Samepolitisk historie

Samene

Det bor om lag 70 000 samer i Norge i dag. Da er samisktalende som har hatt samisktalende foreldre, besteforeldre eller oldeforeldre regnet med (NOU 1995:6).
Hovedtyngden av den samiske bosettingen er i de nordligste fylkene, særlig Finnmark og Nord-Troms. Men også Midt- og Sør-Troms, Nordland, Trøndelagsfylkene og Hedmark har samisk bosetning. I dag har også mange samer flyttet til byer og tettsteder langt unna hjemtraktene. Det har for eksempel vært antydet at Oslo er Norges støreste samekommune. Men det finnes ikke ajourførte registreringer av hvor mange samer det er i Norge eller hvor de er bosatt. Kun i noen få kommuner er samene i flertall. Det gjelder kommuner innen det samiskspråklige forvaltningsområdet - også kalt "det samiske kjerneområdet" - der samisk og norsk er likestilte språk i den offentlige forvaltningen. Området omfatter kommunene Gouvdageaidnu/Kautokeino, Kàràsjohka/Karasjok, Porsanger, Deatnu/Tana, og Unjargga/Nesseby i Finnmark, og Kåfjord kommune i Nord-Troms.

Samarbeidet mellom samebevegelsen og sosialdemokratiet har lange tradisjoner i Norge. Allerede i 1906 ble samen Isak Saba valgt inn på Arbeiderpartiets liste i Øst-Finnmark. Isak Saba sa samme år følgende om sitt syn på forholdet mellom arbeiderbevegelsen og samene: «De andre politiske partier her i landet har arbeidet paa at udslette den samiske nation af jorden. Sosialismen vil ikke gjøre det. Den vil broderskab mellom alle nationer.»

Da det første samiske landsmøtet ble avholdt i Trondheim i 1917 var ingen ringere enn den fremste agitator gjennom tidene i norsk arbeiderbevegelse - Martin Tranmæl - invitert til å innlede i spørsmålet om organisasjonsforhold. Martin Tranmæl pekte i sin innledning på at de moderne samfunnsforhold krevde at også samene måtte organisere seg. Dette ville skape solidaritet samene imellom, og ansvarsfølelse for felles interesser. Tranmæl mente en samisk organisasjonsstruktur måtte legges opp slik at det i hvert distrikt ble dannet foreninger, som så kunne gå sammen i fylkesforeninger og disse igjen i en lands-sammenslutning eller til og med et skandinavisk forbund. Vi kan trygt si at Martin Tranmæl i dette spørsmålet var forut for sin tid!

Ved flere stortingsvalg i 1920-årene inngikk ledende samepolitikere i Finnmark og Nordland samarbeid med Arbeiderpartiet. I Finnmark sto den samiske organisasjonspioneren Per Fokstad i spissen for samarbeidet, og utarbeidet blant annet et eget vedlegg til Finnmark Arbeiderpartis ordinære program. Per Fokstad arbeidet videre som kommunepolitiker for Arbeiderpartiet, ble ordfører i sin hjemkommune - og ble i etterkrigstiden i kraft av sin politiske tyngde utnevnt til viktige samepolitiske verv.

Etter 1930 fulgte noen tunge tiår for samepolitikken i Norge - «fimbulvinteren i samisk organisasjonshistorie», som denne perioden er blitt kalt. Fra og med 1950-tallet begynte det imidlertid å lysne igjen, som et resultat av såvel samiske anstrengelser som av endrede holdninger til minoriteter, i Norge og internasjonalt. De nye holdningene kom blant annet til uttrykk i statsminister Einar Gerhardsens 17.mai-tale til samene i "Sameradioen" i 1958. At statsministeren overhodet holdt en slik tale ble i nord-norsk presse sett på som en sensasjon. Einar Gerhardsen sa blant annet følgende i sin tale:

«Folkestyret i vårt land hviler ikke bare på vår grunnlov av 17. mai 1814. Den hviler også på menneskerettighetene slik de er utformet av De forente nasjoner for 10 år siden. Det er rettigheter for det enkelte menneske og det er rettigheter for de enkelte grupper og de enkelte befolkningslag i nasjonen. Norge har godkjent disse menneskerettigheter og de har sin fulle gyldighet også for samene i vårt land.»

