Kjære alle sammen

La meg først få bruke denne anledningen til å gratulere hver og en av dere med valgresultatet. Valget i september var en seier for Arbeiderpartiet. Og først og fremst var det en seier for dere som er samlet på denne konferansen.

Hver og en av dere som er valgt som ordførere har vist og overbevist folk i deres kommune at den beste måten kommunen kan styres de neste fire åra er av Arbeiderpartiet. Med fellesskapets løsninger. Det er viktig for hele partiet.

Dere har gjort en kjempejobb i valgkampen. Og dere har oppnådd resultater. Derfor vil jeg på vegne av hele partiet gratulere dere alle.

Arbeiderpartiet vant kommune- og fylkestingsvalget. Det er det ingen som helst tvil om. Vi er både det partiet som fikk klart størst oppslutning. Og vi hadde den største framgangen.

Vi fikk 29.6 prosentpoengs oppslutning ved kommunevalget. Det er en framgang på 2.2. Enda bedre gikk det ved fylkestingsvalget, hvor vi gikk fram nesten fire prosentpoeng til 30,8.

La meg si det slik: For de som noen gang har tenkt på at fylkeskommunen bør nedlegges: Det blir helt uaktuelt. Ikke med slike valgresultater.

Jeg glemmer ingen – for dere har alle gjort en kjempejobb. Men jeg klarer ikke å la være å nevne noen enkeltresultater som er spesielt imponerende.

Jeg vil starte den lista med tre ord: Arild Ingar Lægreid. Ordfører i Årdal kommune. Arild Ingar fikk en oppslutning på 70,2 % i 2003. Vårt beste enkeltresultat den gang – og et av vårt beste resultat i en enkeltkommune noen gang.

Det er jo ikke slik at det har vært stille om Årdal og årdalssamfunnet i forrige periode. Tvert imot husker vel de fleste at de siste årene har vært ganske krevende for kommunen.

Likevel greide Årdal Arbeiderparti å overgå seg selv fire år etter. Vi hadde en framgang i Årdal på 7,3 %!

77.5 % er et resultat som er helt utrolig. 4 av 5 som stemte i Årdal stemte Arbeiderpartiet. Slike resultater kommer ikke av seg selv. Det ligger hardt og godt politisk arbeid bak.

I Vågå i Oppland er ikke ordfører Rune Øygard så langt etter.

I 1991 fikk Arbeiderpartiet en oppslutning på 33,5 %. Ikke dårlig for de fleste kommuner. Siden har vi økt med 10 prosentpoeng ved hvert valg. I september ble resultatet akkurat 70 %.

Fortsetter det slik, gleder jeg meg til kommunevalget i 2019.

Og mange flere enkeltkommuner kunne ha vært nevnt. Fra Hammerfest til Sauda. Fra Berlevåg til Sarpsborg. Men det er ett annet resultat jeg vil bruke noen sekunder på å minne spesielt om – og det er Ritas valgresultat i Trondheim.

For det er noe spesielt å vinne i en storby. Rita ikke bare vant – hun slo knockout på motstanderne. Og det i en by som har vært så lenge høyrestyrt – inntil Rita tok over for fire år siden.

44 % - fram 14 – i en storby som Trondheim er et fantastisk resultat. Som ikke har kommet av seg selv – men skyldes veldig godt arbeid over veldig lang tid. Politisk og organisatorisk. Gode politiske løsninger kombinert med nitidig arbeid dør-til-dør i kommunen.

Derfor har vi fra Arbeiderpartiet sentralt startet et samarbeid med kommunepartiene i de andre storbyene for å kunne vinne også der neste gang. Og det første vi gjorde var å sende folk til Trondheim. Så håper vi at vi kan finne ut hvordan vi får til det samme også i de andre byene.

Det er mulig at jeg i denne talen allerede har skuffet flere mennesker. Fordi det er så mange gode resultater å vise til som jeg ikke har nevnt.

Så mange gode eksempler på god valgkamp og flinke ordførere som gjør en god jobb og har fått gode resultater, at jeg ikke kan nevne alle.

