1. mai er en viktig dag. Jeg er veldig glad for å kunne markere denne dagen her i Nøtterøy. For det er utvilsomt litt ekstra flott å kunne bruke 1. mai til å også å feire at det er hundre år siden Trygve Bratteli ble født.

Forfatteren Roy Jacobsen omtaler i sin biografi Trygve Bratteli som en

"som fødes inn i fattigdommen, som det fjerde og forhåpentligvis siste - av elleve barn."

Det samfunnet Bratteli ble født inn i, var et helt annet enn det han og de andre pionerene i norsk arbeiderbevegelse etterlot seg. Gjennom egne øyne så Bratteli forvandlingen av Norge fra Europas fattighus - til et velstående land. Og med sine egne hender var han med å skape denne forandringen.

Han visste at de mulighetene som ble gitt generasjonene født etter andre verdenskrig, ikke kom til av seg selv. Det var tvert i mot resultat av et målbevisst og hardt politisk arbeid. For å sikre folk arbeid. For å gi alle skolegang. For grunnleggende helsestell. I en tale han holdt i 1975, kalte han dette ”forandring i virkelighetens verden”.

År for år bygde disse arkitektene i arbeiderbevegelsen fram et samfunn hvor folk tok ansvar for hverandre. Et samfunn som ga større trygghet til sine innbyggere. Som sikret folk bedre muligheter til å forme og leve sine gode liv, uavhengig av bakgrunn.

Dette er det vi i dag kaller for velferdsstaten. Norge er i dag verdens beste land å bo i. Noen har forsøkt å hevde at dette bare skyldes vår tilgang på olje. Vel, blant verdens fem største oljenasjoner finner vi Saudi Arabia, Russland, Iran og Kina. Ingen av disse landene topper lista over verdens beste land å bo i.

Det norske samfunnet ble ikke bygget av olje. Nei, tvert i mot, det var det fellesskapet som Trygve Bratteli og hans generasjon skapte - som gjorde at vi også greide å håndtere en stor oljerikdom - som igjen har kommet hele fellesskapet til gode.

Arbeid

1. mai er en dag både for å ære de som har gått foran, men også en dag for å se framover. Slagordet for årets 1. mai er "samarbeid for arbeid".

Var det en ting våre forgjengere visste bedre enn noe annet, så var det at arbeid til alle var avgjørende for å skape et samfunn med like muligheter. Og det er like sant i dag som for 100 år siden.

Arbeid er nøkkelen til så mange av våre mål. Ingen ting er mer kraftfullt for å bekjempe forskjeller enn arbeid til alle. De største inntektsforskjeller finner vi mellom dem som har jobb, og dem som ikke har det.

Ingen ting er mer effektivt for et inkluderende samfunn enn å få folk i jobb. Ingen ting har betydd mer for likestilling enn kvinners deltakelse i arbeidslivet. Ingen ting gir oss sterkere rygg til å bære framtidens velferdsutfordringer enn at folk er i arbeid og skaper verdier, enten det handler om å lage eksportartikler, jobbe på sykehjem eller selge is til turistene.

Så skal jeg samtidig skynde meg å understreke at vi skal ha et skikkelig sikkerhetsnett for dem som i kortere eller lengre perioder ikke kan jobbe på grunn av sykdom eller uførhet. Vi skal fortsatt ha full lønn under sykdom. Og folk skal ikke ha dårlig samvittighet når kroppen sier stopp. Og din verdi som menneske skal ikke måles etter hva du bidrar med til brutto nasjonalprodukt.

Samtidig må vi sørge for at flere kan få muligheten til å bruke den arbeidsevnen de har. Sykefraværet øker. Da må vi forebygge bedre. Mange som går på uføretrygd både kan og vil gjerne jobbe litt hvis de får muligheten. Det å yte etter evne og få etter behov oppleves av mange som et valg mellom det å enten være 100 % frisk eller 100 % syk. Slik er ikke alltid virkeligheten. Og vi må jobbe videre for at politikken og arbeidslivet er tilpassa denne virkeligheten.

I Norge har vi lyktes godt på mange områder. Vi er blitt kåret til verdens beste land å bo i, gang på gang.

Finanskrisa har ikke forandra på det, tvert i mot.

Krisen i internasjonal økonomi er ikke over, selv om bølgene har lagt seg litt, og mediene skriver om andre ting.

I landene rundt oss ser vi at krisen har ført til stigende arbeidsledighet. Både i USA og i EU anslås arbeidsledigheten til rundt 10 pst. i år. Det betyr at én av ti som ønsker jobb, ikke får det. Også i vårt naboland Sverige kan ledigheten i løpet av året bli like høy.