Stortingets vedtak om opprettelsen av det første Sametinget

Stortinget 12. juni 1987:

Stortinget vedtok 12. juni 1987 Lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold (Sameloven). Dette medførte at det skulle gjennomføres direkte valg til Sametinget samtidig med stortingsvalget i 1989.

De partimessige vedtak i Det norske Arbeiderparti om å delta i sametingsvalget i 1989

Sentralstyret 12. september 1988:

Sentralstyret behandlet i møte mandag 12. september 1988 sak 3, "Valg til Sametinget". Reidar Nielsen redegjorde for notat fra Finnmark Arbeiderparti om Arbeiderpartiets arbeid med valg til det nye Sametinget.

Det forelå uttalelse fra Finnmark, Troms og Nordland Arbeiderparti.

Følgende vedtak ble gjort:

" 1. DnA stiller liste ved Sametingsvalget 1989.

Arbeiderpartiet oppfordrer medlemmer og sympatisører som er stemmeberettiget ved sametingsvalget til å la seg registrere og medvirke sterkt til er verdig gjennomføring av sametingsvalget.

Listeoppstillingen organiseres av kommunepartiene/fylkespartiene i fellesskap innenfor de enkelte valgkretser.

Nominasjonen til liste i hver valgkrets skjer på nominasjonsmøtet bestående av valgte partimedlemmer som er registrert i samemanntallet.

DnA oppretter et samepolitisk utvalg. Utvalgets første oppgaver blir å lage forslag til samepolitisk program som behandles sammen med partiets arbeidsprogram på lands-møtet i 1989. Utvalget skal også gi råd til DnA om hvordan arbeidet i Sametinget bør organiseres."

Dette som innstilling for Landsstyret. De andre partiene kontaktes om saken.

Landsstyret 16. - 17. september 1988:

Partiets Landsstyret behandlet i møte 16. - 17. september 1988 på Halvorsbøle hotell, Jevnaker, under sak 7 "Valg til Sametinget". Thorbjørn Jagland redegjorde for den framlagte innstillingen fra Finnmark Arbeiderparti og sentralstyrets framlagte innstilling.

Følgende ble enstemmig vedtatt:

DnA stiller liste ved sametingsvalget 1989:

Arbeiderpartiet oppfordrer medlemmer og sympatisører som er stemmeberettiget ved sametingsvalget til å la seg registrere og medvi rke sterkt til en verdig gjennomføring av sametingsvalget.

Listeoppstillingen organiseres av kommunepartiene/ - fylkespartiene i fellesskap innenfor de enkelte valgkretsene. Nominasjonen til liste i hver valgkrets skjer på nominasjonsmøtet bestående av valgte partimedlemmer som er registrert i samemann-tallet.

DnA oppretter et samepolitisk utvalg. Utvalgets første oppgaver blir å lage forslag til samepolitisk program som behandles sammen med partiets arbeidsprogram på lands-møtet 2. - 5. mars 1989. Utvalget skal også gi råd til DnA om hvordan arbeidet i Sametinget bør organiseres.

Oppnevning av det første samepolitiske utvalget i DNA

Sentralstyret oppnevner 31.10.88 Samepolitisk utvalg:

Sentralstyret fulgte den 31.oktober 1988 opp Landsstyrets vedtak og oppnevnte Samepolitisk utvalg som fikk slik sammensetning:

Reidar Nielsen, Hammerfest - leder

Ole K. Sara, Alta

Marit Zahl Jonassen, Tromsø

Anne Karin Saus, Indre Billefjord

Leif Halonen, Kautokeino

May Lisbeth Myrhaug, Birtavarre

Tom Kappfjell, Hattfjelldal

John Sørfjordmo, DnA - sekretær

Utvalget fikk i oppdrag å utarbeide samepolitisk program og å gi Sentralstyret råd om organisering av arbeidet i Sametinget.

Samepolitisk manifest 1989

Samepolitisk manifest ble behandlet i Arbeiderpartiets Landsmøte 2. - 5. mars 1989. Manifestet ble enstemmig vedtatt.

Innledning om Samepolitisk manifest på Landsmøtets kveldsmøte fredag 3.mars 1989, ved Reidar Nielsen - leder partiets Samepolitiske utvalg:

"Lapperne har hverken hatt vilje eller evne til å bruke sitt språk som skriftspråk. De har ingen evne til på egen hånd å heve seg opp til et høyere kulturtrinn uten veien gjennom norsk språk og kultur....

