Nestleder Helga Pedersen: Partiprogrammet 2009-2013

Kontrolleres mot framføring

Kjære landsmøte. Kjære venner

Programdebatten i Arbeiderpartiet er det viktigste og mest betydningsfulle politiske verksted i Norge.

Ikke noe annet sted deltar så mange.

Ikke noe annet sted har medlemmene så stor innflytelse på samfunnsutviklingen i Norge.

Og ikke noe annet sted er sjansen så stor for at det som vedtas i programmet blir gjennomført.

Da vi var samlet i denne salen for fire år siden vedtok vi en ny pensjonsreform.

Vi vedtok at fagforeningsfradraget skulle dobles.

Vi retta opp kuttene i dagpengeordningen

Og vi vedtok ungdomsgaranti og kulturløft

Det som var bokstaver på et papir etter landsmøtet i 2005 - er blitt virkelighet i 2009.

På samme måte som det ble virkelighet da landsmøtet vårt i 1953 programfestet mer elektrisk kraft til hjemmene, innlagt vann, vaskemaskiner og kjøleskap.

Og i 1957 da partiet vedtok at vi ikke skulle ha atomvåpen på norsk jord.

Eller da landsmøtet vårt i 1969 programfestet partiets støtte til selvbestemt abort.

Alt ble virkelighet!

Derfor er det med både stolthet og ydmykhet at programkomiteen har brukt de siste to årene til å lage forslaget til program som dette møtet skal vedta. Det har vært et privilegium.

Vi har truffet hundrevis av mennesker og fått tusenvis av brev og e-poster.

Jeg takker alle her, og hele partiorganisasjonen.

Og jeg takker også de utenfor partiet som gjennom brev og blogger og møter engasjerer seg i hva Arbeiderpartiet skal mene om framtiden.

Vi har diskutert samepolitikk i Varangerbotn,

Vi har lært om helseteknologi på St. Olavs hospital,

Vi har møtt klimaforskere i Bergen og Tromsø

Og vi har snakka med folk om levekårsforskjeller på østkanten i Oslo.

Det har vært heftige diskusjoner, kritiske spørsmål, mye latter, og også noen tårer i vårt møte med folk og deres historier.

Resultatet skal dere ta stilling til.

Vi er beriket med hele 700 tilleggsforslag.

Det engasjementet er imponerende.

Det vil gjøre programmet enda bedre når det vedtas på tirsdag.

Trygghets-partiet

Gjennom hele etterkrigs-perioden har Arbeiderpartiet vært landets klart største parti.

Den tilliten vi har hos velgerne har skapt oppsikt og beundring hos politikere i andre land.

Og åpenbart frustrasjon hos politiske motstandere her hjemme.

Hva er så årsaken til at vi gjennom tre generasjoner har oppnådd så sterk oppslutning?

Noen vil svare ansvarlighet.

Andre vil peke på viljen til å prioritere.

Mange vil si det skyldes fordelingspolitikken.

Alt stemmer.

Men mer enn noe annet er det evnen til å sette enkeltmenneskets trygghet i fokus.

Trygghet er den røde tråden i suksessen til sosialdemokratiet.

Vi har fått støtte i det brede lag av befolkningen.

I alle aldersgrupper, yrkesgrupper, hos kvinner, hos menn, i hele landet - fordi vi har møtt mennesker i deres hverdag.

Og vi har søkt etter svar på det som skaper uttrygghet i menneskenes liv:

• Den gang da folk var redd for å bli syk fordi det ikke fantes en sykelønnsordning
• Den gang da folk var redd for å bli gammel fordi det ikke fantes trygdeordninger
• Og den gangen det ikke var lykke men ulykke forbundet med det å få barn hvis det skjedde utenfor ekteskapet.

Arbeiderpartiet formulerte politikk.

Arbeiderpartiet satte nye mål

Partiet tok steg for steg – dag for dag – for mer trygghet i hverdagen.

Slik er det også med dette partiprogrammet.

Det består av syv kapitler og 25.450 ord.

Men det kan oppsummeres i dette ene: Trygghet

Behovet for trygghet i 2009 er annerledes enn i 1909 og 1959.

Forutsetningen for å skape trygghet er akkurat den samme:

Solidaritet

Trygve Bratteli sa det slik i 1975 om neste generasjons trygghet:

”Tryggheten vil avhenge av om vi bedre enn hittil i fellesskap kan forvalte ressursene.

Det avgjørende for menneskenes trygghet vil da ikke være det økonomiske nivå, men solidaritetens nivå”.

