At Norges rikeste mann – og lagerarbeider Hansen får samme behandling på samme sykehus, er en god illustrasjon på hva vårt velferdssamfunn er. Det er helsa di som skal avgjøre hvilket tilbud du får, ikke hvor du kommer fra eller hvor mye penger du har!

Grunntanken for oss sosialdemokrater er at alle mennesker er like mye verd, og skal ha like muligheter til å realisere sine talenter og drømmer for livet. Som den unge svenske arbeidsinnvandreren sa det så beskrivende på Dagsrevyen: ”I Norge kan du bli nesten hva som helst”.

Det handler om

· At folk skal gjøre sin plikt og kreve sin rett!

· At alle som kan, skal delta i arbeidslivet og verdiskaping!

· At vi skal skape verdiene før vi fordeler godene!

· At det å være med og bidra til det felles spleiselaget som samfunnet vårt er, gir den enkelte av oss mer frihet

· At små forskjeller mellom folk gjør samfunnet og fellesskapet blir sterkere. Det har rett og slett en egenverdi at ulike mennesker går i samme barnehage og skole, møtes på samme eldresentre og sykehus – men også samme styrerom, kulturliv og frivillige organisasjoner.

Hvis man skal oppsummere hva sosialdemokratiet er i to ord, så ville jeg valgt”trygghet” og framtidstro.

Resultatene av en slik politikk har gitt Norge høy sysselsetting, små sosiale forskjeller og stor grad av likestilling. Og en sterk økonomisk utvikling.

Dette er nok også hovedgrunnen til interessen rundt den norske modellen som vi nå opplever fra mange land både i og utenfor Europa.

I bunnen for denne modellen ligger flere helt avgjørende forutsetninger for å lykkes:

- Et forholdsvis høyt skatte- og avgiftsnivå

- En sterk fellesfinansiert offentlig sektor med gode velferdstjenester og et sosialt sikkerhetsnett

- Et arbeidsliv med samarbeid mellom myndigheter, sterke arbeidstakerorganisasjoner og arbeidsgivere

Dette er de tre hovedstolpene i den norske modellen, som er avgjørende for den utviklingen vi har villet. For velferdssamfunnet er ikke noe som har dukket opp av seg selv. Det er et resultat av hardt politisk arbeid.

I Arbeiderpartiet liker vi å si at vi har bygget samfunnet stein på stein. Det er et gammelt bilde - noen vil kanskje si at det er en del av stammespråket vårt - men jeg synes fortsatt det er et godt bilde.

Noen byggesteiner er gamle, som streikeretten. Noen kommer fra etterkrigstida, som alderspensjon og folketrygd. Fra Gros tid har vi utvidede fødselspermisjoner og Hill-Martas eneromssatsing i eldreomsorgen. Vår regjering har lagt på nye byggesteiner som full barnehagedekning, pensjonsreform og gratis skolebøker på videregående.

Noen av byggesteinene er reformer med tverrpolitisk oppslutning. Andre byggesteiner har skjedd i skarp konfrontasjon med høyresida, som for eksempel da åttetimersdagen i sin tid blei innført, eller da lånekassa blei oppretta. Eller da vi lovfesta retten til videregående utdanning i 1993.

Og noen byggesteiner vet vi vil bli tatt bort hvis høyresida skulle overta – som for eksempel pappaperm, vernet mot midlertidige ansettelser og universitet som er åpne for alle.

I takt med den rivende utviklinga vi har hatt i Norge, øker naturlig nok også våre forventninger til hva vi kan få til i fellesskap. Når huset vårt er nyoppussa, så forventer vi også at skolen skal være det. Når vi har ny pc og flatskjerm hjemme, så forventer vi at det skal være skikkelig utstyr i klasserommet også. Og når vi leser på internett om nye medisiner og behandlingsformer, så forventer vi også tilgang til dem når vi blir syke. Og vi blir opprørte når vi hører om eldre som ikke får sykehjemsplass, eller arbeidsledige som må sitte i telefonkø for å få tak i saksbehandleren på NAV.

Dette er sosialdemokratiske, solidariske og sunne holdninger, og en tillitserklæring til velferdsmodellen.