De få individer som er igjen av den opprinnelige lappiske folkestamme er nå så degenererende at det er lite håp om forandring til det bedre for dem. De er håpløse og hører til Finmarkens mest tilbakesatte og usleste befolkning, og skaffer den største kontingent herfra til våre sinnsykeasyler og åndssvakeskoler."

Så skrev skoledirektøren i Finnmark i et brev til Kirke- og undervisningsdepartementet i mai 1923. Han gjorde dette som en reaksjon på et utspill fra Arbeiderparti-politikeren og den samiske pioner, Per Fokstad fra Tana, da denne foreslo opprettelsen av en samisk folkehøgskole.

Det manglet heller ikke tidligere på kulturelle dødsdommer for den samiske kultur. Prost Andreas Gjølme i Varanger kom i midten av 1880-åra med følgende karakteristikk:

"Lappefolket er et barnefolk i mer enn en hensèende. De står som folk på barnets umiddelbare, naive, uutviklede standpunkt. Og det er fornorskningens formål at bringe dem fram til manns modenhet om dette da er mulig."

Eksemplene kan forfleres. De peker alle i retning av at også Norge var smittet av det rase- og kulturelle hovmod som preget europeiske og nord-amerikanske kulturer langt inn i vårt århundre, og som vi dessverre fortsatt kan finne spor av i verden i dag.

Det liberalistiske økonomiske syn om den sterkestes rett og utviklingens foredling, smittet også over på det kulturpolitiske synet. Fremmede kulturer som ikke passet inn i dette mønster, ble ansett som primitive og mindreverdige. Tragisk var det også at sosialister ble grepet av tenkningen.

I dag kan vi nok se at det fantes nyanser i det historiske bildet, og at endel av dette skyldtes uforstand og manglende kulturell innsikt. Det gjør det hele forklarlig, men ikke forsvarlig. Vi har ingen grunn til å se tilbake på denne del av Norges-historien med noen stolthet. Den samiske kultur i Norge ble av mange - også av datidens fremste vitenskapsmenn - vurdert som mindreverdige og moden for den historiske avfallsplass. Noe som også de forutsiterte uttalelser vitner om.

Bare den samiske kulturs egen livskraft, og det faktum at endel av kirken klart innså at det ikke var mulig å utbre evangeliet uten ved bruk av samisk, sørget for at samiskhet overlevde denne kulturelle Fimbulvinter. I dag kan man ikke gjøre annet enn å undre seg over at man i norske forordninger gjorde bruk av samisk på skolen regelrett forbudt. Og at man også for eksempel tok i bruk jordloven i den samme saks tjeneste, ved å forordne at man ikke kunne få kjøpt jord av Staten uten å beherske norsk i Finnmark.

At fornorskningspolitikken rammet denne folkeminoritet hardt, sosialt og kulturelt, trenger man ikke å betvile. Hans Opstad, samen som ble en av Finnmarks mest dynamiske ordførere etter krigen, fortalte en gang i et avisintervju, at han gikk tre år på skole i Porsanger uten å forstå hva det hele dreide seg om. Gløgg som han var, fulgte han imidlertid nøye med lærerens gjennomgang av leksa på norsk, og gjenfortalte den neste dag på norsk - uten å fatte innholdet i hva han framsa.

Den kulturelle nedvurdering svidde. I sine selvbiografiske bøker forbannet den samiske forfatter Matti Aikio ofte sin store ulykke---- det at "han var født av et galt folk, og på et galt sted på Guds grønne jord."

I dag føler vi oss noe beklemt over et slikt tilbakeblikk fra vår egen nære historie. Kanskje spørres det om hva som skal være hensikten med å rippe opp i slikt? Den samme hensikt som når arbeiderbevegelsen minnes tida da en norsk økonomisk overklasse behandlet arbeidere og småkårsfolk med det største fravær av forstand og medmenneskelighet. Historia skal lære oss endel om marsjretningen framover.

"Barnefolk" i 1885.

"Et tilbakesatt og usselt, degenerert folk" i 1923.

I 1987 gikk en film sin seiersgang rundt på norske filmlerreter. Ja, den ble til og med nominert til Oscar i Hollywood. "Veiviseren" - laget av en same fra Finnmark, handling fra samisk sagnverden, samiske skuespillere i de fremste roller, og med samisk som innspillingsspråk. Samme året tok den første samiske professor, Ole Henrik Magga, sin doktoravhandling i sitt morsmål i Norge.

