Sjekkes mot framføring

Det er tid for å se fremover.

I Arbeiderpartiet har det alltid handlet om å gjøre folks hverdag bedre. Da er det vår jobb å utvikle landet, og ta et tak der fellesskapet trenger en liten oppussing og fornyelse.

Det er slik vi skal ta hverdagen tilbake.

Folk skal kjenne igjen Arbeiderpartiet ved at vi har blikket rettet mot fremtiden.

Få ting er så viktig for fremtiden som at vi lykkes med skolen. Vi har nettopp lagt bak oss en valgkamp der skole har vært tema i mange kommuner. Arbeiderpartiet har alltid vært et skoleparti. Det ligger i ryggmargen vår at en god skole for alle er en av bærebjelkene i et godt samfunn. Og nå fremover mener jeg vi skal rette oss litt ekstra opp, og sørge for å sette skolen og vår skolepolitikk på dagsorden.

For vi, kjære venner, skal ha en skole, som sørger for at alle unger leser godt, skriver godt og har grunnleggende matematikkunnskaper når de går ut av 10. klasse.  En skole der de blir godt forberedt til videregående. De skal de tilbringe dagen i sunne bygg og trygge omgivelser, og der mobbing ikke aksepteres. Skolen skal gjøre barna, som Marianne Aasen liker å si - til den beste utgaven av seg selv. Og skal vi nå målene våre er det to ting hele partiet må jobbe med nå.

1) Alle vi som er valgte politikere må gjøre det vi kan for at skole settes på dagsorden der vi ferdes, slik at vi når de målene vi har satt oss

2) I programarbeidet må vi ha en åpen debatt og finne løsninger på det som ikke er godt nok – men uten å foreslå nye reformer som på nytt snur opp ned på skolehverdagen.

For å ta det første først: ting går rett vei.

Vi gjennomfører kunnskapsløftet med klare krav til hva elevene skal lære

Vi har gitt elevene mer tid til undervisning og leksehjelp

Vi har fått flere lærere, og det er flere som vil bli lærere

Vi har stoppet privatiseringen av skolen

Flere tiltak kunne vært nevnt, men poenget er: de virker. 

For noen år siden var vi bekymret. På den internasjonale PISA-undersøkelsen hadde vi svake resultater.

Derfor er det gledelig at norske elever nå ligger godt over OECD-gjennomsnittet i lesing, og kun bak Finland i Norden. I matematikk er det merkbar framgang, og i naturfag er Norge blant landene som har hatt sterkest framgang siden 2006. Her passer det å nevne gutten som ble spurt hvilket dyr det er som skaffer oss både klær og kjøtt, og etter litt betenkningstid svarte: ”Det er jo mamma det.”  Dette var sannsynligvis i 2006. For tallene viser at vår politikk virker, og at ungene lærer mer.

Vi skal ikke ta gleden og leken ut av skolen. Og vi skal snakke om skolen med den optimismen den fortjener. Marianne, Hadia, Truls, Svein, Anna og Tor gjør en iherdig innsats hver dag med utdanningspolitikken på Stortinget. Og de gjør det med godt humør. Men, de får ikke gjort jobben alene. Derfor må vi alle være skolepolitikere. Vi i ledelsen har et ansvar for å føre videre våre stolte tradisjoner.

Det er få ting som har vært så viktig for å utjevne de sosiale forskjellene i det norske samfunnet som det å gi utdanning til alle. Da jeg overtok som fylkesordfører etter Evy Ann Midttun for åtte år siden, så sa hun til meg: ”husk at det er AP som har gitt ungdommen utdanning”. Vi har stått i spissen for reformer som har gjort skolegang og utdanning tilgjengelig for alle, ikke et gode for de få.  Turid som vokste opp i Gamlebyen på 50-tallet, gikk på skolen i en tid der elevene i nabolaget i beste fall fikk fortsette på framhaldsskolen, mens det for elevene fra Ekebergåsen var en naturlig ting å fortsette på den mer ambisiøse realskolen.  For vår bevegelse har det vært riktig og viktig å etablere lånekassa, la seksåringene begynne på skolen, lovefeste retten til videregående opplæring og sette ned kvalitetsutvalget – fordi det ikke er sosial rang og geografi som skal bestemme ditt utdanningsnivå og videre muligheter i livet.

Vi skal forvalte denne arven klokt, og vi skal videre. I høst har vi nok en gang fått stadfestet vår posisjon som landets klart største parti, og folket har valgt inn flere motiverte kommunestyre- og fylkestingspolitikere fra Arbeiderpartiet enn hva vi har hatt på 24 år.  

