstreme handlinger. Snarere tvert om.

Tanken om at høyrepopulistiske og innvandringsfiendtlige partier bidrar til mindre høyreekstremisme, er derfor tvilsom. Det er snarere mer nærliggende å anta at hatefulle ytringer fører til hatefulle holdninger.

Jeg har ingen tro på ”trykkoker-teorien”.

Alminneliggjøring av politikerforakt

Men det er ikke bare de på ytre høyre fløy som har ansvar. Utfordringen er mer dyptgripende enn at innplassering i en høyre/venstre-akse kan gi et enkelt svar.
De ekstremistiske hatmiljøene kan deles i en mange grupper:
Tradisjonelle anti-innvandringsgrupper, antisemittiske miljøer, islamhatere, militante bevegelser, ekstrem islamisme og rene konspirasjonsteoretikere.

Fobien mot islam er kun en del av Breivik og hans meningsfellers politiske syn: Hat mot styresmaktene, forrakt overfor politikere og generelt anti-demokratiske holdninger er også helt sentrale elementer.

Dette er holdninger som bevisst eller ubevisst er langt mer utbredte. Fordi det er holdninger som er ufarliggjort og alminneliggjort gjennom en årrekke.

Det å si at alle politikere bare ljuger og meler sin egen kake. Å si at man ikke gidder å stemme i valg. At valget og debattene er en vits.

Dette er til dels utbredte og, for mange, helt akseptable holdninger.

Tenker vi oss om signaliserer slike utsagn at vi tar demokratiet for gitt. Det er i bunn og grunn en forrakt for demokratiet.

Demokratiet utvikler seg i meningsbrytning. Når det utsettes for ytringer og forsvares med ytringer.

Medias medansvar

Vi har alle et ansvar for å styrke demokratiet gjennom troen på demokratiske prosesser.

Delta i det, få fram meningsforskjellene og perspektivene.

Her har også media et betydelig ansvar.

Enkelte ganger virker det som om ønsket om å få fram en konflikt er større enn behovet for å få fram sannheten.

De lange linjene taper i kampen mot sensasjon og salgstall.

Langt mer direkte er redaktørenes ansvar for debattene i nettavisene.

Kristian A. Bjørklo ved Universitetet i Bergen har beskrevet kommentarfeltene på nettavisene som en hjemmealene-fest.

Hvis ingen står i døra og ønsker deg velkommen. Holder et øye på det som skjer. Maner til folkeskikk når det trengs. Ja, da kan du heller ikke bli overrasket når du oppdager at huset er endevendt når du kommer hjem.

Derfor har redaktørene og journalistene ansvar for å møte folk i døra når det skal debatteres på deres nettsteder.

Debattene må følges og de må modereres.

Hvorfor skal vi ha et annet redaktøransvar for nettsidene enn for papiravisa?

Ville noen av de verste innleggene få stå på trykk anonymt i papirutgaven?

Jeg mener det bør kreves fullt navn for debattdeltakerne. Noen norske aviser har – i lys av 22. juli – valgt å kreve at de som vil delta i deres nettdebatter identifiserer seg.

Det er bra. Nå håper jeg flere følger etter.

Avslutning

Det som skjedde 22. juli er noe mer enn en enkeltstående hendelse. Derfor må det også få konsekvenser for samfunnsutviklingen.

Jeg tror debatter som den vi skal ha her i dag vil bidra til å sette utfordringene i et riktig perspektiv. Få fram de gode analysene. Skape en bedre samfunnsdebatt.

Ryddigere. Mer saklig.

Men ikke minst: Vi skal i enda sterkere grad slå ring rundt grunnlaget som vårt samfunn er fundert på. Vi skal være langt tydeligere overfor alle former for ekstremisme som truer vårt samfunnsfundament.

Er det èn ting som skal stå igjen etter 22. juli, bør det være nettopp det.

Takk for oppmerksomheten!