Raymond Johansens tale til Akershus Aps årskonferanse

1. Valgseieren – fire nye år

Gode partivenner.

Året vi nå har lagt bak oss, har vært et godt år for Arbeiderpartiet. Jeg vil si det er det siste halvåret har vært det mest fremgangsrike for oss og for sosialdemokratiet på tiår. Vi har vunnet valget, og blitt gjenvalgt for første gang siden 1993. Det er ingen liten bragd.

Arbeiderpartiets valgkampmaskineri – altså medlemmer og tillitsvalgte som dere – var i full sving over hele landet, og vi gjorde den beste valgkampen på mange år. Vi har banket på 370 000 dører. Vi har delt ut 750 000 roser. Vi har drevet valgkamp på gamlemåten, med det personlige møtet mellom folk. Noen tror dette er teknikker vi har stjålet fra Obamakampanjen. Til dem kan jeg opplyse at husagitasjon er omtalt allerede i første utgave av vår organisasjonsbibel ”Tillitsmannen” fra 1931. Så all respekt til Obama, men her dro han en Gerhardsen.

Samtidig har vi vært best på Twitter og facebook, best på plakater, best på nett. Og all ære til partilederen: best i alle debatter.

En formidabel innsats fra hele partiorganisasjonen har lagt grunnlaget for fire nye år med rød-grønt styre, og fire nye år med Arbeiderpartiet i førersetet i norsk politikk.

Valgseieren er vår. Og den er vår i fire år framover.

Det betyr ikke at vi skal ta folk for gitt. Tvert i mot. Vi skal hver eneste dag gjøre oss fortjent til tilliten folk nå har vist oss. Det skal vi gjøre som en åpen, inviterende og inkluderende organisasjon. Og det skal vi gjøre gjennom de politiske resultatene vi oppnår hver eneste dag.

Det er viktig å minne oss selv om at vi har oppnådd mye. Helt siden 2005 har vi skritt for skritt bygd velferden videre. Vi har klart å komme i gjennom finanskrisen med den laveste ledigheten i Europa. Vi har fått full barnehagedekning. Flere behandles ved sykehusene. Ja, det er køer, men mer enn 60.000 flere får nå behandling enn når vi tok over.

Vi bygger flere sykehjemsplasser. Elevene har fått gratis skolebøker. Vi har fått flere timer i skolen. Maksprisen i barnehagene er satt ned. Kulturen blomstrer med kulturløftet. Vi har historisk høye rammer til vei og jernbane. (Selv om jeg vet at det kan være vanskelig å fremføre dette argumentet akkurat i dette fylket nå..;) ) Minstepensjonen og bostøtta økes.

Vi gjennomfører mange av de sakene vi gikk til valg på og mange av de sakene som er nedfelt i den nye Soria Moria-erklæringen allerede nå.

Men vi skal ikke være naive, og tro at alle som stemte på oss gjorde det bare fordi de mener Arbeiderpartiet er det eneste riktige alternativet. Vi hadde også en valgkamp der den rødgrønne regjeringen viste seg å være det mest troverdige alternativet. Den muligheten tror jeg ikke vi får igjen. H og FRP vil bruke de neste 4 årene til å finne sammen.

Vi ser at høyresiden har styrket seg, på bekostning av det borgerlige sentrum. Høyre og FrP har knapt noen gang vært så store til sammen. Der er lett å glemme at de er mye større enn de var etter 1981 – midt under det som er kalt høyrebølgen I tillegg har Høyre styrket seg siden valget. Det endrer den politiske situasjonen.

Slik gjenspeiler politikken seg tydelig når pengene skal fordeles. Vårt budsjett er et budsjett for mer velferd, og mer fellesskap. Høyrepartienes budsjett er et budsjett for mindre velferd, og mer til den som har mest fra før.

Ved neste korsvei kan KrF og Venstre bli tvunget til å velge side. Skal de være støttepartier for den mest høyrevridde regjeringen i norsk etterkrigshistorie? Eller vil de søke samarbeid mot partier som vil styrke fellesskapet, skape bedre velferd og sikre like muligheter for alle.