Da måtte jeg bruke hele talen bare til å skryte av dere.

Det hadde sikkert vært hyggelig. Men det vil jeg ikke. Fordi jeg har mye annet jeg også vil si.

Når vi nå skulle invitere til ordføerkonferanse etter valget, har vi kunnet sende innkalling til dette møtet til 180 ordførere. Ett hundre og åtti! Og 11 fylkesordførere eller fylkesrådsledere.

Arbeiderpartiet er fortsatt ordførerpartiet. Ingen andre partier er i nærheten av å ha så mange ordførere. Neste parti har under halvparten så mange.

Og det er selvsagt avgjørende viktig for oss som parti at vi har mange ordførere. Mange dyktige folkevalgte lokalt og stor innflytelse på hva som bestemmes i kommunestyrer og fylkesting – i tillegg til Storting og Regjering. Det trenger jeg jo knapt å si til dere.

Dere opplever en forskjellig virkelighet kommunene i mellom. Forskjellige ufordringer. Forskjellige politiske motstnadere. Men jeg tror vi skal minne oss selv om at vi som parti har et stort felles prosjekt. Vi er i gang med å forandre og forbedre samfunnet. Sammen. Det gjelder i Engerdal, i Hedmark, i Norge, i Europa og i verden.

Det arbeidet vi driver i regjeringen -,

og Tore (Hagebakken) driver i Stortinget -,

og de utfordringene dere møter og håndterer hver eneste dag –

det har de samme målene for samfunnet:

Vi deler en visjon om et samfunn som bygger på fellesskap, trygghet og at vi har ansvar for hverandre. Som gir folk muligheter og som er mulig å leve godt i også for framtidige generasjoner. Det er disse målene som vi deler som gjør at vi er ett parti.

Denne visjonen og de felles målene vi har, er uttrykt i våre programmer og våre landsmøtevedtak. De er glimrende beskrevet i Soria Moria-erklæringen. Og jeg er sikker på at de er gripende godt uttrykt i alle de lokale programmer dere gikk til valg på i september.

For regjeringens del er har vi arbeidet hver eneste dag siden vi tiltrådte nettopp med å komme nærmere disse målene.

Og vi har brukt dagene godt, for vi har fått til veldig mye.

Vi har satset på kommunene og på sykehusene. Vi bygger ut veier og jernbane. Vi har nesten fått bort arbeidsledigheten. Vi stoppet svekkelsen av arbeidsfolks rettigheter, og fikk slutt på skattelettepolitikken.

Vi gjennomfører tidenes kultursatsing. Vi nærmer oss full barnehagedekning, og vi har en offensiv klimapolitikk med stor teknologisatsing. Bare for å nevne noen få saker.

For spesielt interesserte har vi laget en tykk rapport på flere hundre sider med mer utfyllende opplysninger. Den ligger på regjeringens hjemmeside – og jeg anbefaler den på det varmeste. Det er høyverdig litteratur.

Så vi er på rett vei. Og vi er verdens beste land å bo i. Men vi har veldig, veldig mye igjen før vi er i mål.

Vi har mangler i helsevesenet. Vi har mangler i skolen. Vi skal satse enda mer på kultur. Og vi skal bygge enda flere barnehageplasser. Derfor skal vi også bruke hver eneste dag som er igjen i perioden godt.

Og jeg kan avsløre allerede at vi likevel ikke vil klare å rette opp alle feil og mangler. Derfor vil vi gå til valg i 2009 for å fortsette dette arbeidet – på fellesskapets grunn.

Men – og det er det som er hovedpoenget mitt – vi vil ikke få dette til uten dere. For de viktigste fellesskapsoppgavene løses i all hovedsak lokalt.

Det er dere som bygger og driver barnehager. Dere som eier skoler, dere som gir de eldre omsorg og dere som har kulturskoler.

Derfor er det så utrolig viktig at vi etter september fikk flere ordførere, fylkesordførere og mer makt lokalt.