Lenger sør i Europa har Spania en ledighet på 20 prosent, og en ungdomsledighet som er dobbelt så høy. Tenk på det dere: 2 av 5 spanske ungdommer går arbeidsledig. Det er en katastrofe for et samfunn når hele årskull av unge mennesker ikke får delta i arbeidslivet, og det skaper store forskjeller mellom folk.

I tillegg vet vi at mange land har bygget seg opp svært stor statsgjeld. Vi ser gjeld på et nivå som vi tidligere nesten bare har sett i forbindelse med krig. USA og Storbritannia har ikke hatt større gjeld siden de mobiliserte alle sine krefter for å vinne annen verdenskrig. Mange land kan derfor bli tvunget til å stramme kraftig inn mens ledigheten fortsatt er høy. Da er det virkelig fare for at arbeidsledigheten biter seg fast på et høyt nivå.

Frykten for høy arbeidsløshet også i Norge var årsaken til at det allerede fra høsten 2008 ble satt inn massive tiltak for å bekjempe virkningene av finanskrisen. Få land har gjort like mye som vi. Tiltakene kom i rett tid og var sterke nok.

Så langt har vi kommet oss gjennom krisen med Europas laveste arbeidsledighet. Det er ingen selvfølge. For få år siden var det flere land i Europa som hadde like lav ledighet som Norge, eller lavere. I dag er det ingen.

Men det vil være et alvorlig feilgrep å tro at faren er over. Vi er et lite land med en åpen økonomi, og vi påvirkes av det som skjer utenfor våre grenser.

Mange norske eksportbedrifter er i en presset situasjon fordi etterspørsel og priser har falt, og fordi kostnadsnivået er høyt. Verftene og leverandørindustrien melder om færre bestillinger og mindre å gjøre. Selv om det vi kaller for finanskrisen ser ut til å være over, truer fortsatt økende ledighet.

Derfor vil kampen mot arbeidsledigheten fortsatt være den viktigste jobben for regjeringen og for Arbeiderpartiet.

Det har vært både riktig og nødvendig av regjeringen å bruke mye penger i en periode der det var fare for at norsk økonomi skulle få et kraftig tilbakeslag. Derfor var det riktig å bruke sterke virkemidler.

Oljefondet

Men for høy oljepengebruk over tid vil kunne gi store økninger i renta og høyere kronekurs. Da svekker vi næringslivets evne til å konkurrere. Det er farlig for arbeidsplassene. Setter vi renten i spill, er det framtidens velferd vi spiller med. Derfor er det viktig at regjeringen sørger for at vi fortsatt har orden i økonomien.

Oljeinntektene finansierer nå hver åttende utgiftskrone på offentlige budsjetter. Framover må vi holde igjen. Det gjør budsjettprioriteringer mer krevende. Hvis vi ikke klarer å holde orden i økonomien:

· Høy rente – sender regninga til folk flest – rammer usosialt, f eks unge mennesker som skal betale boliglån

· Eksportrettet næringsliv som rammes hardest om vi ikke holder orden i økonomien og vi får en kronekurs som gjør at vi ikke kan konkurrere med utlandet og bedriftene ender i skifteretten- og folk mister jobben

· Dette har jeg sett på nært hold i kyst-Finnmark!

At vi ikke skal bruke for mye penger, betyr at det blir mye tøffere prioriteringer enn før, men det blir ikke smalhans. Vi skal fortsatt bruke mye penger, og de skal vi bruke på de viktige tingene – på å skape og dele – på å legge til rette for verdiskaping og framtidige arbeidsplasser, og på å forbedre, forsterke og fornye det norske velferdssamfunnet. Vi skal bruke felleskassa på gode prosjekter som gagner fellesskapet, og vi skal bruke våre felles ressurser til å løfte inn de menneskene som av en eller annen grunn står utenfor det gode selskap.

Derfor skal vi bygge kraftlinjer og bredbånd. Vi skal utvikle miljøteknologi, stille opp for verftsindustrien i en vanskelig situasjon, og forske. Vi bygger høgskoler, sykehus og omsorgsboliger. Og bygger mer jernbane og bedre veier.

Samferdsel

Samferdsel er viktig for Norge, og det er viktig for Vestfold. Vi er avhengige av at infrastrukturen fungerer. Folk skal fram og tilbake til jobb. Næringslivet skal transportere varer. Vi skal hente i barnehage, reise på syklubb eller fotballtrening, besøke venner og bekjente. Eller vi skal rundt i dette fantastiske landet.