Historien tar ofte de mest uventede vendinger. Og et kulturfolk er ofte mer sevjerikt og spirende enn samtidas embetsmenn og vitenskapsmenn kan tenke seg. I dag har Norge gjennom innvandrere fått flere fremmede kulturer innpå livet. For mange er dette et sjokk fordi det er lettere å dyrke fremmede kulturer på avstand. Det er også sagt at Norge ikke har noen trening i å leve i et flerkulturelt og et flerspråklig samfunn. Det er en sannhet bare for deler av vårt land. I områder av vårt land - og spesielt i Nord-Norge - har man århundrers trening i dette. I allefall så lenge den norske statsdannelse har eksistert, har den samiske befolkning bodd her. Og virkeligheten i Finnmark og Nord-Troms og i sør-sameområdene, er at to språk lever ved siden av hverandre. I Finnmark har man også områder hvor tre språk flyter om hverandre. I århundrer har altså flere kulturer levd i fredelig sameksistens på Nordkalotten. Som vi har forstått av de tidligere sitater, har det imidlertid ikke vært noe problemfritt samliv. Hverken kulturelt eller sosialt.

Selv om den samiske kultur langtfra var noen innflytterkultur, ble den betraktet som fremmed og mindreverdig. Ingen historie er unyansert svart. Heller ikke denne. Det fantes mennesker som hadde forståelse og respekt for verdiene i den samiske kultur. De tilhørte nok dessverre minoriteten blant datidas maktsjikt. La meg imidlertid minne denne forsamling om at Arbeiderpartiet i nord i 1906 gikk til valg på et samepolitisk program, og fikk valgt inn den første same på Stortinget, Isak Saba. Han ble imidlertid en for spe stemme i det store politiske kor.

På mange områder ble den annen verdenskrig et tidevannsskifte. Ut av fascismens brutalitet, herrefolks ideologi og menneskeforakt, grodde det opp erkjennelser som brøt med fortidas uforstand på så mange områder. Vi fikk FNs menneskerettighetskonvensjon, og på det internasjonale planet ble det skapt holdninger som virket frigjørende for tidligere undertrykte folk og kulturer. Det gjaldt også verdens minoritetsbefolkning.

For den samiske befolkning og den samiske kultur i Norge fikk dette positive virkninger slik at etterkrigstida betydde et strømskifte. Det var imidlertid de små skritts reformer. Først i begynnelsen av sekstitallet ble fornorskningstesene tatt av plakaten. Generasjoners nedvurderinger hadde sine virkninger, også blant de som selv hadde sine røtter i denne kultur. Identitetskrise og selvfornekting fulgte i kjølvannet av den historiske prosess. Selv i dag opplever vi at enkelte er historieløse når det gjelder sin egen slekt. Særlig hvis denne har sitt utspring i den del av den samiske befolkning som virkelig havnet mellom to stoler - både kulturelt og sosialt - nemlig kyst- og fjordsamene. De hadde jo heller ikke den side som alltid har fasinert utenforstående - nemlig den eksotiske del av samiskhet. Det er hevdet som et argument mot et samisk manntall, at det vil sette enkelte i en personlig traumatisk situasjon. Og det er en realitet. En realitet som også har med generasjoners nedvurdering av det samiske å gjøre.

Dette er følelsesmessige understrømninger som folk utenfra kan ha vansker med å få tak i eller forstå, og som fra tid til annen bryter opp til overflaten med overraskende aggressivitet. Selvsagt kan det være andre grunner til at man ikke ønsker å registrere seg i forbindelse med Sametingsvalget. Det er imidlertid min påstand at når man sannsynligvis vil oppleve at en heller mindre del av de formelt registreringsmulige, vil skrive seg inn i samemanntallet i deler av Finnmark og Nord-Troms, og andre steder, så skyldes det ikke bare at dette er et helt nytt innslag i det norske demokrati. Det henger sammen med at kyst- og fjordsamer i altfor mange tilfeller er blitt et folk uten fortid.