Sjansen vår til å nå målene og visjonene våre er absolutt størst når vi kan føre en felles politikk for å nå dem både fra kommuner, fylker og sentralt hold.

-----

Og nettopp fordi kommunene har en slik nøkkelrolle for velferd og fellesoppgaver, så har vi helt fra første dag lagt stor vekt på å gi kommunesektoren en økonomi som gjør det mulig å møte disse utfordringene offensivt.

Kommunene har altså fått en realøkning i inntekter i løpet av denne regjeringens periode på 21 milliarder kroner.

De frie inntektene har økt med 10,2 milliarder kroner på tre år. Ikke i sum. Men på årsbasis. De frie inntektene i 2008 er 10,2 milliarder høyere enn de var i 2005.

Selv for en sosialøkonom og tidligere finansminister er dette ganske høye tall.

Og viktigst. Dette er ikke bare tall på et papir. Dette er tusener av barnehageplasser. Det er flere hoder og hender i eldreomsorgen, det er nye skolebygg og det er svømmebasseng med vann.

Synnøve Brenden Klemetrud er ordfører på Lillehammer. Hun har rehabilitert alle tre ungdomsskolene sine (Smestad, Hammertun og Årreta). Det har kostet 250 millioner kroner.

I 2004 måtte hun stoppe dette arbeidet. På grunn av Erna Solbergs kommuneøkonomi.

Men Synnøve og rødgrønne venner på Lillehammer tok sjansen på regjeringsskifte og forberedte oppstart av rehabilitering av siste skolen fra 2006.

Regjeringsskiftet kom, og ga mer penger til kommunene og siste skolen åpnet til skolestart i høst (2007). Etter to år med Erna var det altså stopp i skolesatsingen. Etter to år med rødgrønn regjering, så åpnet siste skole.

Og nå starter hun arbeidet for å få full sykehjemsdekning. Det er mulig fordi vi har satset på kommunene.

Jeg har da heller ikke hørt en eneste ordfører fra Høyre eller Fremskrittspartiet klage over denne satsingen.

Og vi vet at dette faktisk har ført til en satsing som har gitt innbyggerne et bedre tilbud.

Vi har fått 25.000 nye barnehageplasser. Vi er på god vei til å nå målet om 10.000 flere årsverk i pleie- og omsorgssektoren. Vi vet at det brukes flere ressurser på skolen.

Kommunene har økt utgiftene til pleie og omsorg med over 10 % på ett år. I samme periode er det en økning i skolen på 7,2 %.

Angrepene fra blant annet Fremskrittspartiet på kommunene om at de sløser bort midlene til andre ting enn det som er viktig for innbyggerne er feil.

Vårt utgangspunkt er at det er lokalt man best kjenner hvor skoen trykker. Derfor er det mer effektivt å gi velferdssatsinger som frie midler – så vet de folkevalgte lokalt best hvordan penger bør brukes.

Derfor har det å øke de frie inntektene til kommunene vært den viktigste og mest effektive måten å øke velferden til kommunene på.

Så vet jeg at noen av dere hadde ønsket enda mer.

Og noen har hatt problemer med 2008-budsjettet.

For en del av inntektene er spist av høyere kostnadsvekst. Mye er gått til – og bundet opp i – å bedre velferdstjenestene. Det var også meningen.

Det gir folk en bedre hverdag. Det gir et sterkere fellesskap.

Og særlig hvis man har brukt ekstra skatteinntekter til en varig økning av driftsnivået, så skjønner jeg at man kan ha problemer.

Veksten i kommunenes inntekter bestemmes som kjent ut fra det nivået som anslås når kommuneøkonomiproposisjonen legges fram i mai.

Så har vi de siste årene opplevd å få langt større skatteinntekter ut over det som er forutsatt.

Det er penger som regjeringen strengt tatt skulle dratt inn. Men som de snille og vennligsinnede menneskene vi er, så har vi ikke gjort det.

Det betyr at inntektene i et år – på grunn av disse ekstrainntektene – kan bli høyere enn det som er varslet for året etter.

