Skape og dele

– presentasjon av programforslag for Arbeiderpartiet 2009 – 2013

Innledning

Kjære alle sammen!

Jeg legger fram forslaget til nytt program for Arbeiderpartiet i ei tid da verden gjennomgår store forandringer som vil påvirke hverdagen for den enkelte av oss.

Den internasjonale finanskrisa starta i USA, men påvirker folk uansett hvor i verden vi bor. Mennesker i Norge kjenner det på kroppen; folk mister jobben eller blir permittert, og mange er usikre på hvordan krisa vil påvirke deres liv i det året vi akkurat har starta på.

”Hva skjer hvis jeg mister jobben?”
”Klarer jeg å betale lån på hus og bil?”
”Får vi råd til noen ferie?”.
”vil jeg miste kontakten med venner og kolleger?”

De siste månedene har vi lest mindre i avisene om den globale oppvarmingen, men det er ikke fordi utfordringene har blitt mindre.

Tvert imot.

Polisen smelter raskere. Regnskogområdene blir mindre. Forskerne blir sikrere.
Og tegnene blir tydeligere. Når det er snefritt hjemme i Vestertana i romjula og regnet høljer ned, så er det lite som minner om barndommens jul med knallfrost og skiføre.

Både finanskrisen og klimakrisen er to store utfordringer som vi bare kan løse sammen. Finanskrisen viser at vi må etablere bedre regulering og klarerer rammer for økonomien. Og klimakrisen viser at vi må handle sammen som mennesker og samfunn for å hindre store miljøødeleggelser.

Vi har enorme oppgaver som skal løses – både internasjonalt og her hjemme – det vil kreve at mange må tenke nye tanker – vi må gjøre ting annerledes.

I en omskiftelig verden, er det tre mulige måter å møte framtida på.
Den første er å grave hælene ned i jorda, lukke øynene og stritte imot – og håpe at det går over av seg selv.
Men de som møtte industrialiseringen med å angripe og knuse de nye maskinene fordi de truet arbeidsplasser har ikke gått inn i historien som de mest framsynte.

Den andre muligheten er å møte framtiden alene, hver for oss. Det er høyresidens måte. Å tro at utfordringene møtes best ved at enkeltmennesket overlates til seg selv.

At hver enkelt av oss skal konkurrere seg fram til en bedre hverdag.

”Den som står alene, den står godt”, sa Siv Jensen til TV2-nyhetene for et par uker siden . Det er sju små ord som ganske presist oppsummerer selve kjernen i høyresidens ideologi, nemlig at hver enkelt av oss først og fremst har ansvar for seg selv.

Margaret Thatcher gikk enda lengre: ”There is no such thing as society”, slo hun fast. Det finnes ikke noe samfunn. Bare enkeltindivider.

Heldigvis finnes det en tredje måte å møte framtida på:
Vår måte
Arbeiderpartiets måte:
Å møte framtiden sammen.
Med optimisme og pågangsmot
med løsninger der alle er med og bidrar
med løsninger som handler om felleskap
med forsikring om at fellesskapet stiller opp for deg..
Det er den sosialdemokratiske måten, og det er den måten som bidrar til trygghet.

2. Den norske modellen handler om å skape og dele
Det er antakelig ingen land i verden som har så store muligheter som Norge; store naturressurser, stabilt styre, høy velstand , ”penger på bok” og en velutdanna befolkning.

Programmet vi legger fram i dag handler om hvordan vi skal ruste oss til å møte det som kommer, og hvordan vi skal skape trygghet i de forandringene som vi vet vil komme:

- fordi vår måte å skape, dele og organisere oss på, gjør at de aller aller fleste av oss har det bra
- fordi det norske velferdssamfunnet er et solidarisk spleiselag som sikrer alle rett til velferd, helsetjenester og utdanning
- fordi vi har et velorganisert arbeids- og næringsliv
- fordi vi har høy yrkesdeltakelse der kvinnene er med .

Dette er dette som er den norske modellen.
Vårt politiske prosjekt er å forsvare, fornye og forsterke den norske modellen.
Vi skal forsvare den, fordi det norske velferdssamfunnet er et resultat av bevisste politiske valg. Andre land har valgt andre modeller. Vi skiller oss fra det amerikanske samfunnet. Fra det franske. Og fra det tyske.
Og det som var en nordisk modell, er vi snart alene om å forsvare i Norge.