Vi har fått til en del de siste årene. Vi har dobbelt så mye firefelts motorvei i dag som i 2001. I forrige regjeringsperiode ble det åpnet mer enn 500 kilometer med ny eller utbedret vei. Men likevel trengs det mer. Derfor la regjeringen fram en nasjonal transportplan med et samferdselsløft. Det skal brukes 322 milliarder kroner på vei, jernbane og havner i dette tiåret. 100 milliarder mer enn forrige plan la opp til. Vi har allerede bygd mye ny vei i Vestfold, og de strekningene som står igjen er enten under planlegging eller under bygging.

Det blir mer vei og mer bane. Og ikke minst bedre vei og bedre bane. Det er en formidabel satsing, men folk er utålmodige. Og det er de med god grunn. Vi ser fortsatt ikke resultatene av denne satsingen på alle områder. Fordi det tar tid. Fordi utfordringene er så store.

Særlig har vi i vinter sett at det gjelder for jernbanen. Folk som pendler inn til Oslo forteller om møter de har mistet. Andre har gått glipp av arbeidsinntekt. Noen forteller at de har kommet for seint så mange ganger at har gått på arbeidsmiljøet løs.

Gjennom mange tiår har jernbanen blitt forsømt. Bevilgningene har vært for små – særlig til vedlikehold. Det vil ta tid før alt er tipp topp. Flere år. Men regjeringen har begynt. Jernbanebevilgningene er nær doblet siden den rødgrønne regjeringen tok over. Og i forrige uke lovte statsministeren at innen 2012 skal de mest sentrale strekningene til og fra Oslo fornyes til Gardermobane-standard. Dette er nødvendig for å få togene til å gå i rute i hele Østlandsområdet.

Fram til rullering av Nasjonal transportplan i 2013, skal jernbaneverket lage en ny strategi for togtriangelet Skien, Lillehammer og Halden. Vi skal ha plan for videre utbygging av dobbelspor langs disse linjene. Skikkelig banestandard fra Telemark, gjennom Vestfold og Buskerud, og helt inn til Oslo. Det er bra for miljøet, og det er bra for verdiskapning, og aller viktigst: det forandrer hverdagen for pendlerne.

Politikk nytter! Og det er altså ikke slik at jobben med å bygge landet tok slutt med Trygve Bratteli – det er fortsatt mye som skal bygges. Vi har lagt mange byggesteiner på plass – andre byggesteiner er på tur til byggeplasser –og flere prosjekter er på tegnebrettet.

Helse og omsorg

Å bygge landet handler ikke bare om kraftlinjer og vegutløsninger. Å bygge landet er også å bygge videre på verdens beste velferdssamfunn. Da vi fikk flertall i valget i 2005, lovte vi å bruke de store pengene på de store uløste oppgavene i samfunnet. Ikke som våre motstandere ønsker: på skatteletter til de som har mest fra før. Det løftet har vi holdt.

I forrige periode var full barnehagedekning en av våre store målsetninger. Fordi full barnehagedekning er viktig for familiene og viktig for likestilling. Det fikk vi til. I denne perioden har vi satt oss et nytt ambisøst mål. Vi vil ha full sykehjemsdekning. Alle som trenger sykehjemsplass eller heldøgns omsorgsbolig må få det.

Vi kan aldri slå oss til ro med at eldre og andre pleietrengende ikke får den hjelpen de trenger. De som trenger hjelp skal få det når de trenger det.

Begge mine besteforeldre fikk utmerket omsorg på sykehjem da de trengte det på slutten av livet. Og jeg har besøkt mange sykehjem rundt om i landet med sansehager, god mat og engasjerte ansatte.

Samtidig vet vi også at det svikter noen ganger. Vi leser om det i avisene. Vi hører om det fra venner og kjente. Eller vi opplever det selv. Å kjempe for å skaffe moren sin en sykehjemsplass er utmattende, og det burde ikke være sånn.

Derfor skal vi de neste årene ta et krafttak for de eldre.

Så skal vi bygge nye sykehus. De siste ukene har det vært mest spørsmål om vi skal legge ned sykehus. Det skal vi ikke. Men vi skal bygge nye.

Og vi er i gang med en samhandlingsreform som vil gjøre at vi får et bedre helsetilbud nærmere der vi bor. For å skape et helsetilbud som henger sammen.

- bedre forebygging og rehabilitering

- behandling nærmere hjemmet

- bedre bruk av pengene

Datalagring

Derfor er også kampen mot kriminalitet en viktig sak for oss sosialdemokrater.