Alt dette vet dere.

Det blir derfor galt hvis aktivitetsnivået i kommunen øker, slik at mange gjør seg avhengig av disse ekstrainntektene. For de er ikke der året etter. Da må det kuttes.

Jeg er likevel redd for at nettopp dette har skjedd i enkelte kommuner. Men da er det noen som har gjort noe de ikke burde ha gjort.

Og jeg har forståelse for at noen synes at det er trang økonomi fortsatt.

Derfor har da denne regjeringen også tenkt å fortsette satsingen på kommunene.

Kommunene vil få enda flere penger – også frie inntekter – i årene som kommer.

Men jeg minner om at på dette området har vi gjort mye mer enn det vi lovte før valget i 2005. Vi gikk til valg på et kommuneopplegg som ville øke kommunenes frie inntekter med 4-5 milliarder kroner i 2006.

Det var dette vi tallfestet. Vi økte med enda mer. Og etter tre år er tallet altså over 10 milliarder.

Og jeg minner om hva som var alternativet:

Erna Solbergs kommuneøkonomi.

På det første året hadde vi en større økning i kommunenes frie inntekter enn hva som var under hele Bondevik-regjeringen.

I 2004-05 var det 120 kommuner på Robek-lista. Nå er det 42.

Så selv om jeg alltid skjønner at noen vil gjøre mer og gi et enda bedre tilbud. Så tror jeg det er vanskelig å være uenig i at kommuneøkonomien er vesentlig annerledes i dag enn når vi tok over.

Og så har dere også et stort ansvar for hele tiden å gjøre viktige og riktige beslutninger. Mer penger gjør ikke at vi ikke skal stille knallharde krav til å bruke pengene effektivt.

Her er det veldig store forskjeller i kommunene. Et stort analysearbeid om effektivitet i kommunene viser at de mest effektive er 2-3 ganger så effektive som de som er minst effektive.

Det betyr at det mange steder er mulig å bruke mindre penger uten at tilbudet blir dårligere – eller å gi et bedre tilbud for de samme pengene.

Analysearbeidet anslo effektiviseringspotensialet i barnehage til 10 % og i grunnskolen til 14 %. Dette er ganske mange penger.

Og kanskje det mest alarmerende er at analysen viser at når kommunens inntekter er høye, bidrar det til lav effektivitet.

Jeg sier ikke dette for å kjefte. Og veldig mange kommuner er flinke. Mange har gjort en stor innsats.

Det er da også flere Arbeiderpartistyrte kommuner som trekkes fram i analysen som gode eksempler. Kommuner som Midtre Gauldal og Skedsmo har høy effektivitet.

Men jeg sier det fordi at jeg er opptatt av at dere hele tiden har det langt framme i panna. Hver eneste krone må brukes mest mulig effektivt for å gi et godt tilbud.

Og vi, som er et parti som er glade i offentlig sektor, må ta det største ansvaret for å drive kontinuerlig effektivisering.

Da snakker jeg ikke om å tvinge de ansatte i omsorgssektoren til å løpe raskere, eller gi dem stoppeklokkeskjemaer.

Slik ”effektivisering” tror jeg verken gir gode tjenester eller mer effektivitet.

Det handler om god organisering. Det får vi best til i samarbeid med de ansatte. Her har modellkommuner og andre gode samarbeidsordninger mange steder gitt gode resultater.

Det handler i hvert fall for mindre kommuner om fornuftig interkommunalt samarbeid. Her gjøres også veldig mye bra.

Men det handler også om beslutninger som av og til kan være litt ubehagelige. Som kan vekke støy. Om skolestrukturer som både av faglige og økonomiske grunner burde vært endret. Men som vekker lokale protester.

Jeg skjønner at dette er ubehagelig. Det er ikke morsomt å få kjeft. Det vet jeg alt om, for det har jeg fått mange ganger fra mange hold.

Men jeg tror det er veldig farlig å la være å reise slike saker.