Jeg oppsummerer:

• En formidabel valgseier som sikret fortsatt flertall.
• En splittet og kraftløs opposisjon.
• Og et styrket og samlet Arbeiderparti.

Det betyr at vi har veldig store muligheter til å føre god sosialdemokratisk politikk.

2. Herfra til 2029

Politikken for denne perioden ligger fast i partiprogrammet og i Soria Moria II. Men vi har også muligheten nå til å heve blikket og trekke opp de store debattene som blir viktige de neste 20 årene. Hvilke grep må vi ta de neste årene for å sikre det samfunnet vi vil ha i 2029?

Vi må ikke la dag til dag politikken hindre oss i å se de lange linjene. Vi må være de som endrer og forbedrer samfunnet, ikke de som bare forsvarer dem. Vi må stille de kritiske spørsmålene om ting kan organiseres bedre. Arbeiderpartiet må komme med gode analyser over utfordringene og hvordan vi vil at samfunnet skal utvikle seg. Vi må ha en plan.

På landsstyremøtet i oktober lanserte jeg ideen om å starte en større overordnet debatt om de hovedutfordringene vi kommer til å ha de neste 10 og 20 årene. Denne oppgaven må Arbeiderpartiet ta på seg. For å vinne valget i 2013, etter å ha sittet ved makten i 8 år, må Arbeiderpartiet være offensive og nyskapende og klare å sette den politiske dagsorden på rett spor.

Vi må diskutere hvordan vi skal sikre en bærekraftig velferdsstat, løse klimautfordringene og få til en god integrering. Dette er store utfordringer som krever langsiktige løsninger som går ut over de årlige budsjettene.

For alle beslutninger vi tar i dag har betydning for hvilket samfunn vi har om 20 år. Det kan virke langt frem. Men det er ikke lenge siden 1990. Bare 20 år. (Eks: Jonas og Scenario 2000 i 1985 – Oppdrettsnæringa)

Velferdsstaten

Vi har bygget opp et av verdens beste land å leve i. Arbeiderbevegelsen har hatt ideer og vilje til å ta beslutninger som tjener fellesskapet. Vi har skapt et samfunn hvor du har trygget for at du blir tatt vare på om du blir syk. Hvor du får muligheten til utdanning uansett hvilken bakgrunn du har. Hvor du har et sikkerhetsnett dersom du ikke kan klare deg selv. Velferdssamfunnet er vi stolte av, selv om vi fremdeles har en jobb å gjøre på flere områder.

La meg utdype hva jeg mener.

For det første.

Det er i dag bred oppslutning om velferdsstaten. Meningsmålinger, og også sist valg, viser at folk vil ha en samfunnsretning med mer fellesskap. Denne oppslutningen er der fordi folk opplever at de får nok igjen for å være med å betale til fellesskapet. Samtidig ser vi en utvikling hvor det stilles andre krav til kvalitet og fleksibilitet. Dersom vi ikke klarer å forbedre velferdsstaten kan vi se at befolkningen velger bort fellesskapet til fordel for mer private løsninger.

For enda så god den norske skolen er, så er den ikke bra nok. Vi vet at for mange ikke lærer seg å lese og skrive skikkelig. Enda så god norsk eldreomsorg er, så er den ikke bra nok. For mange ikke har trygghet for å få en sykehjemsplass dersom de trenger det. Og enda så godt helsevesenet er, så er det ikke godt nok. For mange venter på behandling.

La meg gi et eksempel på hvilke utfordringer vi må finne løsninger på i løpet av kort tid.

I 2029 vil vi ha behov for mer enn 55.000 nye årsverk i omsorgssektoren. I 2050 hele 120.000. Og dere, dette er kun for å opprettholde dagen nivå på omsorgen. Vi blir flere eldre. Og selv om mange eldre i dag heldigvis lever aktive liv, vil flere av oss også trenge helsetjenester og omsorg. Det vil bety større økonomiske utfordringer. Og ikke minst en utfordring i å skaffe nok hoder og hender. Dette må vi planlegge for nå.

For det andre.