Nå er vi her – en drøy generasjon etter Brattelis framtidsanalyse.

Vi er rikere enn noen gang.

På det området er vi kommet ufattelig mye lengre enn hva man kunne drømme om den gangen.

Men solidariteten – forutsetningen for å skape trygghet for alle – kommer ikke av seg selv.

Den må skapes gjennom verdier, holdninger og samfunnsdebatt.

Den må skapes gjennom politiske prioriteringer.

Den må skapes gjennom partiprogram.

Vårt nye program handler om trygghet for enkeltmennesker.

Programmet løfter fram tre viktige tryggheter:

Trygghet for arbeid og utdanning.

Trygghet for vår felles velferd.

Trygghet for miljøet.

Trygghet for arbeid

Kampen mot ledighet er jobb nummer 1 for Det norske arbeiderparti.

Vi har hatt det som viktigste sak i alle epoker av vår historie

Da det var massearbeidsledighet tidlig i det forrige århundre

Da Norge opplevde rekordledighet for to tiår siden

Vi har også hatt det i de årene vi nå har lagt bak oss med høykonjunktur: Høyrepartiene har konsekvent foreslått kutt i arbeidsmarkeds- og kvalifiseringstiltak. Vi har holdt et høyt nivå også når ledigheten var rekordlav.

Kampen for arbeid er vårt fremste historiske kjennetegn.

Vi vil et samfunn med arbeid til alle.

Vi vil ha et arbeidsliv der jobben er meningsfull.

Vi vil ha et arbeidsliv som preges av demokrati på arbeidsplassen

Programforslaget viderefører denne tradisjonen.

Vi kjemper mot ledighet.

Vi satser på kunnskap og forskning.

Vi forsterker kampen mot sosial dumping.

Kjære landsmøte – det var ingen tilfeldighet at dette partiet i 1887 tok navnet Det forenede norske ARBEIDERPARTI.

Vi har båret det gjennom internasjonale kriser, uroer i finansmarkedene og motkonjunkturer av alle slag.

Vi er Arbeiderpartiet fordi arbeid til alle er jobb nummer én

Trygghet uansett hvor du bor

To av NRKs aller største publikumssuksesser er programserien ”Der ingen skulle tru at noen kunne bu” og ”Himmelblå” som mange her i salen har fulgt nå i vinter.

Begge seriene beskriver noe av det mangfoldet vi har i Norge. Vi er stolte av at kysten, fjellområdene, viddene og de dype skogene i hele landet er bebodd. Ikke for nostalgiens skyld, eller fordi det er et mål i seg selv at det skal bo folk i hver krik og krok. Men fordi vi ønsker å gi folk valgfrihet.

Men sterke lokalsamfunn i alle deler av landet kommer ikke av seg selv.

Det kan ikke overlates til markedet.

Det krever politisk innsatsvilje om vi skal bevare dette mangfoldet og denne valgfriheten også for framtida.

-

Den aktive næringspolitikken skal bidra til at det finnes oppegående bedrifter og trygge og spennende arbeidsplasser i hele landet.

- Ved at vi prioriterer velferd framfor skatteletter og ved at vi sier nei til å privatisere og kommersialisere grunnleggende velferdstjenester, så skal vi sikre en god skole, et godt helsevesen og andre offentlige tjenester over hele landet.

-

Gjennom kulturløftet skal vi bidra til at ting skjer der du bor.

Vi skal være det partiet som har den beste politikken for å ta i bruk mulighetene i hele landet. Og vi skal ha den beste bypolitikken og ta tak i byenes problemer.

Og vi skal være det partiet som er best på å se sammenhengene mellom det som skjer i byene og det som skjer ute i landet.

Partivenner;

Selv om jeg kommer fra Norges nordligste fylke er jeg en varm tilhenger av å oppgradere E6 og E18 på Østlandet.

Og at vi nå må ta et krafttak for jernbanen.

Fordi det er viktig for menneskene som bor her, og som altfor lenge har levd med tog som ikke kommer, eller som går på helt andre tidspunkt enn det man forventa – eller som tøffer fram i svært lav hastighet.

Det er viktig for folk på Østlandet. Men det er også avgjørende for hele landet at kommunikasjonsløsningene er gode i og rundt hovedstaden. At Oslo havn fungerer effektivt, og at flytoget tar oss raskt og smertefritt inn til sentrum når vi er på landsmøte.