Jeg var inne på at etterkrigstidas representerte et brudd med tidligere tiders offisielle holdninger overfor den samiske kultur. Det er riktig. Likevel gikk utviklingen på tiltakssida langsomt, mens den kulturelle oppsmuldringsprosess gikk hurtigere. Etter vedtaket av Samekomitèens innstilling først i sekstiåra skrev en annen av Arbeiderpartiets samiske talsmenn, Reidar Hirsti, i 1967 denne pessimistiske betraktning i ei bok:

"Det har skjedd sørgelig lite for å legge grunnlaget til rette for en praktisk realisering av Samekomitèens pris-verdige intensjoner. Den destruktive prosess går ubønnhørlig sin gang, og kan til slutt utslette alt av samisk opprinnelse. Til tross for Stortingets storslagne vedtak - fordi ord og gjerning er vidt forskjellige ting."

Hirsti tilføyde at hvis det norske og nordiske samfunn en gang skulle bli anklaget for å ha utvisket en gammel og tradisjonsrik kultur, da nytter det lite å finne et "brukbart alibi i gule blad mellom permene i Stortingstidende."

Nå skulle det altså ikke gå slik Hirsti fryktet i 1967. 1970- og 80-åra ble på flere områder av vårt samfunn ei oppbruddstid hvor så mange av de vedtatte sannheter ble satt på prøve av framstormende generasjoner. Generasjoner som på enkelte områder gjentok fortidas kjør inn i politiske blindgater, men som på andre områder frigjorde seg fra gamle overlevninger og vanetenkning og tråkket nye, interessante veger.

Blant den samiske befolkning kom en ny generasjon fram. Velutdannet, tale- og skriveføre, frigjort fra den historiske tyngende balast sto de fram med selvtillit, og stolthet over sin kulturtilhørighet. På den annen side hører det også med at all norsk ungdom har holdninger som bygger på større forståelse for andre kulturer. I mengden av negative utsagn om 70- og 80-åras politiske turbulenser, hører også denne positive side med.

Alta-saken ble 70- og 80-åras virkelig store mediebegivenhet. Den samiske befolkning kom i fokus på en måte som mangler sidestykke i nyere norsk historie. Man kan mene hva man vil om selve utbyggingsaken, og endel av de ekstreme utslag som demonstrasjonene den gang bød på. Vi er mange i denne sal som hadde oppfatninger i så måte.

Man kommer imidlertid ikke bort fra at Alta-saken ble en katapult for mange av de utmerkede forslag som lå til nedstøving i departementale arkiver og andre steder. Vi fikk et Samerettsutvalg som avleverte et grundig dokument om den samiske befolknings historie og levevilkår i vårt land. Et kulturutvalg som ga støtet til en grundig drøfting i politiske organer fra kommuneplanet og opp til Storting og regjering.

De drøftinger og de vedtak som her ble gjort, skjedde i et slags medievakuum etter den stormende Alta-sak. Likevel var det historiske vedtak som ble gjort da for eksempel Finnmark og Troms fylkesting slutter seg til forslagene om opprettelse av Sameting med direktevalg, og vedtakelse av en Sameparagraf som slår fast samenes status som minoritetsbefolkning i Norge.

Da Stortinget etter framlegg fra regjeringen Gro Harlem Brundtland, vedtok såvel sameloven som opprettelse av Sameting gjennom direkte valg, var det egentlig en revolusjonær begivenhet for den samiske befolkning i Norge. En revolusjon som ble gjennomført i slagsskyggen til de store riksmedier, uten at dette forringer verdien av det som her har skjedd.

Et minoritetsfolks lange vandring mot en offisiell erkjennelse som eget folk med en egen livsverdig kultur, ble gitt positive resultater av den sittende regjering. Det er en erkjennelse som vil bli stående i historien. Om både den samiske befolkning og regjeringen Gro Harlem Brundtland.

Ved høstens stortingsvalg, skal noen tusener ve lgere i vårt land også legge ned en stemmeseddel for valg til det første Sameting som vil få sitt sete i Karasjok. Det skal velges 39 representanter fra 13 kretser. Valgt blant - og av samer. Sametinget skal avløse Norsk Sameråd, og skal i hovedsak ha rådgivende funksjon, men loven åpner adgang også for besluttende myndigheter i spesielle samiske saker. Dette er en ny konstruksjon i det norske demokrati, og det er lite å si på at det hersker en viss usikkerhet omkring denne saken. Hvilken betydning Sametinget skal få ligger helt i hendene på de 39 som skal velges inn i dette nye forum.