I Sverige har regjeringen Reinfeldt kuttet skattene og svekket fellesskapets inntekter med 65 milliarder kroner. 70 % har gått til de aller rikeste. De har gjort arbeidsledighetsforsikringen dyrere og dårligere, slik at en halv million mennesker har forlatt a-kassen, og står uten beskyttelse om de blir ledige.

I Norge ønsker Høyre og Fremskrittspartiet å demontere det byggverket som vi har brukt flere tiår på å bygge opp. De vil prioritere skatteletter framfor å bygge ut de felles velferdsordningene, de ønsker å svekke fellesskapets ansvar for den enkelte av oss, og de ønsker at markedet skal styre mer på bekostning av folket og politikken.

Selv om du er bekymret for jobben din, skal du kunne legge deg om kvelden i forvissning om at uansett hva som skjer - selv om det verste skulle hende og du står der uten arbeid - så er du sikret en grunnleggende trygghet. Du er ikke nødt til å avbryte ungenes utdannelse, eller å ta dem ut av SFO. Du må ikke flytte i bobil. Bestemor vil fortsatt få omsorg på sykehjemmet.

Vi skal forsvare. Men vi må også fornye og forsterke.
For det er ikke slik at vi har lykkes på alle områder
Noen faller utenfor.
Vi har rusmisbrukere som ikke får hjelp.
Vi har innvandrere som ikke lykkes med å bli en del av samfunnet.
For mange faller fra i den videregående skolen.
Vår målsetting har aldri vært at ”de fleste skal med”. Vi har høyere ambisjoner.
Vi vil ha med alle.
Da må vi gjøre enda mer på noen områder. Og noe må vi gjøre annerledes enn vi gjør i dag.
Den norske modellen handler om å dele rettferdig.
Men den handler også om å skape. For vi er i toppsjiktet internasjonalt både
når det gjelder velferd og inntektsfordeling og på sysselsetting og konkurranseevne.

For Arbeiderpartiet er skape og dele to sider av samme sak. Verdier må skapes før de kan fordeles. Det hjelper ikke med all verdens gode intensjoner hvis du ikke har noe å dele på.
Når vi er gode til å skape, har vi mer å dele. Og når vi er gode til å dele, er det mange flere som er med på å skape.
Vår politikk skal legge til rette for at norsk næringsliv skal kunne omstille seg og gjøre ting på nye måter. Det er bare på den måten vi kan nå målet vårt om arbeid til alle.

Arbeidsledighet er sløsing med ressurser. Og det er uakseptabelt. Derfor er det å trygge arbeidsplasser og hindre ledighet vår største oppgave. Arbeid til alle er jobb nummer en. Vi skal bruke de gode forutsetningene Norge har for å komme oss gjennom en økonomisk nedgangsperiode: Stor offentlig sektor. Trepartssamarbeid i arbeidslivet. Stabil økonomi. Penger på bok. Regulerte markeder. Og et oppegående næringsliv, utdanningsinstitusjoner og arbeidsmarkedstiltak som legger til rette for omstilling og fleksibilitet.

Vi skal ha en aktiv næringspolitikk, og satse spesielt på de områdene hvor vi har særlige forutsetninger for å være gode. Det betyr at staten skal engasjere seg sammen med næringslivet og forskningsinstitusjonene. Det er på den måten vi har bygd opp maritime klynger langs kysten, og det er slik vi har klart å bygge opp laks som en av de viktigste eksportartiklene fra Norge. Norsk laks hadde ikke vært den suksessen den er uten at både det offentlige og private aktører hadde lagt ned betydelige ressurser i forskning.

Slik satsing skal vi fortsette med. Vi har som ambisjon å være verdensledende innenfor marin sektor, maritim sektor og energi. Vi skal bli bedre på reiseliv. Vi skal bruke alle de virkemidlene vi har for å skape arbeidsplasser, omstille og legge til rette for framtidas bedrifter og produkter; de reint næringspolitiske som skattefunn, Innovasjon Norge og statlige investeringsfond

– og ikke minst vår satsing på utdanning, forskning og infrastruktur.
Og vi skal bygge den grønne økonomien.