Når det bygges ny nasjonal cruisekai i Honningsvåg, så betyr det bedre rammebetingelser for reiselivsnæringa – ikke bare i Nordkapp kommune, men også for alle hotellene i Oslo og Bergen som drar nytte av at japanerne overnatter på veien nordover.

På samme måte som det er viktig for fellesskapet at vi har gode veier, havner og flyplasser i distriktene. Når laksen slipper å stå i kø på vei til fiskesultne franskmenn, så betyr det bedre lønnsomhet for oppdretterne og dermed tryggere arbeidsplasser på kysten. Og skatteinntekter til fellesskapet.

De neste ti årene skal vi gjennomføre en gedigent samferdselsløft, fordi det bidrar til mer trygghet i trafikken og trygghet for arbeidsplasser. Og fordi det binder Norge – og by og land – sammen.

Kjære landsmøte

Jeg kan ikke la være å nevne nordområdepolitikken på en dag da vi skal diskutere framtida til det norske samfunnet.

Når vi har brukt så mye tid på de to siste landsmøtene og i regjeringa på å utforme vår nordområdepolitikk, så er det ikke bare fordi Arbeiderpartiet er glad i den nordnorske landsdelen og ønsker at den skal blomstre.

Det er også fordi det som skjer i nord er viktig for landet vårt: at vi hevder suverenitet og ivaretar nasjonale interesser. Når vi bekjemper tjuvfiske i Barentshavet, så tjener både finnmarkinger og sunnmøringer på det – bokstavelig talt.

Regjeringen satser på nordområdene fordi det gir Norge enorme muligheter til å ta ledelsen i en region som i årene framover vil bli gjenstand for et sterkt internasjonalt fokus.

For her forvalter Norge et av verdens mest ressursrike områder.

Vi er og skal fortsette med å være verdensledende på å forvalte de naturressursene som finnes her.

• Fordi vi har store fiskebestander som vi ønsker å ta vare på som grunnlag for bosettinga i framtida.
• Men også fordi utviklingen av olje og gass innebærer både trusler og muligheter.

Det er bred enighet i Arbeiderpartiet om at olje- og gassressursene i nord skal tas i bruk, og at slik aktivitet skal gi synlige ringvirksninger i nord.

Så ser vi i de siste månedenes debatt at det er mange både i og utafor partiet som engasjerer seg i hva som skal skje med feltene utenfor Lofoten og Vesterålen.

Her går flertallet i programkomiteen inn for at vi skal gjøre det vi sa vi skulle gjøre da vi la frem forvaltningsplanen for Barentshavet i 2006: nemlig samle inn nødvendig kunnskap om havbunn, sjøfugl og geologi for å ha det beste grunnlaget for å ta en riktig beslutning når forvaltningsplanen skal revideres i 2010.

Noen har sagt at dette er feigt av Arbeiderpartiet; at vi bør si et bastant ja eller nei nå. Det ville i så fall være et brudd på gode tradisjoner både i Arbeiderpartiet og i norsk ressursforvaltning: nemlig at vi skal bygge våre beslutninger på den beste tilgjengelige kunnskapen.

Og jeg husker også at noen prøvde å angripe oss med de samme argumentene i 2005, fordi vi i programmet den gangen sa at vi skulle ta stilling til hvilke områder i Barentshavet som skulle åpnes og hvilke som skulle forbli stengte når vi la fram forvaltningsplanen. Og hva ble resultatet av den prosessen? Jo, at petroleumsnæringa var fornøyd med å få tilgang på nye areal, at vi tok hensyn til viktige miljøinteresser, at den nordnorske landsdelen var tilfreds, og at fiskerne sa at de hadde fått gjennomslag for alle sine krav.

Det var klokt å bruke nødvendig tid på å finne de gode løsningene den gangen, og det skal vi også gjøre i forhold til Lofoten og Vesterålen.

Til de som ønsker å sette i gang petroleumsvirksomhet i disse områdene umiddelbart vil jeg si:

AP skal være positiv til å ta i bruk nye muligheter i nord, men det er ikke vår linje å si ja til alt, overalt, så fort som mulig og til enhver pris. Uansett om det blir ja eller nei så skal vi være helt trygge på miljø- og fiskerinteressen ikke settes på spill. .

Så vil jeg like sterkt understreke at et vedtak nå som minner om varig vern – det samsvarer dårlig med måten Arbeiderpartiet håndterer store, viktige spørsmål som dette.

Derfor er jeg meget sterk tilhenger av at vi skal gjøre det vi har sagt hele tiden; nemlig hente inn kunnskap først, så konkludere.