Dersom vi skal klare å forbedre velferdsstaten på viktige områder som skole, helse og omsorg, må spleiselaget fortsette. Mange av bærebjelkene i velferdssamfunnet ble utviklet i en annen tid enn det vi har i dag. Da folketrygden ble innføret i 1967 var det 4 stykker ute i arbeid som var med å betale for hver pensjonist. Selv om effektiviteten har økt siden den gang er vi snart nede i 2 i arbeid for hver pensjonist. Det betyr rett å slett at vi er færre som er med og betaler for fellesskapet.

I dag står omtrent 700.000 utenfor arbeidslivet. Og de som er innenfor står kortere tid i jobb. Ikke bare betyr det at vi er færre som er med å betale for fellesskapet, men det er også alt for mange som ikke får være med å delta. Mange som i dag er syke eller uføre ønsker å bidra mer. De ønsker å være en del av fellesskapet. Da må vi finne løsninger som tilrettelegger for at flere får bidra dersom de kan. Flere må i arbeid.

Mange tror at dette ikke er så alvorlig. Norge er et rikt land. Vi har pensjonsfondet. Ja, riktignok kan pensjonsfondet virke gigantisk. Vi har mer enn 2.500 mrd på bok. Men la meg si det slik: skulle vi i dag brukt disse pengene til å utbetale de pensjonsforpliktelsene vi har, ville fondet vært tomt omtrent i løpet av ett år! Dette er altså ikke løsningen på de langsiktige utfordringene. Nei, vi må ha flere til å gjøre jobben! For vi kan ikke leve av andres arbeid! Vi må leve av hverandres arbeid!

For det tredje.

Det er en forestilling om at mer penger løser alt. Dette vil jeg advare mot. Det vi i fellesskap er med på å bidra til er nødvendige tjenester til befolkningen. Til deg og meg. Det er en utfordring at hver gang vi ser at ting ikke fungere optimalt skal det kun løses ved å pøse ut mer penger. Vi stiller ikke spørsmål ved om ting kanskje lar seg løse på en annen måte.
La meg ta et eksempel: I 2005 opplevde vi et såkalt ordføreropprør. De krevde et løfte om 10 mrd til kommunene for å kunne gi innbyggerne de velferdstjenestene de fortjente.

Vel i dag, etter 4 år med rødgrønn regjering har kommunene fått mer en 40 mrd kroner. Altså 4 ganger mer enn det de ba om. Likevel er det unisont at kommunesektoren er underfinansiert. Noe stemmer ikke. Gjør vi ting på best mulig måte?

Arbeid

Jeg har trukket opp tre overordnede utfordringer vi står overfor når det gjelder velferdssamfunnets fremtid. Et av svarene er helt klart at vi må få flere i arbeid.

Jens og Regjeringen har dratt i gang en debatt om arbeid i videst forstand. Rådslaget de inviterer til har de kalt ”Samarbeid for arbeid”. Her må Arbeiderpartiet bidra i debatten. La meg si tre ting om det:

For det første.

Vi må bekjempe den økende arbeidsledigheten, og gjøre alt vi kan for å hindre ledigheten i å bite seg fast. Selv om det har blitt påstått at finanskrisen er over, er det i beste fall en halv sannhet. For selv om krisen i kredittmarkedene er over, har vi fremdeles store utfordringer i arbeidsmarkedet.

Det vet de spesielt godt, alle som jobber i konkurranseutsatt industri. Nå er ordrebøkene tomme, og mange opplever permitteringer og ledighet. I 2009 var det en 90 % nedgang i antall kontrakter i verftsindustrien. Dette kan bli dramatisk.

Økende arbeidsledighet er først og fremst vanskelig for alle de enkeltmenneskene som blir rammet. Men det er også en stor utfordring for samfunnet når mange står utenfor fellesskapet.

For det andre.

For mange er bort fra arbeidet fordi de er syke. Arbeiderpartiet har tatt opp spørsmålet om sykefravær. Ikke fordi, som noen hevder, at vi ønsker å gjøre det vanskeligere for den som er syk. Nei, vi står fast på å forsvare sykelønnsordningen og rett til full lønn under sykdom.