Regjeringens tiltakspakke som ble presentert i forrige uke viste tydelig at det går an å kombinere hensynet til sysselsetting og hensynet til miljø.

Den samme grønne tråden finnes i dette programmet. Norge skal være i front i kampen mot klimaendringene. Vi skal være pådriver for å få på plass en ny internasjonal klimaavtale, og vi er villige til å skjerpe våre klimaforpliktelser hvis det kan bidra til å få på plass en avtale.
Klimadebatten handler i stor grad om det som er vondt og vanskelig – naturlig nok. Men også i klimakrisen ligger det muligheter – først og fremst en mulighet til å gjøre noe med selve problemet, og så ligger det en mulighet for bedrifter og næringsliv som kan hjelpe oss til en mer klimavennlig verden.

- Derfor har vi som ambisjon at Norge skal være et foregangsland innenfor miljøteknologi.
• Derfor skal vi etablere et storstilt og langsiktig forskningsprogram for ny fornybar energi, og øke tilskuddet til fornybar energi betydelig.
• Derfor vil vi utvikle Mongstad til et permanent internasjonalt forskningssenter for CO2-håndtering.
• Derfor vil vi bygge ut og bruke mer bioenergi
• Derfor vil vi ha klimamerking av mat og andre produkter
• Derfor vil vi utvikle ny teknologi som kan få ned utslippene fra skipsfart og fiskeflåte

Norge skal ligge i front internasjonalt for å løse klimaproblemet, samtidig som vi skaper lønnsomme arbeidsplasser i hele landet. Ikke minst skal vi fortsette vår nordområdesatsing, som handler om å ta vare på de nasjonale interessene vi har i nord, men også legge til rette for mer kunnskap, mer aktivitet og arbeidsplasser i nord.

I dette programmet ligger det også en kraftfull satsing på samferdsel. For vei, bane og sjøtransport.
Gode kommunikasjoner binder Norge sammen. Det gjør at Ingalill som bor på den ytterste nøgne ø, kommer seg fra Havøysund til Oslo på noen timer.

Selv om vi måkt milliarder med spade inn i samferdselssektoren denne perioden, så er det fortsatt huller som må fylles, svinger som skal rettes og havner som skal mudres. Alt for mange dør i trafikken. For mange kjører på smale og for dårlig vedlikeholdte veier. Alt for mange kommer for seint på jobb fordi toget ikke kom da det skulle. Statsbudsjettet og tiltakspakka har gitt enda flere nye milliarder. Men enda skal det satses mer. I kroner og øre kommer dette til å være den største satsingen vi vil gjennomføre i de nærmeste årene.

Sysselsettingsmessig har et samferdselsløft en dobbel effekt: Det gir arbeidsplasser i anleggsbransjen når vi bygger ut vei og bane og moloer. Men framfor alt er det varige bidrag til at vi kan drive næringsvirksomhet og ha arbeidsplasser over hele landet. Jeg skal ta et par eksempler fra det jeg selv steller med til daglig.

Det ene eksempelet er Stamsund havn: i dag kan ikke trålerne gå inn i havna hvis det er dårlig vær – og det er det ofte i Lofoten. Og når fisken ikke kommer i land, da blir det lite å gjøre for de ansatte i fiskeindustrien. Utbygging av Stamsund havn bidrar til bedre lønnsomhet og tryggere arbeidsplasser.

Og en veldig klar beskjed fra fiskeeksportørene er at noe av de viktigste vi kan gjøre for deres næring er å fylle igjen huller i veien, sånn at fiskekassene ikke slås i stykker under transport – for det taper de penger på. Og de taper penger på at det ikke er plass til fisketrailerne på ferga, eller at bilene må stå i kø, slik at fisken ikke lenger er fersk når den kommer ut i markedet.

Lignende eksempler kunne vært henta fra andre næringer. Derfor løfter vi vei, bane og havneri programmet vårt.
Vi skal ruste opp infrastrukturen, og vi skal ruste opp skolen. Den norske fellesskolen har mange viktige kvaliteter, og de fleste elevene har faktisk utbytte av å være der. Slik virker det ikke alltid når man ser krigsoverskriftene om tilstanden i den norske skolen.
Men det er mye bra med norsk skole.