Det god Arbeiderparti tradisjon.

Trygghet for utdanning

Landsmøte

Min farmor var født helt i starten på forrige århundre.

Da hun vokste opp i Vestertana, fikk hun gå på skole fra hun var syv og til hun ble konfirmert.

Ikke hver dag. Ikke hele året.

Hun var ikke store jenta før hun måtte ut i arbeid.

En generasjon senere var tilbudet utvidet.

Min mor gikk på skole hele skoleåret.

Hun var sikret 8 års skolegang.

Hun var til og med så heldig at hun fikk tre års sykepleieutdanning – som 1 av 2 i en søskenflokk på åtte.

Selv gikk jeg på skole et par år før Gudmund Hernes innførte lovfestet rett til videregående opplæring for alle.

Og jeg fikk studere på Universitet i Tromsø fordi framsynte og modige politikere – tross advarsler om eksperimenter – i 1968 vedtok at landet skulle ha en slik motor også lengst nord.

Min lille datter på to og et halvt er sikret plass i barnehagen, grunnskolen, videregående skole og vil selv kunne velge om hun vil studere videre når hun blir stor – i Norge eller i utlandet

Dette er en klassereise over fire generasjoner.

Vi alle har slike historier.

Vi har gjennom disse generasjonene fjernet mentale, praktiske og økonomiske hindre for at vanlige arbeidsfolk i dette landet skal kunne bli akkurat det de vil.

Vår bevegelse vet hva kunnskap er verdt.

I vår historie ruver det skolepolitikere.

Helge Sivertsen. Reiulf Steen. Gudmund Hernes.

Denne arven er vi stolte av.

Nå er det opp til oss hvordan dette skal utvikles videre.

Vi skal ha store ambisjoner for ungene våre, og for skolen vår.

Mye er bra. Mye kan bli bedre. Vi skal videre.

Det som imidlertid står fast er at vi slår ring om fellesskolen.

Der alle elevene møter hverandre i den samme skolehverdagen, uansett bakgrunn – og der det ikke er foreldrenes betalingsevne som skal avgjøre hvilken skolegang du får.

Men også i fellesskolen er det for store forskjeller.

Om du lykkes avhenger fortsatt av foreldrene dine. Ulikheter går i arv. Vår viktigste oppgave er å gjøre noe med dette. Da er det ikke akseptabelt at det finnes elever som går ut av 10. klasse uten å kunne lese, skrive og regne skikkelig. Det sier seg selv at da er sjansen minimal for at du skal kunne lykkes på videregående. Og vi ser dessverre at der går det skeis for mange. Når en tredjedel av elevene faller fra i videregående, så er det et betydelig samfunnsproblem fordi arbeidslivet går glipp av verdifull kompetanse. Men det verste er jo at for de menneskene det gjelder, så handler det om reduserte muligheter til videre skolegang og jobbmuligheter.

Vi klarer ikke å bekjempe sosiale forskjeller om vi ikke greier det i skolen. Vi klarer ikke å sikre rettferdig fordeling hvis vi ikke makter å gi alle barn nødvendig kunnskap i skolen.

Derfor inneholder programmet en lang rekke forslag til hva vi skal gjøre de neste årene for skolen.

Jeg vil nevne tre grep som er særlig viktige:

Det første og viktigste er å ha nok lærere, og gode nok lærere:

Skal vi lykkes i å gjøre skolen bedre er det i veldig stor grad lærerne det handler om.

For det er i samhandlingen mellom den gode læreren og den enkelte eleven at det læres.

Gode lærere gjør at elevene lærer mer og bedre.

Vi skal styrke lærerens rolle og status. Byråkrati og andre oppgaver skal bort. Læreren skal få tid til å konsentrere seg om å undervise, og skal ha et solid støtteapparat rundt seg i skolen.

Og hun og han skal få både krav om og støtte for å framstå som en tydelig leder i klasserommet. Vi må gi våre lærere mer autoritet.

For når 30 % av norske elever oppgir at det er for mye uro i klasserommene til at de klarer å få fullt utbytte av undervisningen, da er det et problem.

Så må vi sikre at lærerne har riktig kompetanse, og er trygge i det de gjør. Som dere vet holder regjeringen på med å lage systematiske ordninger for etter- og videreutdanning.

Vi går skrittet videre i programmet - og vil innføre både en rett og en plikt for lærerne til å holde seg faglig oppdatert.

For dette er ikke noe som kan overlates til tilfeldighetene.