Men når forventningene til det offentlige ikke innfris, så er det også en inspirasjon til de som ønsker å svekke fellesskapet – de som på ulikt tjener på et inntrykk av at ”det offentlige ikke greier jobben for deg”. I første rekke politiske motstandere som ønsker en annen type samfunn, men også private aktører som vil inn og tjene penger på at velferdsløsninger kommersialiseres.

Og noen spør: vil velferdsmodellen falle på sin egen suksess?

I så fall står både våre politiske motstandere og private foretak klare – med skattekutt, svekkede velferdsordninger, privatisering og økte forskjeller mellom folk.

Vi ser at det skjer i land rundt oss, der de borgerlige har overtatt etter sosialdemokratene. Mest nærliggende er det å vise til Sverige der en halv million svensker står utenfor a-kassan i en tid med høy ledighet; der arbeidsledighetsforsikringen er aller dyrest for de som står mest i fare for å bli ledige; og der man er i ferd med å privatisere offentlige akuttsykehus. Og 100 milliarder i skattelette har blant annet ført til 3000 færre lærere i løpet av ett år.

Velferdsmodellen er ikke noe en kan skru av og på etter behov, og heller ikke en meny du kan velge fra når DET måtte passe. Det er en helhet.

Så er det heller ikke sånn at det norske velferdssamfunnet er vedtatt én gang for alle. Vi må forsvare det, men også forbedre, forsterke og fornye. Vi blir aldri ferdige med å utvikle velferdssamfunnet.

Som Hanne Bjurstrøm sier i debattheftet som jeg har gleden av presentere i dag: ”Tillit vinnes verken ved å fortelle om hva vi har gjort, eller ved å antyde at folk burde være mer takknemlige. Tillit vinner vi ved å utforme gode løsninger på morgendagens problemer”

Det er stadig oppgaver og problemer som ikke er løst, eller som kan løses bedre. Vi har mange ambisjoner for årene som kommer:

· Å sikre en god eldreomsorg, og tilbud til alle andre som trenger omsorg i hele eller deler av livet

· Å gi den narkomane gutten som sitter med koppen foran seg på Tøyen t-banestasjon muligheten til en rusfri tilværelse.

· Å få gutter og jenter fra Groruddalen, Finnmark og Stord gjennom videregående skole, slik at de står friere til å velge sitt eget liv etterpå.

· Å skape trygghet for de ungene som trenger hjelp fra barnevernet

Dessuten ligger det i samfunnsutviklingen at NYE behov oppstår. Da vi fikk på plass et behandlingstilbud for hjerteflimmer, stod det plutselig flere tusen nye pasienter i kø.

Utvikling av et godt og solidarisk samfunn er ikke noe man kommer ”i mål” med. Det viktige er retninga.

Men så er spørsmålet: vil velferdssamfunnet vårt overleve belastningen dersom vi bare pøser på med nye oppgaver samtidig som vi får en mer aldrende befolkning, oljeinntektene går ned, og det blir færre i arbeid per pensjonist?

Jeg er optimist på vegne av velferdssamfunnet slik vi kjenner det i dag, bygd på likeverd og rettferdig tilgang på tjenester. Det vil overleve hvis vi vil. Men vi må debattere både omfanget og kvaliteten i de offentlige tjenestene.

For alle som tror på ideen om et velferdssamfunn basert på felleskapet, må det være et ansvar å diskutere forbedringer og utvikling. Alltid med grunnlag i virkeligheten. Eksempelvis det faktum at vi ikke kan bevilge hvor mye penger som helst til alle gode formål, og at vi har åpenbare begrensninger i arbeidskraft til å ivareta ulike samfunnsoppgaver.

Og som arkitekter og bygningsarbeidere for velferdsstaten må vi ikke se oss blinde på hvor vakkert byggverket er blitt. Det er vakkert, men vi må samtidig evne å se på det med et kritisk blikk og ikke være for raus i vår omgang med sement. Det er målet om frihet, likeverd og solidaritet som skal være vår ideologiske ledestjerne, ikke nødvendigvis de verktøyene vi har benyttet oss av. Det som var en god løsning i går er ikke nødvendigvis det som er riktig om 20 år.