I det lange løp vil vi som parti tape på det. Men enda verre er det at også kommunen og innbyggerne vil tape om vi ikke reiser også de ubehagelige spørsmålene.

Derfor må dere ta også de ubehagelige beslutningene som er nødvendige for å gi innbyggerne et effektivt og godt tilbud. Og hele tiden være veldig bevisst på det ansvaret vi har for å bruke pengene på en best mulig måte.

---

De siste ukene har vi startet en debatt om skolen. Nettopp i erkjennelsen av at vi må ta også de vanskelige debattene.

La meg starte med å understreke at det er veldig mye bra i norsk skole. Mange elever lærer veldig mye. Mange lærere og rektorer gjør en kjempejobb. Mange ordførere og fylkesordførere har satset på skolen.

Og norske elever er i verdenstoppen i samfunnsforståelse. De trives godt på skolen. Og de er gode til å fortsette å lære også etter at de har gått ut av skolen. Det er kjempeviktige egenskaper og kvaliteter ved norsk skole som vi skal være stolte av.

Men når internasjonale undersøkelser viser at gjør det dårligere på de aller viktigste områdene for skolen – nemlig ferdighetene i lesing og regning – så viser det likevel at vi er nødt til å gjøre noe.

Vi kan rett og slett ikke leve med at våre skolebarn tilbys en skole der skoledagene ikke sørger for at de får lært grunnleggende ferdigheter godt nok, og der for mye tid går bort til annet enn undervisning. Derfor tok jeg i årets nyttårstale opp behovet for satsing på skolen.

Vi trenger tiltak som virker raskt, og vi trenger planer som virker på lengre sikt. Vi har ikke alle svarene. Men vi har sett at noen justeringer er nødvendige å foreta:

- For det første, skal vi stille høyere læringskrav. Mye tyder på at elevene møter for lave krav i den norske skolen, og forskere forteller at nesten en tredjedel av undervisningstiden dreier seg om andre ting enn læring. Veldig mye av læringen blir overlatt til elevene selv.

Nesten 80 prosent av elevene oppgir at de jobber alene flere ganger i uken. Særlig går dette utover de svakeste elevene, som ofte trenger støtte og struktur i læringsarbeidet. Spørsmålet er om vi ikke har gått for langt i å løse opp de faste rammene rundt undervisningen i skolen. Vi må ha klare krav inn i klasserommene igjen.

- For det andre, må vi øke innsatsen for lesing, skriving og regning. Skolen har ingen oppgaver som er viktigere enn at ungene lærer å lese, skrive og regne.

Dersom elevene strever med leseopplæringen, skal ikke skolen vente på at det bedrer seg, men sette inn tidlig støtte for å forebygge problemer senere. Andre viktige tiltak er leksehjelp og vektlegging av lesing i skolefritidsordningen.

- For det tredje, skal læreren i sentrum. Det må være lærerne som har ansvar for elevenes læring. Det handler om hvilken rolle lærerne får på sin skole.

Og ikke minst handler det om kompetanse. Vi vet at norske lærere tar mindre etter- og videreutdanning enn mange av sine europeiske kolleger. Derfor bruker vi mer enn en milliard kroner til kompetanseutvikling i forbindelse med Kunnskapsløftet.

- Og for det fjerde, så er vi godt i gang med å utforme en ny skolehverdag. Skoledagen skal bli lengre, med flere skoletimer og leksehjelp.

Til høsten utvider vi timetallet i barneskolen med til sammen 5 uketimer. To går til norsk, to til matematikk og en til engelsk.

Også her har vi et felles ansvar sentralt og lokalt. En ordfører har ansvar for mye mer enn skolebygg. Deres innsats er helt nødvendig for å styrke kvaliteten i skolen.

For med innføringen av kunnskapsløftet er det slik at kommunenes og fylkeskommunenes ansvar er presisert og det er utvidet. Det er viktig at dere er klar over dette ansvaret, og er veldig bevisste på å følge det opp.

