Utenriksminister Jonas Gahr Støre

Kjære landsmøte;

Det går fremover i landet med rød-grønn regjering.

Jens dro det politiske regnskapet. Landet er blitt bedre.

Og vi kan legge til; landet er blitt større!

Vi kan legge til 235.000 km2 kontinentalsokkel til det vi til nå har kjent som Norge. Det er et stort område. Men det er dypt og ugjestmildt – og trolig den eneste delen av landet som ikke er representert her på landsmøtet med egne delegater.

Men like fullt; dette er det moderne Norge.

Og det er visjonen for det Norge vi vil skape; det moderne Norge!

Fellesskap er moderne.

Å dele ansvar, å ta ansvar for hverandre – det er moderne.

En sterk offentlig sektor, sterke fagforeninger, solide velferdsordninger – det er moderne. Det gir mennesker trygghet. Og det setter oss i stand til å skape.

Alt det høyresiden brukte tiår på å si er gammeldags – det står i dag testen som moderne. Når Reagan-Thatcher epoken drar seg mot slutten er det sosialdemokratiet som har de moderne løsningene.

***

Det moderne Norge er mangfoldig. Det er en styrke. Men det er også en utfordring. For det mangfoldet som er kommet som følge av innvandring skaper forskjeller vi ikke er vant med.

Mangfoldet er en styrke for landet vårt. Det har vært avgjørende for økt verdiskaping. Og det har beriket vår kultur.

Nye landsmenn og kvinner minner oss på hvor nært innpå dagens katastrofer kan komme. Som i disse dager på Sri Lanka. Krigen har fått tale. Begge parter gjør seg skyldige i grove overgrep mot sivile. Vi sier tydelig i fra og gjør alt i vår makt for at våpnene skal tie og de sivile slippes ut.

Det mangfoldige Norge er ikke noe vi kan være for eller i mot. Det er en realitet. Men det vi kan velge er hvordan vi vil ha det sammen.

Som ellers når det gjelder de store samfunnsoppgavene skal sosialdemokratiet gå i front for å løse dem. Vi skal ikke overlate til den ytterste høyresiden å snikgeneralisere med å tegne skremmebilder av det som er fremmed.

Vi skal ta initiativet. Vi skal slå ned på åpen og skjult diskriminering. Vi skal sikre at alle nordmenn har like rettigheter. Og at en soleklar del av samfunnskontrakten er at alle har plikter.

At vi skal ha respekt for forskjeller. At hver og en må få tro på sin Gud eller ikke tro. Men at i Norge er det menneskene som skal ha beskyttelse og ikke Gudene.

Vi skal videreføre det Anniken snakket om i går – at vi er en bevegelse for frigjøring og likestilling. At vi ikke kan akseptere at noen stenges inne. At norsk språk er fellesnevneren for deltakelse i det norske fellesskapet.

Og at kulturarven er bærebjelken i den norske integrasjonspolitikken: Menneskerettigheter, ytringsfrihet, trosfrihet.

***

Kjære Landsmøte,

Gjennom snart fire år har vi vist at Norge må ha en aktiv utenrikspolitikk.

En utvidet norsk kontinentalsokkel er et resultat av nordområdepolitikken.

Vi har avklart alle utestående grenselinjer i nord og vi har fremgang i forhandlingene med Russland om en delelinje.

Vi har satt utviklingen i Arktis på dagsorden. Om en uke møtes Arktisk Råd på ministernivå i Tromsø. Sammen med Al Gore setter vi en stor internasjonal dagsorden i om farene ved issmelting – ikke bare i nord men også sør på kloden.

Vi har definert strategien for det store generasjonsprosjektet i nord. Det handler om de store ressursene i havet – de fornybare og de ikke-fornybare.

Men mennesker lever sine liv på land. Derfor handler det om noe mer; om verdiskaping, arbeid, velferd, transportveier og kultur.

Om samenes stilling. Om naboskapet med Russland. Om nye muligheter for nordisk samarbeid om sikkerhet, utenriks og forsvarspolitikk.