2029-debatten er en anledning til å heve oss over dagen i dag og kommende valgkamp (som alltid er rett rundt hjørnet) og ta de diskusjonene som må tas for å sikre en bærekraftig velferdsstat.

Hvilke små og store omstillinger er det behov for? Etter hvert som fellesskapet tar på seg nye oppgaver, er det da noen som kan fases ut? Og bør vi bruke skattepengene og arbeidskrafta på en bedre måte enn i dag?

Jeg har ikke alle svarene i dag. Men i debattheftet som nå sendes ut i partiorganisasjonen prøver vi å stille noen av de spørsmålene som vi må besvare. Tida tillater ikke at jeg her går inn på alle spørsmål, dilemmaer og problemstillinger, de får dere lese mer om i heftet. Men jeg skal trekke fram et par-tre ting.

Det første er arbeid – som er helt grunnleggende for å sikre velferdsstatens framtid, av flere årsaker. Fordi det er viktig for den enkelte å kunne utfolde seg i arbeidslivet og forsørge seg selv. Arbeid til alle er det viktigste vi gjør i kampen mot fattigdom.

Men også fordi menneskene er vår viktigste ressurs. Verdiene må skapes før de kan deles. Og vår framtidige velferd er avhengig av at vi har nok mennesker som kan ta seg av barnehagebarna, undervise ungene våre og ikke minst ta seg av de eldre. Bare innafor eldreomsorgen anslås det at vi har behov for 125 000 nye årsverk innen 2050.

Derfor må vi bygge ned barrierene for å delta i arbeidslivet:

-Vi må gjøre mer enn å uttrykke uro, når altfor mange i arbeidsfør alder står utenfor arbeidsmarkedet

- Vi må ta utfordringen som Kadra Yusuf gir oss, når hun ber oss la være å overse at 3 av 4 somaliske kvinner ikke jobber

- Vi må ta alle de grep som må tas for å hindre at unge mennesker ikke får utdanning fordi de ikke fullfører videregående

- Vi må fortsette å videreutvikle NAVs kvalifiseringstilbud, som har bidratt til at mange unge voksne for første gang har fått prøvd seg i arbeidslivet

Det å inkludere flere mennesker i arbeidsmarkedet er en nøkkel både for å finansiere og bemanne morgendagens velferdssamfunn. Derfor må vi bruke all vår kreativitet og politiske vilje til å få til det.

Vi var sikkert flere som så innslaget på Dagsrevyen i forgårs, der 91 år gamle Helge Tollefsen fra Skien var en fornøyd bruker av privat hjemmehjelp, en han selv betalte for. Den private hjemmehjelpen kom i tillegg til den kommunale hjemmehjelpen. Det ble også fortalt om selskapet som tilbød denne hjemmehjelpen.Det hadde startet med én ansatt i 2003. I dag, sju år etter, har selskapet 57 ansatte.

Hva forteller dette oss? Jo, at etterspørselen etter mer hjelp, men framfor alt mer menneskelig kontakt, enn det kommunene i dag kan tilby, er svært stor.

Da skal vi være glade for at mange pensjonister i dag er i en økonomisk situasjon som gjør at de kan bruke noe av pensjonen sin på private omsorgstjenester. Vi skal forsvare Helges selvsagte rett til å bruke sine egne penger på det han måtte føle størst behov for. Og det er bra at det finnes mennesker og bedrifter som kan tilby disse tjenestene. For de fyller et åpenbart behov som kommunene i dag ikke klarer å fylle.

Samtidig skal vi vokte ideen om at sentrale velferdstjenester ikke skal være avhengig av den enkeltes lommebok. Det at du får den hjelpa du trenger når du trenger den, er ikke noe som skal avhenge av din betalingsevne.

Helges eksempel er også en bekreftelse på at vi er på riktig kurs når vi prioriterer å styrke kommuneøkonomien, og ikke minst står imot de partiene som vil svekke grunnlaget for en god kommuneøkonomi og eldreomsorg gjennom titalls milliarder kroner i skattekutt.

Og vi skal bruke Helges historie til å forstå at en god hjemmetjeneste ikke bare handler om vasking og rydding, men også om kontakt mellom mennesker. Da kreves tid. Da kreves flere ansatte. Da kreves færre sykemeldte ansatte.