Du skal ikke være prisgitt å ”ha flaks med læreren” for at din sønn eller datter skal få god undervisning. Og vi har heller ikke råd til at flere nyutdannede lærere flykter fra skolen fordi de fikk praksissjokk.

Det gir oss et stort ansvar.

Arbeiderpartiet, regjeringen, kommunene, lærerne – og foreldrene.

Det andre viktige grepet er at vi skal ha mer struktur i skolen:

Det er ikke bra for elevene hvis de hele tida må skifte mellom ulike grupper.

Vi kan ikke ha en skole som overlater elevene til seg selv og der elevene ikke opplever at de er en del av et trygt fellesskap. De som trenger tettere oppfølging rammes selvsagt aller mest.

Vi må tilbake til et system hvor alle skal ha sin primære tilhørighet i en fast klasse eller basisgruppe.

Elever trenger å høre til ett sted over lengre tid. Det gir trygghet, og det gir mindre uro.

For det tredje, skal vi innføre heldagsskolen:

28 skoletimer i uka på barnetrinnet.

Med mer norsk, matte og engelsk og fysisk aktivitet hver dag.

Kjære venner

Dette har vi jobba for lenge.

I neste stortingsperiode skal vi komme i mål.

Vi varsler ikke noen ny stor reform.

For det er et skrikende behov for stabilitet og ro i skolen, slik at reformene vi har vedtatt får satt seg og virke.

Men vi varsler tydeligere mål og klarere nasjonal styring.

Med disse tre grepene vil vi få:

Mer kunnskap.

Mer læring.

En bedre skole

Alle skal med

Vi har gjennom generasjoner med hardt arbeid og rettferdig fordelingspolitikk skapt et av verdens aller, aller beste land å bo i.

Men fortsatt er ikke alle med.

• Det handler om unger som blir sviktet i starten av livet
• Om kvinner og menn som ønsker å jobbe, men ikke får muligheten
• Om barn som ikke får være med på fritidsaktiviteter fordi mamma ikke har råd

Derfor trenger Norge fortsatt mer solidaritet og mer utjevning.

Og la oss gjøre det helt klart: Skatteletter løser ingen problemer for de som faller utafor.

Sosiale forskjeller – fattigdom – og utestengelse – må møtes med forebygging og med rettferdig fordeling.

At vi jobber knallhardt for at alle skal ha arbeid, og at vi prioriterer velferd for alle i stedet for skatteletter for de – det er den beste forsikringa mot utenforskap.

Jobb – fellesskole – gratis helsevesen – trygdeordninger – er alle masker i det sikkerhetsnettet som det norske velferdssamfunnet er.

I neste periode vil vi:

- At tennene skal bli en del av kroppen – også i det offentlige helsevesen

- Barnas kulturløft – at alle unger i Norge skal sikres plass i kulturskole

- Styrke retten til heltid og motvirke et kjønnsdelt arbeidsmarked

Dette er nye masker som vil styrke sikkerhetsnettet slik at færre faller igjennom.

Rusløft

Jeg har fått mange innspill til hva jeg skal ta opp i min tale.

Da jeg i min VG blogg ba om innspill, fikk jeg mange gode forslag.

Ett av dem kommer fra Adrian Rogne, fra Tøyen i Oslo. Han mener vi må fokusere på rusomsorgen.

Jeg er 100 prosent enig med Adrian.

Arbeiderpartiet må løfte rusomsorgen. Altfor mange rusmisbrukere står i kø for å få behandling. Den køen må bort!

Kvaliteten på tilbudet må bli bedre. Hjelpa må komme fortere. Ettervernet må bli bedre.

Og vi må bli mye bedre på å forebygge – med ruspolitiske handlingsplaner i kommunene, bedre skjenkekontroll og mer systematisk oppfølging av barn som har foreldre med rusproblemer.

Vi skal favne bredt, med mange forskjellige tiltak.

Men først og fremst skal rusmisbrukere behandles med respekt og menneskeverd.

Vi skal gjennomføre et rusløft som merkes for de menneskene det gjelder!

Integrering

Partivenner – det finnes fortsatt lokalsamfunn i Norge som kan kalles 100 prosent etnisk norsk.

Der alle er født i landet, med familiebånd bakover i mange generasjoner. Men det er ikke lengre dette som er typisk norsk.