Kort sagt; nordområdene er ikke lenger utkant. Det er det nye sentrum.

Nordområdene har vært vårt viktigste strategiske satsingsområde i utenrikspolitikken. Det vil det med sikkerhet bli også i neste periode – når Jens leder regjeringen videre.

Jeg sa på landsmøtet i 2007 at hvilepausen i utenrikspolitikken er over.

Vi har ikke hvilt. Og Siv Jensen savner Bush og er fortsatt deeply shocked. Da er det som det skal være.

Vi ville ikke stå i Irak med noen få menn i uniform for å tekkes Bush. Nå er USA og Obama på vei ut.

Vi ville ha et forbud mot klasevåpen. Det fikk vi til.

Vi ville bekjempe overfiske i Barentshavet. Det fikk vi til.

Vi ville øke bistanden til 1% av BNP. Det fikk vi til.

Vi ville påvirke strategien i Afghanistan – komme bort fra den ensidige troen på at det finnes en militær løsning. Det fikk vi til sammen med våre allierte.

Jobben i Afghanistan er ikke gjort. Men vi skal være med på å gjøre den – sammen med våre partnere, etter invitasjon fra Afghanistan og med full dekning fra enstemmige vedtak i FNs Sikkerhetsråd.

Vi gikk inn sammen med våre partnere. La dette være klart: Vi blir til vi går ut sammen med dem.

Vi ville arbeide for en aktiv engasjementspolitikk, med større ambisjoner enn det våpnene kan levere. Nå ser vi at Obama velger samme vei – på alle kontinenter – sist i Latin Amerika og med nye toner i forhold til Cuba.

Vi ville bidra til å redde liv og fremme utvikling ved å støtte innsatsen for å vaksinere alle verdens barn. Det fikk vi til – GAVI redder millioner av barneliv.

Vi ville vise at det fantes vilje til en tydelig stemme i forhold til konflikten i Midt Østen, vilje til å snakke med alle parter og til å si tydelig i fra – og jeg gjentar det her:

Det må bli slutt på krig og terror. De som er ansvarlige for brudd på folkeretten under krigen på Gaza må stilles til ansvar.

Det må bli en slutt på nye bosettinger. Okkupasjonen må opphøre.

Partivenner,

I neste periode skal vi ville mer. Få til mer. Nå nye mål. Men vi skal også velge. Bli bedre til å prioritere, sette inn kreftene der vi kan gjøre en forskjell.

Mange her i salen husker kampen mot atomvåpen. Den var intens på 80-tallet. Det formet mange av oss, gjorde oss politisk aktive, drev oss ut i gatene, fylte avisspaltene.

Så endte den kalde krigen. Og vi – og nye generasjoner – vendte blikket andre veier. Miljø, klima, fattigdom, menneskerettigheter. Viktige saker. Livsviktige saker.

Men de glemte atomvåpnene er fortsatt like farlige selv om den kalde krigen er historie. For to uker siden sa Barack Obama: ”Faren for kjernefysisk krig er blitt mindre, men faren for et kjernefysisk angrep er blitt større”.

Obama viser igjen at han vet hva lederskap betyr: Han setter visjonen for en verden uten kjernevåpen på dagsorden. Det vil kanskje ikke skje i hans levetid. Men vi må sette kursen. Kutte i lagrene. Stoppe prøvesprengningene.

Norge har ikke atomvåpen. Men vår stemme skal høres – i NATO og i FN.

Dette og mer skal vi ta fatt i. Og vi kan gjøre en forskjell. Selv om vi skal medgi at vi er et lite land.

Men her – som ellers – er det ikke nødvendigvis størrelsen det kommer an på.

Min luxembourgske kollega – en partifelle – ser det slik:

Når han møter sin kinesiske kollega legger han armen rundt skulderen hans og sier: - Tenk her står vi og sammen representerer vi 1/5 av verdens befolkning.

Godt landmøte!

Publisert 19.04.2009