Og vi må minne oss selv på at pengene fellesskapet bruker på eldreomsorgen må brukes mest mulig effektivt på nettopp omsorg. Ikke på bedrifter som vil tjene penger på at grunnleggende velferdstjenester kommersialiseres og gjøres om til marked.

For Arbeiderpartiet handler ikke den offentlig betalte eldreomsorgen om næringspolitikk. For oss handler den om gode tjenester for den enkelte som har behov for hjelp, omsorg og menneskelig kontakt.

Regjeringen har for ikke lenge siden gjennomført tidenes største brukerundersøkelse for offentlige virksomheter. Det ER mye å glede seg over, og resultatene bekrefter at ”vi gjør mye riktig i Norge”, som Rigmor Aasrud sa da hun presenterte undersøkelsen.

- 95% av oss er fornøyde med å bo og leve i Norge

- Om lag 7 av 10 er tilfredse med offentlige tjenester

På den annen side forteller undersøkelsen at:

- Riktig mange mener at det er vanskelig å komme fram til rett person i forvaltningen.

- Over halvparten mener at det offentlige ikke bruker pengene på en fornuftig måte.

Dette må vi ta på største alvor, og uavhengig av om vår utkikkspost er i lokalpolitikken, i fylkene, fra Regjeringskontorene eller i Stortinget.

Folk skal ha tillit til at vi bruker skattepengene deres med vett.

Jeg mener det er viktig at vi leter etter nye grep som f eks samhandlingsreformen, som handler om at vi skal bli bedre til å forebygge, gi folk et bedre helsetilbud der de bor, samtidig som vi bremser veksten i de offentlige budsjettene.

Så må vi se med et kritisk blikk på hvordan vi organiserer offentlig sektor, slik at vi er sikre på at vi bruker pengene på tjenester til folk, og ikke til skjemavelde og unødvendig byråkrati. Og vi må diskutere hvordan vi skal forholde oss til kommunestrukturen.

Programmet vårt, som landsmøtet vedtok i fjor, er veldig tydelig på at det er behov for endringer i kommunestrukturen for å sikre funksjonelle og bærekraftige kommuner. Ikke fordi vi skal spare penger. Men fordi både vi på Stortinget og innbyggerne ute i kommunene stiller stadig større krav til hva kommunene skal gjøre – innafor barnevern, skole, kvalitet i barnehagene, arealplanlegging, beredskap og mye annet. Vi forventer service og raske svar. Og selv om mange av de små kommunene greier oppgavene bra, så ser vi også at fagmiljøene ofte blir for små og sårbare.

Vi ser at belastninga på lokalpolitikerne er stor – fordi det ofte er et lite antall personer som skal drive med skole og eldreomsorg i kommunestyret.

Det er mange gode grunner til at landsmøtet vårt sa A i denne saka. Spørsmålet er hvordan vi kommer oss til bokstaven B?

Partiprogrammet sier at det skal baseres på frivillighet.

Vår utfordring er imidlertid at det ikke er så mange frivillige sammenslåingsinitiativ rundt om i landet. Hovedspørsmålet blir da hvordan vi kan oppmuntre til at kommunene tar utfordringa og selv setter seg ned for å endre kommunegrensene. For hvis vi ikke får til det, så mener jeg at vi ved neste korsvei må ta stilling til om vi skal sette ned en kommisjon som får i oppdrag å tegne et nytt norgeskart.

Jeg vet at dette både er kontroversielt og samtidig en etterlengtet debatt i store deler av partiorganisasjonen. Dagens partiprogram og Soria Moria-erklæringa står selvsagt fast for denne stortingsperioden. Det betyr at vi i ro og mak kan diskutere hvordan vi kommer fram til en mer robust kommunestruktur.

Arbeiderpartiets store styrke er at vi har klart å utvikle velferdsstaten i møte med de utfordringene som har dukket opp, og de mulighetene som har bydd seg. Vi har hele tiden hatt vilje til å forbedre, og evne til å reformere. Hele tida har idéen om likeverd og solidaritet vært bærende.

Jeg håper debattheftet vil bidra til gode diskusjoner som gjør at neste generasjon skal ha samme trygghet som oss for at felleskapet er der for deg.

God debatt!

Takk for oppmerksomheta.