Kommuner og fylkeskommuner har et stort ansvar også for innholdet i skolen. Ikke bare for skolebyggene. Men for undervisningen. Skoleeierne - det er dere – har ansvaret for å lage et system for å følge opp resultatene fra den nasjonale kvalitetsvurderingen. Det betyr at det er deres ansvar å lage tiltak for å tilpasse opplæringen og for å styrke kvaliteten.

Skoleeierne har også de senere årene fått et større ansvar for kompetanseutvikling hos skoleledere og personale. Og for spørsmål som for eksempel størrelsen på elevgruppene.

Det ansvaret må dere ta.

Dere må gjøre som ordfører Ola Røtvei i Oppdal.

Han arrangerer temamøter i kommunestyret om kvaliteten og innholdet i skolen. Med foreldre, rektor, lærere og forskere.

Rett før kommunevalget gikk han ut i lokalavisene og startet en stor debatt om skolekvaliteten.

Det ble bråk. Mye bråk. Noen var redde for grendeskolen sin. Andre mente han angrep lærerne.

Men Ola sto oppreist og holdt debatten gående gjennom hele valgkampen – og gjorde et kjempevalg med nesten 40 %.

Ola er fortsatt ordfører – og har fortsatt det sterke fokuset på kvaliteten og innholdet i skolen.

I Oppdal spør alle om det er han som har skrevet nyttårstalen hvor jeg snakket om nettopp dette, for det var som å høre det Ola har snakket om lenge.

Jeg tror vi alle bør gjøre dette. For selv om vi har noe av svaret, er jeg opptatt av at vi både sentralt og lokalt gjør som Ola – og tar oss tid til å lytte til skolefolket – til lærere, rektorer, forskere, foreldre.

I løpet av våren vil vi legge fram en stortingsmelding om kvalitet i opplæringen. Vi vil bruke de kommende månedene til nettopp slik lytting.

Og vi vil lytte til skoleeierne – som er dere. For også her i salen sitter mange med viktige erfaringer for hvordan skolen kan bli bedre.

Og da tror jeg at jeg vet allerede at mange av dere vil si at: ”Det er vel og bra det Jens. Vi skal heve kvaliteten i skolen. Men da trenger vi mer penger.”

Så godt kjenner jeg dere.

Flere timer koster penger. Etterutdanning av lærere koster penger. Regjeringen vil bruke penger – mye penger – på å styrke kvaliteten i skolen.

Og vi har – som jeg har vært innom – styrket kommuneøkonomien.

Men vi lurer oss selv hvis vi tror dette er hele svaret.

For sannheten er at elevenes kunnskaper i veldig liten grad henger sammen med penger. Både norsk og internasjonal forskning viser at det er svak sammenheng mellom elevprestasjoner og ressursinnsats pr. elev.

Det er veldig store forskjeller mellom kommunene når det gjelder elevenes prestasjoner. Men det henger ikke sammen med om kommunene har høye eller lave inntekter.

En mulig forklaring på dette er at vi generelt sett bruker mye penger på skolen i Norge. Derfor er det ikke først og fremst enda mer penger som er behovet. Men god organisering og sterk fokus på faglig innhold og på resultater.

Så: Det skal bli mer penger. Men ikke sitt og vent på dem før dere starter med å gjøre noe.

---

Også innenfor pleie og omsorg er vi opptatt av kvalitet.

Vi er godt i rute med å nå vårt mål om 10.000 flere årsverk i omsorgen innen 2009. Ikke minst har dere bidratt til dette. For det er i kommunene dette løftet kommer. Her har mange gjort en god jobb.

Det betyr slett ikke at vi er i mål. Vi har langt igjen.

Ikke minst er mediene flinke til å minne oss på dette. Vi ser stadig eksempler på at det er mangler innenfor omsorgen.

Vi har sett innslag i fjernsyn om eldre som bor på ganger og kott. Om omsorgstrengende som ikke får den hjelpen de fortjener.

Det kan vi aldri synes er greit.

Vi kan forstå årsakene til situasjonen. Men vi må aldri unnskylde at folk som trenger omsorg ikke får verdig behandling.