Skolepolitikk er og har alltid vært et av Arbeiderpartiets viktigste områder for å skape likhet, rettferdighet og likestilling. .Men også på dette området er det klart rom for bedringer.

- norske elever må lære mer
- og vi må få mange flere gjennom videregående skole.

Retten til videregående skole for alle var en av våre store seire i skolepolitikken. Men når tre av ti som starter opp ikke har fullført etter fem år, så er noe grunnleggende galt.

I mitt hjemfylke er dette tallet fem av ti. Altså har bare halvparten av de som starter fullført etter fem år.
- og så må vi få mer ro i skolen.
Undersøkelser har vist at det kan ta opp til ti-femten minutter i en skoletime før undervisningen kommer ordentlig i gang. Om fem minutter forsvinner av hver skoletime fordi det er uro i klasserommet, så går over et skoleår bort til bråk i løpet av grunnskolen.

Vi tror ikke at vi løser problemene med en ny, stor skolereform. For er det noe som er entydig i signalet fra skole-Norge, så er det ønske om stabilitet og ro til at kunnskapsløftet får satt seg. Likevel må vi gjøre ting annerledes på noen sentrale områder:

For det første skal vi styrke lærerens rolle. Læreren skal være en autoritet og en tydelig leder. Da trenger vi flere lærere, og vi trenger bedre lærere.
Og da er det viktig at læreren får være lærer. Vi har fått veldig mange tilbakemeldinger fra lærere som savner tid til å gjør det de kan og det de liker; nemlig å undervise ungene. De forteller at veldig mye tid går med til administrasjon, fredsmekling, inspeksjon i friminuttene, knytte skolisser, få ro i klasserommet og håndtere problemer som burde vært håndtert av andre fagfolk. Derfor vil vi bygge lag rundt læreren, med flere yrkesgrupper som gjør det de er gode på, for eksempel assistenter som kan gå på inspeksjon, knytte skoligger og ringe legevakta hvis noen skader seg eller spesialpedagoger som er inne tidlig hvis en elev ikke lærer det hun skal. Eller kontorassistent til rektor. I programmet foreslår vi dessuten helt konkret en dobling av rådgiverressursen, nasjonale standarder for skolehelsetjenesten og en opptrappingsplan for det kommunale barnevernet, som også vil være viktige bidrag til at læreren får være lærer.

Dessuten tar vi til orde for at staten sammen med KS og lærerorganisasjonene skal ha en dialog for å finne flere gode tiltak som kan styrke lærernes status og kompetanse.

For det andre, så foreslår vi tiltak for mindre uro i skolen. I dag er det stor variasjon i hvordan skolene organiserer sin undervisning. Mange har fått en mer spennende skolehverdag, men mange elever opplever også mer uro, og utrygghet ved at man hele tiden forholder seg til nye grupper og nye elever. Vi trenger mer struktur. Derfor foreslår vi at alle elever skal ha sin primære tilhørighet til én fast klasse eller basisgruppe hvor hoveddelen av felles opplevelse i skolen skjer.

Og i den norske skolen må man bestrebe seg på at ungene i størst mulig grad får undervisning tilpasset sine behov innafor klasserommet eller den basisgruppa de tilhører. Men dette er ikke alltid mulig. Vi vil ikke tilbake til fortidas anstalter, men i programmet er vi tydelige på at det må tas i bruk flere arenaer for de som sliter med å finne seg til rette i den ordinære undervisninga. Av og til vil det være et svik både mot de elevene som har problemer med å tilpasse seg og deres klassekamerater at man ikke finner tilbud utafor klasseromet eller skolen. Det betyr at vi må ha flere og bedre alternative skoletilbud.