Vågå i Gudbrandsdalen er noe av det norskeste norske jeg kan tenke meg. Og svært mange av mine forventninger slo til da jeg var der for første gang i fjor høst: flotte fjell, stabbur og god brunost. Men de første menneskene jeg traff etter å ha hilst på Rune Øygard (vår ordfører med 70% oppslutning) – det var damer fra Russland, Thailand og Afrika.

Dette er det som er typisk norsk i dag – så vi kan fortsatt trygt bruke Vågå og Gudbrandsdalen som symbol på det

Eller vi kan bruke kvenhovedstaden Vadsø som et eksempel – der byens innbyggere har vært en blanding av samer, kvener og nordmenn. Dit kom Kevin og Brian i mars i år for å begynne på skole. Guttene er fra Honduras, og de hadde ikke sett snø før de kom til Vadsø. Verken Kevin eller Brian kunne norsk, men Brian var likevel kjempefornøyd første dagen, for i hans klasse var det en annen elev som også snakket spansk. Kanskje ikke så rart, for i klassen hans var det elever fra 8 forskjellige nasjoner. I klassen til broren er det elever fra 7 forskjellige land.

Dette er det nye norske ”vi” i Vadsø

Det flerkulturelle Norge er kommet for å bli.

Og det samfunnet er Arbeiderpartiet grunnleggende positiv til.

Vi trenger de impulsene innvandringen gir.

Vi trenger nyskapningen innvandringen gir.

Så skal vi selvsagt ikke feie under teppet de vanskelige spørsmålene i innvandrings- og integreringspolitikken.. Vårt parti har tatt debatter om abort, NATO, EU, vekst og vern.

Selvsagt tar vi debatten om det nye Norge.

Vår innvandringspolitikk skal være streng, men rettferdig. Vi sier nei til illegale innvandrere – men ja til flere kvoteflyktninger.

Jeg tilhører selv en minoritet. Og minoriteter har rettigheter, og skal ha rettigheter.

Men minoriteter ønsker ikke å bli dullet og dallet med.

Derfor skal vi også sette krav.

For samfunnet vårt må ha noen grunnleggende rammer og verdisett som er klar, tydelig og 100 prosent gyldige for alle.

Vi skal være tydelig på rettighetene. Og tydelige på pliktene.

I det nye norske vi, skal noen grunnregler være på plass:

Ytringsfriheten i Norge gjelder absolutt alle.

Likestillling er en grunnleggende verdi. Kvinner og menn er like mye verdt, og skal ha samme muligheter i det norske samfunnet.

Og det er ikke akseptabelt å begrense andre menneskers frihet.

Gode ferdigheter i norsk er en forutsetning for bred deltakelse i samfunnet, og ikke minst i arbeidslivet.

Uten gode nok ferdigheter i norsk klarer vi ikke å få alle med.

I dag har vi derfor både en rett og en plikt til norskopplæring.

Man har en rett - og myndighetene har et ansvar for å tilby opplæring.

Men de som kommer har også en plikt. Den enkelte har et ansvar for å lære seg norsk og om norske samfunnsforhold.

I dag er denne retten og plikten på 300 undervisningstimer.

Men vi ser at dette ikke er nok. Det store flertallet av deltakere har behov for opplæring ut over 300 timer.

Derfor er jeg glad for å kunne melde - at regjeringen denne uken har gått inn for at dagens rett og plikt til norskopplæring skal fordobles - fra 300 til 600 timer.

Vi vil også foreslå en ting til. For i dag er det ikke et krav om at alle skal avslutte opplæringen med en prøve. Det er i dag opp til den enkelte kommune. Så mange deltakere gjennomfører norskopplæring uten å få dokumentert hvilke kunnskaper han eller hun har.

Derfor foreslår vi også det innføres obligatoriske prøver i norsk for de som gjennomfører denne opplæringen.

Partivenner - vi stiller krav. Men vi er rettferdige.

Vi krever at alle lærer seg norsk – men skaper tilbud slik at det er mulig for alle.

Vi respekterer ulike kulturer og religioner – men viker ikke en tomme på regler og på verdier for ytringsfrihet og likestilling.

Helse og omsorg

Vibeke Arntzen, fra Inderøy i Nord- Trøndelag har skrevet på min blogg og sagt at jeg må ta fram i min tale:

Vi kan stå i fare for å miste den tryggheten som vår samfunnsmodell i dag bygger på, dersom høyrepartiene vinner valget.

Et helsevesen hvor alt skal privatiseres betyr at alle parter skal tjene på at du er syk. De ser ikke at et system med bruk av helseforsikringer vil gjøre de samme velgerne til de store tapere. Har du vært mye syk før eller har arvelige sykdommer i familien betyr høy forsikringspremie.