Men når sykefraværet har økt med 10 % det siste året, er det svært dramatisk. Og det er langtidsfraværet som øker. Det er spesielt ille, for statistikken viser oss at bare hver femte som er sykemeldt mer enn et år kommer tilbake i jobb. 4 av 5 langtidssykemeldte over et år, forsvinner ut av arbeidslivet.

Derfor må vi sørge for at flere kommer tidligere tilbake i jobb. Bedre oppfølging fra jobben, legen og myndighetene er avgjørende.

Og vi må få på plass en ny avtale om inkluderende arbeidsliv, som bidrar til å holde sykefraværet lavt, og til å få flere i arbeid.

For det tredje.

Vi må ta flere nye grep i forhold til utdanning. Vi vet at kunnskap er avgjørende for om vi som land skal lykkes i fremtiden. Da må vi hindre frafallet i skolen. Opp mot hver tredje elev greier ikke å gjennomføre videregående i løpet av fem år. Hver femte elev greier det aldri. Består du ikke videregående øker sjansen for å bli arbeidsledig, og sjansen for å bli ufør.

Vi vet at langt flere faller ut av yrkesfag, vi vet at flere gutter enn jenter faller ut av videregående, og vi vet at mønsteret følger sosiale skillelinjer. Kommer du fra et hjem med foreldre uten utdanning, minsker sjansen for at du selv tar utdanning. Vi vet at tidlig innsats allerede fra barneskolen og bedre overgang til ungdomsskolen og videregående må til. Vi må forbedre yrkesfagene,

”Samarbeid for arbeid” skal være en stor mønstring, og i Arbeiderpartiet skal vi være med på diskusjonene. I vårt perspektiv, herfra til 2029, er arbeid av avgjørende betydning.

Klimautfordringene

Klimaspørsmål kommer til å prege den politiske dagsorden i årene som kommer. Vi har nå bak oss forhandlingene i København. Forhandlingene gikk ikke så bra som vi hadde håpet. Vi fikk ikke på plass en folkerettslig forpliktende avtale. Og vi fikk ikke tallfestede utslippskutt.

Men vi fikk til mye bra også. Det er nå oppslutning om at ikke temperaturen kan øke mer enn 2 grader. Det er dette målet som skal sikre at vi ikke vil oppleve massiv smelting av isbreer, havnivå og ørkenutbredelse i Afrika. Og for første gang er de store utslippslandene USA, Kina, India osv. med.

Vi i den vestlige verden er blitt rike gjennom å øke våre utslipp. Nå løfter Kina, India og andre utviklingsland flere hundre millioner ut av fattigdom. De får strøm så de kan varme mat. De får elektrisk lys. Flere kan få motoriserte kjøretøy. Moderne infrastruktur bygges opp. Alt krever enormt med energi som gir økte utslipp.

Da kan ikke vi i den vestlige verden si at: ”dessverre, nå er atmosfæren fylt opp.”

Uten tiltak, vil det bli en enorm økning i klimagassutslipp. Nesten hele økningen vil komme i U-land. Om de rike landene skulle kutte alle sine utslipp, ville det likevel ikke vært nok til å nå målet om makimalt to graders temperaturstigning i atmosfæren.

Derfor kan klimaproblemet bare løses dersom rike land er med på å ta regningen for utslippskutt i fattige land. Dette er grunnen til at Norge satser så mye på tiltak mot avskoging. Klarer vi å stanse avskogingen vil vi redusere utslippene med en tredjedel av det som må til.

Det er også avgjørende å få på plass en rettferdig fordeling av kostnadene for klimagassutslipp. Dette er ikke enkelt. USA er i en finansiell krise og er lite lystne på å betale for klimakutt i Kina. Et land som faktisk nå låner ut penger til USA. Dette vil bli tøft på neste klimamøte i Mexico. Her må Norge være en brobygger.

Samtidig skal vi satse sterkt på tiltak i Norge. Satsing på fornybar energi, nye byggeforskrifter for å redusere energibruk, økt satsing på kollektivtrafikk og øvrige tiltak for å redusere utslipp fra transport, er viktige tiltak som er satt i gang.