Her er vår oppgave å være utålmodige, og være på de omsorgsstrengendes side.

Så vet jeg at slike innslag er enkelteksempler. Og at det er veldig mye som er bra, men som ikke får den samme oppmerksomheten. Men heller ikke det må være noen grunn til å ikke ta disse enkelteksemplene alvorlig.

Derfor er vi da også i gang med å tydeliggjøre rettighetene til eldre og omsorgstrengende. På fredag la vi fram en lovendring som utvidet pasientombudsordningen til også å gjelde kommunale helse- og sosialtjenester.

Dette gikk vi til valg på i 2005. Nå følger vi opp.

Og vi er i gang med å lage en omsorgshåndbok for omsorgstrengende og pårørende som beskriver hvilke rettigheter og muligheter den enkelte har for å få tilrettelagt hjelp etter behov.

Det neste løftet vi er i gang med på omsorgsområdet er den satsingen vi varslet i valgkampen for å få bygget ut heldøgns omsorgstilbud.

Innen 2015 vil det være behov for 12 000 nye sykehjemsplasser eller andre institusjonsplasser med heldøgns omsorg. Derfor innførte vi fra i år et nytt øremerket statlig tilskudd til bygging av sykehjemsplasser og omsorgsboliger.

Det håper vi vil bidra til å nå dette målet.

Men heller ikke dette målet oppnår vi uten deres hjelp. Vi må arbeide sammen for et felles mål også her.

----

Nettopp ved å arbeide sammen og satse på skole, på omsorg og på velferd, så skal vi vinne Stortingsvalget i 2009.

For våre løsninger er fellesskapet. Høyresidens er i større grad at hver enkelt skal klare seg selv.

Disse forskjellene skal vi få tydelig fram.

Vi finner dem i arbeidslivsspørsmål – hvor vi heldigvis greide å stoppe høyrepartienes forslag om å svekke arbeidsmiljøloven.

Vi ser det i synet på det offentlige – hvor vi kjenner høyrepartenes ønske om å privatisere skole og omsorg.

Og vi finner dem i skattepolitikken.

Grunnleggende sett handler alle disse spørsmålene om vi skal styrke eller svekke fellesskapsløsningene.

Vi vil styrke dem. I valgkampen sa vi det enkelt og klart: Vi vil at alle skal med.

Grunnen til at jeg reagerte sterkt på utspillene i Stein Erik Hagens etter hvert ganske berømte nyttårsintervju er nettopp dette: At Hagen angrep de sidene ved det norske samfunnet som handler om fellesskapet.

De sidene er avgjørende for at vi har klart å bli av de mest produktive samfunn i verden i tillegg til å være av de aller beste land å bo i.

Stein Erik Hagens fremste krav var at han ville avskaffe formueskatten. En skatt som gir milliardbeløp til felleskassa og som de aller rikeste betaler store deler av.

Når vi siden regjeringsskiftet har økt skatten betydelig for de som tjener aller mest, er det ikke minst fordi vi har gitt dem økninger i formueskatt. Samtidig har vi sørget for at færre med lavere inntekter betaler slik skatt.

De 100 rikeste personene i Norge betaler i gjennomsnitt 7 millioner kroner hver i formueskatt.

Så det er kanskje ikke så rart at nettopp Stein Erik Hagen gjerne hadde sett denne skatten fjernet.

Men det som er mer alvorlig, er at dette ønsket deler han med Høyre og med Fremskrittspartiet. Disse to partiene har begge programfestet å fjerne denne skatten.

Det er ikke helt lett å se hva som skal bli noe regjeringsalternativ på høyresiden. Men det meste tyder på at det vil inkludere både Høyre og FrP. Derfor er det i høyeste grad sannsynlig at dette vil bli gjennomført om vi skulle miste flertallet.

Om man først skal gi skattelette, må det var verdens mest usosiale metode å fjerne en skatt som i gjennomsnitt gir 50.000 i skattelette til de som tjener over en million kroner, men 500 kroner til de som tjener 150.000.