For det tredje, skal vi innføre et prinsipp om umiddelbar oppfølging. Når en elev ligger under en kritisk grense i grunnleggende ferdigheter, skal han eller hun få særskilt oppfølging med en gang. I dag er det i for stor grad slik at man venter og ser - og håper det ordner seg. Vi vil ha oppfølging tidlig i skoleløpet, med det samme man oppdager at en elev sliter

For det fjerde skal de videregående skolene selv få ansvar for oppfølging av elever som faller ut. Om skolene får ansvar og flere incentiver for at elevene fullfører, vil den enkelte skole tjene på at flest mulig fullfører. I dag kan det dessverre være slik at man på skolen kan føle at man er kvitt et problem hvis en litt vanskelig elev slutter.
I tillegg til disse nye grepene, så skal vi fortsette arbeidet med å innføre heldagsskolen. På barnetrinnet vil vi utvide timetallet til 28 timer i uka. Vi skal styrke basisfagene - norsk, matte og engelsk. Og elevene skal ha fysisk aktivitet hver dag.

Dette er grep som sammen vil bidra til en bedre skole, en skole som bidrar til bedre sosial utjevning, og en skole med mer kunnskap og mindre uro. -

Gjennom vår satsing på utdanning skal vi bidra til folk er beredt til å møte de kravene som framtidas arbeidsliv stiller. Og for ordens skyld vil jeg understreke at selv om vi er mange i Arbeiderpartiet som mener at det fins mer mellom himmel og jord enn vi er i stand til å forklare, så er vi likevel for vitenskap og for å styrke den norske forskningsinnsatsen – fordi det er en forutsetning for at vi skal utvikle nye produkter, løse kreftgåten og skaffe oss kunnskap vi kan bruke til å redusere klimautslipp og tilpasse oss de klimaendringene som vil komme uansett hva vi gjør.

Og når vi sier at en uforholdsmessig stor del av behandlingen i det norske helsevesenet foregår på sykehus, så mener vi ikke at vi i stedet skal sende pasientene til Snåsamannnen (selv om vi sikkert hadde spart noen kroner på det!) - men at den kommunale helsetjenesten må styrkes; ikke bare for de som har fysiske plager, men også for de psykisk syke. Programkomiteen stiller seg helhjerta bak samhandlingsreformen, fordi det både handler om bedre tilbud til pasientene, og en mer fornuftig bruk av helsekronene.
Det handler både om å fornye og å forsterke.

Arbeiderpartiet bruker ikke love mer enn det vi kan holde, og det vil ikke være vanskelig å finne programmer fra andre partier hvor det loves mer og brukes mer penger enn i dette programmet. Vi har heller ikke tradisjon for å varsle revolusjon, men for å bygge samfunnet stein på stein. Denne tradisjonen har vi holdt oss til også denne gangen. Dette er et program med gjenkjennelig arbeiderpartipolitikk, og her ligger det en rekke forslag som skal bidra til rettferdig fordeling og bedre velferd.
Og la meg igjen være veldig tydelig på det: vi skal fortsette arbeidet med å redusere forskjellene.
Ikke fordi alle skal være like. Men det er så mange sterke krefter i samfunnet og markedet som trekker i retning av økte forskjeller - at vi hele tiden er nødt til å ha en bevisst og sterk politikk for å redusere dem.
Det handler om skattesystemet:

Vi slår klart fast at vi ikke ønsker å heve det generelle skattenivået.
Regjeringen har gjort en utmerket jobb med å legge om skattesystemet slik at de som har mest skal betale mest. Det skal vi fortsette med, og det kan vi få til uten å øke skattenivået.
Så skal vi fortsette innsatsen for de som har minst. Og i gruppa av dem som har minst finner vi mange rusmisbrukere.
Vi kan ikke fortsette å godta at titusener av mennesker brytes ned av rusmisbruk.
15.000 sprøytenarkomane.
250 overdosedødsfall i året.
Og kanskje det verste: Over 200.000 barn lider under foreldrenes rusmisbruk.
Bak disse tallene er det mange forskjellige historier, mange ulike liv og mye fortvilelse. Nå er det heldigvis enda mange år til jeg blir tenåringsmor, men jeg vet at det er to ting jeg kommer til være livredd for. Det ene er at dattera mi skal bli utsatt for trafikkulykke, og det andre er at hun skal rote seg bort i narkotika. Nå er jeg i utgangspunktet en engstelig mor, men her tror jeg at jeg er i selskap med veldig mange andre foreldre.