Men også her må vi bruke våre ressurser på det som kan ha størst effekt på de totale klimagassutslippene. Vi må satse på områder der Norge har naturlige forutsetninger for å spille en nøkkelrolle.

Som en av verdens ledende energinasjoner, har Norge både muligheter og forpliktelser til å gå foran i utviklingen av miljøvennlig energiproduksjon.

Prognoser tilsier at andelen av verdens energiforbruk fra ikke-fornybare energikilder vil være rundt 80 prosent også i 2030. I Kina bygges det nå nært sagt ett kullkraftverk i uka. I Sør-Afrika finnes det enkelte utslippspunkt som er større enn hele Norges totale utslipp.

Vi må også utvikle teknologi for å radikalt begrense utslippene av klimagasser fra fossilt brensel. Begge deler er mulig, og Norge kan lede an.

Når det gjelder utvikling av ny teknologi innen karbonfangst og lagring, ligger Norge allerede langt framme. På Sleipner har man fanget og lagret CO2 i mange år. På Snøhvit gjøres det samme. På Mongstad bygges et eget teknologisenter for forskning knyttet til fangst og lagring.

Dersom Norge kan lede an i utviklingen av ny teknologi slik at CO2 kan lagres trygt, får vi et tiltak som virkelig monner globalt. Skog, karbonfangst og internasjonale finansieringstiltak. Her må Norge utgjøre en forskjell.

Venner. I miljødebatten i Norge kan man av å til få inntrykk av at den eneste måten å redde klimaet på er om vi legger ned all industri i Norge. La meg være tydelig på dette: Å legge ned norsk industri, med den beste og reneste teknologien i verden, vil ikke bidra til mindre utslipp.

Det kommer til for eksempel til å være en etterspørsel etter aluminium også i fremtiden. Da er det bedre for miljøet at dette produseres her på en renest mulig måte enn i en forurensende produksjon i Kina. For verdens befolkning betyr det ikke noe hvor utslippene kommer fra, men hvor mye som slippes ut.

Aluminiumsindustrien og annen prosessindustri i Norge kan ikke uten videre havne på svartelista. For i tillegg til at mye av industrien allerede er best i verden på dette, finnes muligheter for ytterligere forbedring når det gjelder teknologi.

Jeg har trukket opp to hovedutfordringer for framtida her i dag. Velferdsstatens fremtid og klimautfordringene. Dette, sammen med integrering, er noe partiet vårt må diskutere fremover. Arbeiderpartiet må klare å identifisere de riktige utfordringene for de neste 20 årene.

Andre partier har forsøkt å sette tenkingen ut på anbud, i forskjellige tenketanker. Det er en dårlig løsning for oss. Vi vil at alle skal kunne gi innspill til vår politikkutforming, og mange av de beste hodene finner vi faktisk i denne salen.

Arbeiderpartiet er et bredt folkeparti hvor utformingen av politikken skjer i organisasjonen og våre egne organer.

Derfor settes det nå i gang en større debatt i partiet. Prosjektet vil bli kalt ”Herfra til 2029” og skal gå frem mot landsmøtet i 2013. Vi skal være det mest spennende politiske verkstedet i landet og debatten skal gjennomsyre programprosessene både lokalt og nasjonalt i 2011 og 2013.

I løpet av kort tid vil denne debatten settes i gang i partiet. Det vil bli utarbeidet skoleringsmateriell og utredninger samtidig som det blir lagt til rette for foredrag og innledinger rundt om i partiorganisasjonen. Ved hjelp av tusenvis av partimedlemmer skal vi klare å vedta fremsynte og gode programmer både i 2011 og 2013.

I tillegg til å skape ny politikk, vil en slik prosess bidra til å gjøre Arbeiderpartiet mer interessant for nye og potensielle medlemmer, skolere tillitsvalgte og styre fokuset i den politiske debatten både i organisasjonen og i opinionen.

3. Medlemsvekst og verving

Så vil jeg snakke litt om situasjonen i partiet. Arbeiderpartiet skal være et bredt folkeparti. Og kjennetegnet på et folkeparti, er at det består av folk. Masse folk! Det er i partiorganisasjonen politikken skapes, og jo flere hoder vi har med oss, jo bedre politikk lager vi. Nye hoder tenker nye tanker, og utvikler partiet.