Generelt tror jeg politikken til de borgerlige vil skape et samfunn hvor det ligger en redsel i budd. E n redsel for ikke å greie seg, en angst fordi det ikke finnes noe sikkerhetsnett eller noen mulighet til å få flere sjanser når man feiler. Mennesker trenger trygghet for å trives.

At alle skal med handler om at vi alle får den hjelpa vi trenger – når vi trenger den – uansett hvor vi bor og hvor mye vi tjener. Derfor er helse og omsorg så viktig for Arbeiderpartiet.

Vi har et av verdens aller beste helsevesen, og våre helseministre – Sylvia og Bjarne Håkon – har bidratt til å gjøre det enda bedre.

Hovedproblemet i helsevesenet i dag, er at det er for lite samhandling mellom ulike deler av helsevesenet.

Det løses ikke bare ved å bevilge enda flere milliarder.

Enkelt sagt er utfordringen at alt for mange mennesker i dag havner på sykehus uten at de trenger å være der. Og selv om mange pasienter hadde fått både bedre og billigere behandling andre steder.

Særlig gjelder dette eldre mennesker som ofte fraktes i skytteltrafikk mellom eget hjem, sykehjem, og sykehus.

De blir kasteballer mellom systemer og innenfor systemer.

Jeg tror vi alle har møtt noen som har opplevd det, eller hørt historier om dette.

For eksempel om en gammel, syk og hjelpetrengende mann som ble sendt hjem fra sykehuset i drosje uten at kommunen eller noen andre var informert.

Han kom seg ikke inn i huset og ble stående i snøføyka uten at noen visste at han stod der.

Ikke fordi at noen ville det.

Men fordi systemene ikke snakker sammen. Slik skal vi ikke ha det i Norge.

Dette må vi gjøre noe med.

Vi må lage en helsetjeneste hvor pasienten får tilbudet så nært eget hjem som mulig.

Løsningen på det er først og fremst kommunehelsetjenesten.

Vi må bygge en langt sterkere faglig kommunehelsetjeneste.

Den må i mye større grad kunne gi behandling hjemme hos pasienten, eller på et sykehjem.

Det vil være bra for pasienten, og det vil være bra for samfunnet.

Så må vi ha en betydelig styrking av det forebyggende.

Vi må sørge for at flere folk ikke blir så syke at de havner på sykehus.

Helse- og omsorgs-Norge henger for dårlig sammen, også på det området.

I dag er det kommunen som har ansvaret for å forebygge, mens staten har ansvaret for å reparere.

Kommunene har ansvaret for det grunnleggende, staten for spesialistene.

Det ligger i dag ingen økonomiske gevinster for kommunene til å forebygge. Lar de være, så tar staten regningen.

Og sykehusene på sin side - har ingen eller liten gevinst ved å bidra til at kommunene forebygger sykdom.

Den store taperen blir befolkningen og samfunnet.

En mulig måte å endre dette på, kan være å gi kommunene ansvar for finansieringen av sykehustjenestene.

For eksempel kan man se for seg en løsning hvor vi gir kommunene ansvaret for 20 prosent av den såkalte DRG-finansieringen. Dvs at når en pasient legges inn på et sykehus, så blir kommunen med og betaler for det denne behandlingen koster. Prisen avhenger av hva slags behandling pasienten får.

De ordførerne som sitter i salen spisser sikkert ørene nå, og tenker at her kommer det en regning. Det er helt riktig, det gjør det. Men tanken er at dere også skal få penger til å betale regninga med. Hvis man ender opp med 20 prosent DRG-finansiering til kommunene, så betyr det at kommunene vil få overført 13 milliarder kroner for å medfinansiere sykehusbehandling for deres innbyggere.

Det betyr at hvis dere gode på forebygging, så vil dere tjene penger på dette. Ganske enkelt fordi her gjelder den gamle regelen om at penger spart er penger tjent..

Vår poeng er at det skal lønne seg for kommunene å unngå at man kommer på sykehus ved å forebygge mer!

Det er bra for samfunnets økonomi, men først og fremst er det bra for folks helse.

Partifeller,

Skal vi få til dette må vi styrke kommunehelsetjenesten betydelig.

og vi må ha langt flere sykehjem.

Nå er det nesten 11.000 leger på norske sykehus og 4.000 i kommunene.

Skal vi unngå at flere blir så syke at de må på sykehus, så må fastlegene få mer tid per pasient.