Det er hundre ganger mer.

Det er ingen andre skatter som i så stor grad rammer de som har aller mest, og sikrer at også de med store formuer betaler sin andel til fellesskapet.

Derfor sier vi nei til dette forslaget fra Stein Erik Hagen, Høyre og Fremskrittspartiet. Vi vil ikke bruke milliarder til å gi de aller rikeste lavere skatt. I stedet vil vi bruke dem til fellesløsningene.

Men la meg gjøre helt klart: I denne stortingsperioden skal vi heller ikke øke skattene.

Vi gikk til valg i 2005 på å ha samme totale skatte- og avgiftsnivå som i 2004. Det løftet har vi tenkt til å holde.

Derfor kan jeg alt nå slå fast at heller ikke statsbudsjettet for 2009 vil inneholde noe forslag om noen skatteøkning totalt sett.

Så har noen tatt til orde for at dette må bli annerledes i neste periode. At vi må åpne for høyere skatter i neste periode.

Det spørsmålet skal vi bruke tid på å diskutere i vårt arbeid med partiprogrammet. Programdebatten har dere som tema her i morgen. Og jeg skal ikke konkludere denne her.

Men noe tror jeg det er bred enighet om – og som jeg kan si allerede nå:

Det er at jeg vanskelig kan se for meg at vi skal gå til valg på økte skatter for de som har det trangt i dag. Det er ikke god Arbeiderpartipolitikk.

Derfor har både Helga som leder programkomiteen og andre sentrale Ap-politikere slått fast at vi heller ikke i neste periode vil ha noen økning i skatten for folk med lave og normale inntekter.

Det er en vurdering jeg deler.

Men vi skal fortsette arbeidet med et mer rettferdig skattesystem hvor de som har mest skal betale mest. Slik vi også har gjort det i denne perioden.

Og selv om vi skal bruke tid på å diskutere skatt i programarbeidet, vil jeg advare mot å tro at en økning i skattene vil gi oss mulighet til veldig mange flere gode tiltak.

Situasjonen er nemlig den at de offentlige utgiftene øker hvert eneste år. Bare i 2008 øker de med over 15 milliarder kroner.

Og det blir mer i årene framover.

Om vi skulle øke skattene med for eksempel 5 milliarder, slik vi gjorde etter forrige valg, så er det en ganske anselig økning.

Om vi innfører denne økningen fra 1. januar 2010, vil den være spist opp av den automatiske offentlige utgiftsveksten innen utgangen av april – hvis ikke andre inntekter øker.

En slik skatteøkning tilsvarer altså fire måneders utgiftsvekst.

Vi skal som sagt diskutere skattespørsmålet videre. Men jeg tror altså ikke at en skatteøkning er svaret på hvordan vi skal sikre en videre utbygging av fellesskapsløsningene, slik det kan høres ut på noen.

Og fram til 2009 står uansett dagens skattenivå fast.

---

Skal vi vinne valget på ny, må vi fortsatt klare å trekke sammen.

Fra regjering og partiledelse skal vi gjøre vårt ytterste for å oppfylle Soria Moria, lytte til dere og leve opp til de høye ambisjonene vi har levere på de viktigste områdene.

Men vi vinner ikke hvis vi ikke har entusiastiske og engasjerte ordførere som gjør det samme lokalt.

For ingen er viktigere ambassadører for partiet og for politikken vår blant vanlige folk i landets mange kommuner enn dere.

Vi er i gang med å forandre og forbedre Norge. Men vi trenger mer enn fire år på den jobben.

Derfor må vi starte jobben i dag for å få fire nye år med flertallsregjering.

Vi må vise resultatene av vår politikk, samtidig som vi fortsatt må tørre å peke på mangler og på hva vi har igjen å gjøre.

Og vi må få fram forskjellene på vårt samfunn og høyrepartienes samfunn.

Klarer vi dette, vinner vi på ny.

Da kan vi fortsette å satse på fellesskapet og ta nye skritt for å forandre og forbedre Norge.