Og altfor mange mødre og fedre og søsken opplever at deres verste mareritt blir til virkelighet.
Mange av de som har henvendt seg til programkomiteen forteller ikke bare om alle følelsene rundt det å miste en nær og kjær inn i rusavhengighet, men også om kampen for å få behandlingsplass, og kampen mot byråkratiet.
Derfor varsler vi i programmet en storsatsing på dette området.
Alle ledd av rusomsorgen skal styrkes.
Behandling, rehabilitering og oppfølging.
Vi vil redusere ventetider og vi vil bedre kvaliteten.
Det betyr at vi må bruke penger på behandlingsplasser og forske og utdanne folk til dette området.
Men vi kan ikke bare bevilge oss til en bedre ruspolitikk. Vi må bli bedre på forebygging. Derfor vil vi at kommunene skal lage ruspolitiske handlingsplaner, og vi vil vurdere en innskrenkning i hvor lenge utsalg og skjenkesteder kan være åpne. Dette er litt touchy: er vi villige til å gå hjem tidligere om lørdagskvelden hvis det bidrar til mindre fyll, færre ulykker og mindre vold? Dette er ikke nødvendigvis populære tiltak, men viktig å diskutere hvis vi virkelig mener alvor med at vi ønsker en ny ruspolitikk.

Dette er kanskje det fremste eksemplet på at vi vil forsterke den norske modellen. Fordi vi vil inkludere mennesker som i dag opplever at de står på utsida av samfunnet, og fordi alle disse menneskene representerer ressurser som samfunnet i dag ikke evner å ta i bruk på en skikkelig måte.

Men også på andre områder skal vi bygge velferdssamfunnet videre. Det er ikke mange av de innspillene vi har fått i programprosessen som handler om at folk vil ha flere materielle goder og sydenturer. Men det er mange som har vært opptatt av at man ønsker mer tid sammen med sine nære og kjære. Mange mennesker opplever at hverdagen er en kamp mot klokka; en blanding av slalåmløp og stafett mellom barnehage, jobb, barnehage, middag og fritidsaktiviteter. For flertallet i den vestlige verden er ikke vekst i materielt forbruk like viktig som tidligere. Derfor bør vi sammen med partene i arbeidslivet legge til rette for at økt produktivitet bør kunne tas ut på andre måter, for eksempel gjennom kortere arbeidstid, mer ferie, bedre permisjonsordninger eller etterutdanning. Utvidelse av foreldrepermisjonen til 48 uker er et konkret skritt i den retninga.

I programmet vårt legger vi også til rette for at det skal bli enklere å ta seg av nære pårørende selv om du har jobb – som jo de fleste har i dag.
I dag er det slik - at hvis ungen din er syk, så har du rett til fri med lønn for å passe på henne.
Men hvis du har en mor som er gammel og skrøpelig, så har du ikke samme rett. Du må avspasere. Du må ta ut ferie. Eller du blir trukket i lønn. Hos noen arbeidsgivere kan du få velferdspermisjon. Men slett ikke hos alle. Dermed kan kombinasjonen av jobb og syke familiemedlemmer bli svært tøff – ikke minst for de kvinnene som tradisjonelt har påtatt seg omsorgsoppgaver.
Dette vil vi gjøre noe med.
Vi foreslår at det innføres en ordning med rett til inntil 10 dagers permisjon hvert år for omsorgsansvar for nære pårørende. Dette er en enkel reform. Den vil gjelde veldig mange. Ikke minst er det en viktig kvinnereform. Innretning og detaljer må vi diskutere med partene i arbeidslivet. Men målet er klart!
Også på tannhelseområdet foreslår vi reform.
Jeg tror ikke det er på noe område vi har fått så sterke meldinger fra vår egen partiorganisasjon med ønske om at vi må ta nye skritt.