Hverdagen som politiker, og leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe er spennende. Jeg får være med på å fronte partiets politikk, samarbeide tett med våre venner i Senterpartiet og SV. Jeg er stolt når vi når målene våre. Og jeg får tilbakemelding når noe er feil, og kjeft når noen er forbannet. Men aldri har jeg fått så mye kjeft som etter at vi begynte å diskutere EUs datalagringsdirektiv.

Derfor vil jeg også snakke litt om det her.

Jeg bruker internett gjennom hele dagen - til å lese nyheter, sjekke været, twitre og blogge, bestille flybilletter og holde kontakt med venner. Og det gjør helt sikkert de fleste av dere også. Og vi snakker i mobilen og sender sms’er og mms’er.

Internett brukes til mye bra, men har også blitt en arena for kriminalitet. Mange har opplevd identitetstyveri. Internasjonale pedofiliringer har tatt i bruk internett som et verktøy både for å komme i kontakt med barn, og for å spre barneporno.

Og i likhet med de fleste andre bruker også bankranere og kidnappere mobiltelefonen i sin hverdag.

Når vi sender e-post, sms’er, ringer eller surfer på nettet, så etterlater vi oss spor – hvem vi har ringt og når. Denne informasjonen - trafikkdata - blir lagret av Telenor, NetCom og andre telekomselskaper slik at de kan sende oss riktig telefonregning slik at de får inn pengene sine. Det er altså slik at trafikkdata lagres ut fra kommersielle hensyn i dag.

Og politiet får ofte utlevert slike data fra teleselskapene når de etterforsker alvorlige saker – f eks i de fleste drapssakene. Og i mange saker er trafikkdata helt avgjørende for å finne forbryterne og få dem dømt – NOKAS og Baneheia-saken er kjente eksempler på det.

Debatten om datalagringsdirektivet handler altså ikke om hvorvidt vi skal lagre trafikkdata eller ikke, men om hvor lenge vi skal kunne kreve at slike data lagres av hensyn til kriminalitetsbekjempelse. Jeg skal ikke si hva som er det rette svaret på det, men jeg er iallfall helt sikker på at vi må ha regler som er mest mulig like landene rundt oss. Hvis vi har svakere regler, så risikerer vi at kriminelle søker seg til Norge fordi risikoen for å bli tatt er mindre her. Og vi vet allerede i dag at vi for noen typer trafikkdata har svært kort lagring, og at politiet ikke har kunnet fulgt opp tips fra utenlandske kolleger om barneporno.

Samtidig ser vi at lagring av data fra telekommunikasjon og internett kan utfordre personvernet dersom vi ikke har et godt regelverk som ivaretar det. Derfor skal vi også stille strenge krav til hvem som kan få tilgang til dataene, og til sikkerheten rundt lagringen av dem – regler som vi ikke har i dag.

Likestilling

I år markerer vi 100-årsdagen til Trygve Bratteli, og i disse dager kan vi også feire en annen 100-årsdag: nemlig at det i år er 100 år siden kvinner for første gang fikk allmenn stemmerett.

- noe om situasjonen i dag; regjering, gruppe, fylkespartilederne

- AP vs Frp

- fortsatt upløyd mark: ordførerne, inkludere minoritetskvinnene

- kvinners inntog har gitt resultater: selvbestemt abort, fødselsperm, barnehager,

- hva gjenstår:

- innvandrerkvinner

- vold i hjemmet

- arbeidsliv: heltid/deltid, lønnsgap, skikkelige arbeidsvilkår -> id-kort i reinholdsbransjen

Veien videre

Dag for dag, sak for sak, jobber vi for å gjøre samfunnet vårt bedre. Men ikke bare gjør vi Norge bedre, vi har også gjort Norge større. En førti år lang strid om vår nordligste grense er nå løst. Vi har kommet til enighet med Russland om delingslinjen i Barentshavet. Det vil legge til rette for mer aktivitet, vekst og samarbeid i nord – til beste for hele landet.

Aftenposten hevdet for noen uker siden at regjeringen senker ambisjonene sine. Det vil jeg kalle et fullstendig bomskudd. Vi har enorme ambisjoner: Vi skal bygge videre på verdens beste velferdssamfunn.

Vi skal fortsette å kjempe for velferdsstaten. Og vi skal aldri bli ferdig. Men stein for stein skal vi bygge ruste opp eldreomsorgen, bygge ut vei og bane, og kjempe for at Norge fortsatt skal ha europas laveste arbeidsledighet. Det er en ambisjon jeg er stolt av å fremføre 1. mai, og der vi neste år skal kunne krysse av i boka for nye prosjekter, vedtak og bevilgninger som har bragt oss nærmere målet.

Takk for oppmerksomheten.