Dette er mennesker som skal jobbe for arbeid til alle og full sykehjemsdekning. Men: vi klarer ikke å skape morgendagens næringsliv, være innovative, fornye velferdssamfunnet eller bemanne sykehjemmene hvis vi ikke gjør grunnlagsarbeidet i skolen og med skolen. Derfor må alle som er nyvalgt eller gjenvalgt for Arbeiderpartiet også engasjere seg tungt som skoleeiere, skolepådrivere – kort sagt: som landets fremste skolepolitikere.

Jeg har selv vært skoleeier som fylkesordfører. Hvis det er en ting jeg angrer på, så er det at jeg ikke engasjerte meg mer i innholdet i den videregående skolen. Jeg var med på masse skolediskusjoner, men de handla for det meste om struktur, lokalisering og bygg. Og jeg tror det er mange politikere som har blitt leid rundt på landets skoler av rektor, men som ikke har vært på lærerværelset for å diskutere hvordan det undervises og læres. Sånn bør det ikke være.

Når eldreomsorgen svikter, blir det tv-innslag. Når det svikter i skolen og anslagsvis flere tusen går ut av tiende klasse uten skikkelige lese-, skrive- og regneferdigheter, kommer det knapt et spørsmål i landets kommunestyrer. Men når 10,15 eller 20 prosent går ut av skolen uten gode nok leseferdigheter, så er det minst like alvorlig! Og da skal folket kunne forvente at skoleeierne, dvs kommunestyrene og ordførerne, er opptatt av det.

Det må ikke være et kommunestyre eller bystyre eller fylkesting i dette land der det ikke sitter representanter for Arbeiderpartiet og brenner for skolene. 

Folket – og våre velgere - skal kunne forvente at vi vet hvordan det ligger an i den enkelte kommune, at vi vet hvorfor vi lykkes eller ikke lykkes, og ikke minst: Hva vi har tenkt å gjøre hvis det er noe som ikke fungerer.

For i skolen har vi ansvaret for det mest dyrebare vi har: ungene våre og framtida vår. I den norske skolen skal barna våre få kunnskapen de trenger, for å bygge livet de selv drømmer om å leve. Og vi skal være tydelige på at vi skal ha en kunnskapsskole med nasjonale, felles mål for hva ungene skal lære og kunne. Unger som kommer fra akademikerhjem med god økonomi klarer seg omtrent uansett. I mitt hjemfylke har vi et mer frynsete forhold til det der med skolegang og utdanning – lavt utdanningsnivå, lite tradisjon for å ta høyere utdanning og skyhøyt frafall fra yrkesfagene. Da kan det være fort gjort å gå i fella og forstå seg i hjel på årsakene i stedet for å gjøre noe med problemet. Den fella kan vi ikke gå i, vi skal ha ambisjoner på vegne av alle barn, uansett hva deres bakgrunn er.

Vi kan ikke ha andre ambisjoner enn at ungene i Finnmark og Hedmark skal gå ut av skolen med samme kunnskapsnivå som ungene på Oslo vest!

Og det er viktig at vi i Arbeiderpartiet gir et klart svar på hva som er vår politikk og plan for framtida, og hva som er alternativet.

For det første skal folk være 100% trygg på at fellesskolen er vårt fundament.

Det er her ungene våre skal få den best tenkelige skolegangen.

Det er felleskolen som gjør barna best rustet til å møte en stadig mer mangfoldig verden – fordi her møtes unger fra ulike samfunnslag med ulik bakgrunn. Lars er et eksempel på hva fellesskolen er. Han har Downs syndrom og gikk på Engerdal barne- og ungdomsskole i en vanlig klasse. Og i friminuttene hadde de andre ungene en fadderordning for ham, slik at han alltid skulle ha noen å leke med. I valgkampen sa vår ordfører i Trysil at skolen skal gjøre ungene til ”gagns mennesker”. Jeg er sikker på at både Lars og klassekameratene hans utviklet seg som mennesker ved å gå i samme klasse.

Høyresiden ønsker en annen retning. De vil ikke bevare fellesskolen. De ønsker et frislepp av privatskoler, mer rangering, nivåinndeling av elever og karakterer i barneskolen.

Fellesnevneren for disse forslagene skole er at de ikke har støtte fra forskningen, ikke har støtte fra foreldrene, ikke fra lærerne og ikke fra elevene.

Vi behøver ikke se lenger enn til Sverige for å se konsekvensene av høyresidens politikk. Der skjer det dessverre nå en utvikling av A- og B-skoler. Senest i denne måneden kom en rekke svenske velferdsforskere med boken ”Konkurransens konsekvenser” der de ser på den svenske privatskolepolitikken. Resultatene er tydelige: Markedstenkningen i skolesektoren har gitt dårligere kvalitet, karakterinflasjon, større forskjeller og økte kostnader.