Og de må få mer kompetanse, slik at de kan forebygge de nye folkesykdommene, som kols, rus, diabetes, kreft og psykiske lidelser.

Skal fastlegene makte dette, må det bli flere av dem.

Derfor vil samhandlingsreformen også bli en ny fastlegereform.

Fram til 2015 vil vi ha ca 2000 nye leger.

I hovedsak må dette bli 2.000 nye fastleger i kommunene

Og vi må endre utdanningen både for leger og for øvrig helsepersonell, fordi den

i dag i for stor grad innrettet mot spesialisthelsetjenesten.

Partivenner;

Skal vi sikre alle lik rett til gode, offentlige helsetjenester, er vi helt nødt til å gjennomføre dette.

En gedigen desentralisering av helsevesenet vårt.

Verdens beste helsevesen skal bli enda bedre.

Da må vi gjøre de riktige tingene.

Det er et svært arbeid Bjarne Håkon har satt i gang, og som han vil si mer om seinere i dag, men:

Denne reformen er helt nødvendig.

Trygghet for miljøet

Venner

Da Trygve Bratteli holdt sin tale om trygghet og solidaritet i 1975, var det under oppseiling en kilde til utrygghet for framtiden som verken han eller noen andre i verden da hadde forutsetninger for å forstå.

Det er at mennesket – i tillegg til å skape kriger og sultkatastrofer – også er i stand til å sette hele klodens miljø i fare gjennom utslipp av klimagasser.

Vi vet i dag at uten store og verdensomspennende tiltak vil jordkloden endres dramatisk med økt havnivå, surere hav, mer tørke og blant annet store folkevandringer som resultat.

Endringene ligger nærmere i tid enn vi tror.

Dersom jeg blir like gammel som Håkon Lie, vil jeg fremdeles være i live i 2076.

Da vil jeg nødig måtte forklare mine oldebarn hvorfor vi ikke tok de grepene som var nødvendig.

Derfor tar Arbeiderpartiet viktige grep på klimaområdet.

Viktigst blir det å få på plass en tilstrekkelig ambisiøs og forpliktende global klimaavtale på København møtet i desember.

Avtalen må både sikre de nødvendige reduksjoner i den rike delen av verden.

Og forpliktende ordninger for finansiering av klimatiltak i utviklingslandene.

Det var på det forrige landsmøtet til Arbeiderpartiet at vi formulerte målet om at Norge skal bli karbonnøytrale. Nå foreslår vi å styrke våre klimamålsettinger ytterligere dersom dette kan bidra til en ny og bedre internasjonal klimaavtale.

Vi må lykkes med å skape global grønn vekst.

Vi skal styrke arbeidet mot avskoging.

Vi må omstille oss, skape grønne arbeidsplasser, og en grønn økonomi.

Vi må samarbeide med industrien slik at Norge får en lederrolle innen ren teknologi.

Vi skal ta i bruk vindkraft og bioenergi, og trappe opp klimaforskningen.

Vi må utnytte vannkraft ressursene på en enda bedre måte, ruste opp strømnettet og effektivisere energibruken.

Vi må være ambisiøse på vegne av verdens trygghet. Dette er vår tids største solidaritetsprosjekt.

Derfor har vi i programmet som langsiktig mål at hvert menneske på jorda skal tildeles samme rett til å slippe ut Co2.

Avslutning

Kjære landsmøte

Når delegatene på de omtalte landsmøtene i 1953, 1957, 1969 og 2005 reiste hjem visste de at de hadde lagt nye byggesteiner i velferdssamfunnet Norge.

Vi vil vite det samme når avslutter landsmøtet tirsdag.

Da vil landsmøtets yngste delegater – Pål Kristian Norby Helle fra Lillehammer, 17 år – og Simon Sæbø, 16 år, fra Sallangen, Troms, ha vært med å gjøre viktige valg for Norge som vi skal gjennomføre innen 2013. Reis dere!

I 2013 er dere henholdsvis 21 og 20 år. Når Arbeiderpartiet gjør slik vi alltid har gjort – levert varene – har Norge opplevd nye, små og store endringer som skal skape trygghet for dere og for alle andre:

Nye veier, bruer, havner og togskinner ligger der – som synlige bevis på tidenes samferdselsløft.

Vi har innført heldagsskolen og

10 dagers permisjon for å gi omsorg til sine nærmeste.

Vi har starta rusløftet og samhandlingsreformen

Det er dette som gir trygghet i hverdagen.

Publisert 19.04.2009