Vi økte med over 1500 medlemmer i fjor, og er igjen et parti med over 50 000 medlemmer. Men vi kan bli langt flere! En av fem Ap-velgere oppgir at de kunne tenke seg å bli medlem av partiet. Da må vi faktisk spørre dem om de ønsker å bli med!

Derfor må vi alle ut og verve. Tenk bare hvor mange som kom innom standen i høst, som kunne fortelle at de var Ap-velgere. Tenk om vi hadde sagt til alle dem: ”Vi behøver deg. Vil du være med?”

Ikke bare skal vi ta ansvar for å få folk inn i partiet, vi må også legge til rette for at medlemskapet blir meningsfylt og spennende for den enkelte som melder seg inn.

På internett er Arbeiderpartiet er nå et 24-timers parti. Vi har laget nettsiden mittarbeiderparti.no, hvor du har mulighet til å diskutere politikk døgnet rundt. Der finner du også faktaene du behøver for å være oppdatert på aktuelle saker.
Men nyvinninger på nett vil aldri kunne erstatte møtene våre. Særlig de lokale medlemsmøtene er helt sentrale i å aktivisere medlemmene våre. Folk vil være med å bestemme, og de vil være med å diskutere viktige saker. Dette kan selvsagt være skolestruktur og lokale helsespørsmål, men også de store nasjonale og internasjonale spørsmålene.

Vi må alle spørre oss hvordan møtene våre kan bli mest mulig spennende. Hvilke temaer brenner våre medlemmer for? Hvordan kan vi legge opp møtene slik at flest mulig får deltatt?

Og ved å inkludere stadig flere i partiarbeidet, gjør vi tydelig det jeg sa innledningsvis: Arbeiderpartiet skal være et åpent, inkluderende og raust parti. Et tilgjengelig parti.

4. Kommunevalget

Neste store milepæl for oss er kommunevalget 2011. Vårt mål er å fortsette framgangen vi opplevde ved sist kommunevalg. Det er klart at Oslo og Akershus blir viktige fylker for oss i 2011. Til sammen har de nesten 1 million innbyggere og er landets kraftigste vekstområde. Oslo har vært blått sammenhengende i 14 år. I Akershus fylkesting ble 20 års venstre-sentrum samarbeid avsluttet i 2007 da Krf. og V heller valgte H/F. Så har vi svært sterke områder i Akershus. Skedsmo har vi hatt ordføreren i over 100 år! Og i en rekke andre kommuner er vi svært sterke, eller har mulighet til å ta makta.

Samtidig som vi diskuterer veien ”herfra til 2029” i et nasjonalt perspektiv, bør vi også anstrenge oss for å se lenger i de valgene vi tar for vår egen kommune. Jeg vet om kommuner hvor politikken har abdisert, og rådmannen tar de viktigste beslutningene. Det er ikke en politisk behandling som er Arbeiderpartiet verdig.

Tvert i mot. Vi må sitte langt fram på stolen. Vi må være med å definere hvilke utfordringer vi skal løse og hvilke muligheter vi skal løfte. Vi må spørre oss: Hvor mange skal bo i Lillestrøm om tjue år? Hvordan ser befolkningen ut? Hvilke tjenester skal de motta?

Ved å løfte debattene lokalt, kan vi skape mer spennende programprosesser, og skape blest om Arbeiderpartiets program.

For folk forventer det av oss. Folk forventer at Arbeiderpartiet har en plan. Den planen skal vi meisle ut sammen, og vi skal gjøre det gjennom herfra til 2029.

5. Avslutning

Jeg gleder meg til å høre og se debatten her i dag. Hvilke saker som er viktige for dere, og som jeg kan ta med meg tilbake i arbeidet i partiet. Hvordan dere ser på framtidas utfordringer. Hvordan dere vil bidra til øke medlemstallet vårt, og hva dere vil gjøre for å aktivisere nye medlemmer.

Framtida krever at vi tar de store debattene. Jeg ser fram til å begynne her i dag.

Publisert 13.02.2010