Slik bygger ikke vi vår politikk. Vi skal gjøre det vi vet virker og vi skal gjøre det i samarbeid med de som kjenner skolen best. Ungene våre er nemlig for viktige til å drive ideologiske eksperimenter på.

I tillegg til at vi mener at fellesskolen har en viktig egenverdi, så er det også reint faglige og forskningsmessige grunner til de valgene vi tar:

Ta for eksempel nivådifferensiering. Det virker ikke. Det viser forskning på læringsutbytte. Det som virker er å la elever som er faglig sterke ha rask progresjon. Nettopp slik vi har åpnet for, ved at elever kan ta fag på nivået over, for eksempel at en elev fra ungdomsskolen tar fag på videregående.

Felleskolen er bra for resultatene. Skoleforskere har påvist at elever som går i blandede grupper oppnår bedre resultater enn elevene i grupper der alle elevene ligger på samme faglige nivå. Faktisk oppnås best resultater i grupper satt sammen av elever på ulike nivåer som fikk ansvar for å hjelpe hverandre i læringsarbeidet.

Klassekamerateffekten, kalles dette. Hun som kommer fra et hjem hvor lekser ikke er så viktig, kan få inspirasjon fra ham som jobber flittig med leksene. Han som synes matte er kjedelig kan få hjelp av henne som elsker tall.

Vårt mål er derfor å fortsette å styrke fellesskolen med tiltak som har dokumentert effekt. Vi skal fortsette å utvikle skolen sammen med fagfolk, lærere, foreldre og elever.

Og som sagt så ser det lysere ut i skolenorge nå, og det er fordi det hver dag legges ned en formidabel innsats i norske klasserom, og fordi regjeringen og Arbeiderpartiet fører en moderne politikk som virker, uten eksperimenter og reformer for ideologiens skyld.

Hvor går veien videre? Det skal vi finne ut sammen. Men vi har et ypperlig utgangspunkt i visjonsdokumentet.

Vår visjon er at den nye skoledagen skal være en helhetlig skoledag.

Med helhetlig menes at vi tar mer hensyn til hvordan ungenes kropp og hode faktisk fungerer.

Kanskje de ikke skal ut etter 45 minutter, men heller ha to sammenhengende timer med arbeidsro på morgenen?

Og at de så får leke til de blir andpustne og får lufta hodet.

Ved å utvide uka til 30 timer, og gi et SFO-tilbud midt på dagen, med fysisk aktivitet, leksehjelp og kultur, vil vi skape et helt annet rom for fleksibilitet og fordypning.

Det er en moderne skole.

Så er det mange som blir livredde når de hører ordet ”heldagsskole” – og det forstår jeg, for det høres ut som ungene skal være på jobb fra 8 til 4.

Sannheten er at vi sikter mot det stikk motsatte; Å sy sammen en fleksibel dag som ser hele det lille mennesket, med hode og kropp: som gir både helse, fritid og læring innefor rammene av felleskolen.

I heldagsskolen vil vi ha:

• En lese-skrive-regne-garanti slik at elever som sliter raskt får støtte.
• Og like raskt: sørger for at de flinke elevene får nye utfordringer. Her har jeg en konkret utfordring til dere som sitter i et kommunestyre: Når dere kommer hjem: sørg for at enda flere elever får mulighet til å ta fag på videregående skole-nivå på ungdomsskolene deres.
• Mindre byråkrati. Du skal ikke ha snakke lenge med en lærer, før du får høre om alle oppgavene som ikke handler om undervisning. Her har jeg en nok en oppfordring: La oss ikke vise handlekraft ved å trekke en ny prøve eller test ned over hodet på lærerne. La oss vise handlekraft ved å gi mer dem mer tid, ikke mindre. For eksempel ved å lage nasjonale læreplaner, som vil spare mange, mange årsverk ved at folk slipper å gjøre dette på hver enkelt skole. Ved å lytte til hva lærerne selv mener, og gjøre vårt beste for å fjerne tidstyvene.
• Intenst arbeid mot mobbing. Det fins knapt en mer hjerteskjærende tanke enn et barn som gruer seg til å gå på skolen. Også her trenger vi sterke lokalpolitikere som viser vei, og viser nulltoleranse for mobbing i skolen, fra både medelever og lærere.
• Vi vil styrke barneombudet– slik at det også blir et mobbeombud. I Manifest mot mobbing har vi invitert alle landets kommuner til å slutte seg til. 1. juli hadde 278 kommuner signert. Hvis noen her kommer fra en kommune som ikke har undertegna,  så har dere tema til neste kommunestyremøte. Eller hvis dere vet om noen kommuner som ikke har undertegna: ring ordføreren i neste pause!

Yrkesfag og frafall.

Framtida er alltid usikker, men en ting er sikkert: vi trenger fagarbeidere.