Vi får eksempler på urimelige belastninger og store regninger som folk blir sittende med på grunn av helt nødvendig behandling.
Vi hører om eldre som ikke kan ta til seg næring fordi de har ødelagte tenner og ikke har råd til å gå til tannlegen.
Det signalet har vi tatt. Nå skal tennene skal bli en del av kroppen!
Vi slår fast at det offentlige gradvis må ta et større ansvar på dette området.
Og i neste stortingsperiode vil vi starte med de største regningene, de eldste og de yngste, og de med dårligst råd.
I tjue måneder har jeg hatt gleden av å lede arbeidet med programforslaget.
Tjue måneder som komiteen har brukt til å reise Norge på kryss og tvers. Til å møte en lang rekke frivillige organisasjoner, bedrifter, arbeidstakere, partifolk. Til å debattere og diskutere. Og rett og slett snakke med folk om hvordan det er å bo i Norge.

Det har vært lærerrike måneder.
Engasjerende måneder.
Til tider ganske hektiske måneder.
Men måneder som har gitt oss veldig mye.

esponsen har vært overveldende. Vi har fått tusenvis av innspill fra organisasjoner, partiavdelinger og bedrifter. Og ikke minst fra folk; fra enkeltpersoner som skriver til oss for å ta opp et konkret problem eller en sak de vil ha gjort noe med.
Resultatet legger vi fram i dag. Programforslaget er ikke skrevet av noen som har sittet for seg selv i et kott og tenkt lure tanker. Programkomiteen har fått utrolig mange råd og mange klare meninger.

Når vi foreslår å styrke veteranenes rettigheter og oppfølging, så er det blant annet fordi Odd Helge Olsen i FN-veteranenes landsforbund har skrevet til oss og kommet med innspill om dette. Han er opptatt av helsemessig og sosial oppfølging, økonomisk sikkerhet og pårørendearbeid for våre veteraner. Det er vi helt enige i, og foreslår derfor i programmet at vi skal styrke denne innsatsen.

Når vi foreslår å opprette en nasjonal database i skolen - med blant annet undervisningsopplegg, planarbeid og materiale for skole-hjem-kontakt, så er det fordi lærer Anne Ragnhild Sti fra Skien har tatt kontakt med oss om at dette er en god ide.som hun har behov for i hverdagen. Vi følger det opp.
Og når vi har fokus på hvordan vi kan kjempe mot skatteparadis som skaper skadelig skattekonkurranse og undergraver velferd, så er dette noe Hunstad og Mørkved Arbeidersamfunn har tatt opp i sitt innspill til oss.
Eksemplene kunne ha vært mange flere.

Det brede engasjementet viser at folk tror på politikken.
- tror på at vi kan løse små og store problemer
- tror på at vi kan gjøre verden til et bedre sted
Og jeg håper at folk gjennom denne prosessen opplever at Arbeiderpartiet er et sted hvor du kan komme med engasjementet ditt, og med saken du brenner for.
Programmet vårt handler om å forsvare, fornye og forbedre den norske modellen.

Vi skal:.
- å sikre arbeid til alle
- satse på kunnskap og kompetanse
- ha mer rettferdig fordeling
- fornye og forbedre velferden
- skape et samfunn i økologisk balanse

Jeg har trukket fram en del av det som står i programmet, men der er mye mer.
I komiteen har vi hatt et godt samarbeid - og klart å bli enige på de aller fleste områder. Jeg vil takke alle medlemmene for en flott innsats. Og jeg vil takke Karin og Snorre og de andre på partikontoret som har lagt ned utallige arbeidstimer i dette arbeidet.

Seks steder har vi i komiteen delt oss. Vi har dissenser om skattenivå, felles valgdag, morsmålsopplæring, pelsdyrhold, petroleum i nord og kvinnelig verneplikt.

Dette og resten av programmet får vi rikelig tid til å diskutere i høringsperioden fram mot landsmøtet. Kanskje kommer det også nye spennende innspill.

På landsstyremøtet i fjor fortalte jeg en historie om en bestefar og familien hans. I det dokumentet jeg legger fram i dag viser vi med konkrete forslag og tiltak, overskrifter, brødtekst og kulepunkter hvordan vi skal skape en god framtid og trygg hverdag for bestefedre, barnebarn og naboer.

For alle disse menneskene er det ikke likegyldig om samfunnsretninga går til høyre og venstre etter valget.
Dette er et sosialdemokratisk dokument, der rettferdighet og fellesskap ligger til grunn.
Det skal vi gå til valg på. Det skal vi vinne valget på den 14. september.

Takk for meg.