I årene som kommer vil det være et stort behov for arbeidskraft. Faglært arbeidskraft.

Da kan ikke dagens situasjon fortsette, der bare litt over halvparten av elevene gjennomfører utdanningen til fullt fagbrev. Frafall – uff – det er et fælt ord – det skal vi få ut av ordboka og inn i historieboka, så fort vi klarer. 

For å klare det, må vi gjøre flere ting:

Bedre grunnskole er det viktigste. I vår har 2300 tiendeklassinger fått intensiv opplæring i lesning og regning for å bli forberedt på videregående. Målet er at alle kommuner skal gjøre det i løpet av 2013.

Men vi trenger også innsats på videregående her og nå.

Mer yrkesspesialisering. For å gjøre det lettere å bli det man ønsker seg.

Vi skal også yrkesrette fellesfagene mer, gjøre dem mer konkrete.

Men ikke minst er nøkkelen flere læreplasser, og bedre ordninger for dem som ikke får plass.

Samarbeidet vi har med partene i arbeidslivet er unikt, og gir store muligheter.

For å få flere læreplasser er vi helt avhengig av både bedrifter og det offentlige.

Derfor vil vi i Arbeiderpartiet ha en ny samfunnskontrakt med partene i arbeidslivet.

Den skal bidra til at alle yrkesfagelevene får fagbrev, vitnemål eller kompetansebevis.

Da må stat og kommune gå foran.

Og næringslivet må forplikte seg i privat sektor.

Og myndighetene (som vi sier i Finnmark) må gjøre store forbedringer i skoletilbudet til dem som ikke får læreplass.

Bare slik kan vi realisere Arbeiderpartiets ambisiøse mål: Rett til læreplass.

Så min siste oppfordring i dag til alle som skal tilbake til et kommunestyre eller fylkesting: Sett dere som mål at dere skal bli best på lærlinger i det offentlige!

Det er mange plasser med behov for folk.

Og mange lærlinger med behov for en plass.

Dette er den mest konkrete håndsrekningen vi kan gi ungdommen fra nord til sør. Med andre ord: også et tema for neste møte. 

Vi vet at utdanning er viktig fordi vi er på vei inn i et stadig mer avansert samfunn.

Jeg vil samtidig si det så sterkt som at et samfunn som ikke også har plass for de som er skoletrøtte og lei av teori - det er det motsatte av et avansert samfunn. Det er et ensporet samfunn. Og vi skal ikke være ensporet. Vi vet at det finnes mange veier til målet – et arbeid hvor du kan realisere deg selv, tjene til livets opphold, og være en del av et fellesskap.

For eksempel har vi nettopp fått resultatene fra et prosjekt regjeringen satte i gang som kalles ”praksisbrev” - rettet mot de som slet mest med motivasjonen, og i utgangspunktet ville toppe frafallsstatistikken. I stedet for videregående opplæring ble elevene ansatt i en bedrift, og var en dag pr uke i skolen for å ta fellesfagene.

De har faktisk fullført helt på linje med, til og med over gjennomsnittet til vanlige yrkesfagelever. Mange har oppnådd fullt fagbrev.

Slike prosjekter utfordrer oss – de gjør at vi må tenke nytt.

For det fins alltid innvendinger. Lager vi nå et A og B-lag i skolen? Kan det føre til at for mange velger ”minste motstands vei” for elevene? Er ”praksisbrev” noe som faktisk gir folk jobb?

Samtidig: for disse ungdommene er kanskje ikke alternativet et vanlig løp. Der er lediggang. Da er ikke det viktigste at de får fagbrevet tidlig.

Det viktige er, at de kommer i gang med noe meningsfylt tidlig – fordi alternativet er så mye verre. 

Her har vi ikke konkludert– også på dette område skal avgjørelsene våre være kunnskapsbaserte og gjennomtenkte. Men, vi skal løfte hver stein. Og vi skal gjøre frafall til et tema for historikerne.

Avslutning:

Felleskolen gir oss de beste verktøyene for en mer mangfoldig verden. På fellesskapets trygge grunn skapes det frie liv. Derfor er fellesskolen vårt fundament. Det er her folk fra alle samfunnslag og kulturer møtes, og det er her de skal få den best tenkelige utdanningen i landet vårt.

Det var flere ting jeg kunne tenke meg å snakke med dere om i dag.

Men jeg valgte skolen fordi det er her våre små mennesker begynner på reisen inn i det store samfunnet vårt. Det er i skolen så mye begynner, som seinere skal bli trygghet, felleskap, verdiskapning, vår evne til å skape og dele. Det er i skolen det gode samfunnet blir skapt.

Og nå setter arbeidshesten i norsk politikk opp tempoet. Neste gang vi møtes skal vi ha blitt ennå bedre på skole.

Takk for oppmerksomheten!