Arbeiderpartiet har vedtatt at partiet skal stille lister i de kretser hvor dette er mulig og naturlig. Ikke for å dominerende Sameting, men for å markere betydningen av dette samiske parlament. Dette parti har tatt den samepolitiske utfordring på alvor ved at man for første gang i DNAs historie også skal vedta et Samepolitisk manifest på landsmøtet. Et manifest som skal fungere som et slags samepolitisk prinsipprogram som skal danne basis for det arbeid som partiets eventuelle representanter i Sametinget skal gjøre. Vi tror at Arbeiderpartiets deltakelse vil være med på å gjøre Sametinget til det dette forum skal være, et sentralt organ for samepolitisk debatt og politikk i tida som kommer.

Hva består den samiske befolkning i Norge av? De som har beholdt sin fine koftetradisjon, og er knyttet til den tradisjonelle samiske reindriftsnæring? Riktig - befolkningen i de sentrale samiske bosettingsområder i Indre Finnmark utgjør et sentrum i det samiske kulturandskapet. Det er ofte den eksotiske fargeklatt som festes på netthinnen til folk som ser på den samiske befolkning i Norge med kikkertlinser. Den samiske befolkning består i virkeligheten av et mangfold. Både i geografi- og næringtilknytning. Man finner de i fiskerbåten i Barentshavet, bak kateteret på Universitetet i Tromsø, bak vevstolen i Manndalen i Troms, som reindrivere ved Majavatn på Helgeland, og bak kontorpulten i Stor-Oslo. Det er med andre ord et riktig mangfold som kommer til uttrykk både i språk, bosetting og næringstilpassing. Dermed må også de tiltak som må brukes for å styrke den samiske kultur, være preget av dette mangfoldet. Dersom myndighetenes samepolitiske tiltak ensidig skulle rettes inn mot utvalgte grupper av samer, vil dette kunne bidra til en svekkelse og en gradvis utvisking av samisk identitetsfølelse i de andre samegrupper.

I Nord-Norge lever det et delvis negativt, delvis fleipete munnhell:

"Man skal ikke grave langt bakover i slekta, før komagtuppen stikker fram."

Og med det menes at mange mennesker i denne del av landet har røtter i det samiske samfunn. Jeg vil gjerne snu på dette munnhell: Grav fram komagtuppen, og gjør det gjerne i forbindelse med årets registrering av samemanntallet. Det ligger atskillig stolthet i dette å kunne påvise at man er etterkommer av et gammelt kulturfolk i Norge!

Som det står i avslutningen av det Samepolitiske manifest som skal vedtas på dette landsmøtet:

"Det har skjedd en kulturell vårløsning i den samiske befolkning i Norge i 80-åra. Dette har gitt samene visshet om at de tilhører et gammelt kulturfolk som har dype røtter i det norske samfunn. Det har virket vitaliserende på kulturutfoldelsen i de samiske sentralområder, og har stanset driften bort fra egen identitet og kultur utenfor disse områdene. For hele det norske kulturlandskapet har denne kulturutfoldelse betydd en berikelse.

For Sametinget spesielt, og for den samiske befolkning generelt, vil det være en oppgave å ta vare på det grunnlag som er skapt for en kulturell utvikling. I denne prosess ser Arbeiderpartiet det som en viktig oppgave å være en aktiv medspiller." Takk for oppmerksomheten!

Oppnevning av nominasjonskomiteer

Sentralstyret gjorde på møte onsdag 3. april 1989 følgende vedtak i sak 9:

Valgkrets 12, Sørsameområdet:

Bård A. Berg, Nordland - leder

Peder Ludvik Joma, Nord-Trøndelag

Magnar Nordfjell, Sør-Trøndelag

Harry Kappfjell, Nordland

Jonas Danielsen, Engerdal/Hedmark

Valgkrets 13, Sør-Norge:

Dagfinn Simonsen, Oslo - leder

Hans Høydal, Telemark

Åse Niemi, Buskerud

Reidar Nielsen, Oppland

Åge Myrland, Akershus

Ole Balto, Akershus

1. kandidatene ved Sametingsvalget 1989:

Resultatet av det første sametingsvalget i 1989:

Ved Sametingsvalget i 1989 ble det stemt i 45 valgområder. Det var 5 497 stemmeberettigede.

Kautokeino og Karasjok var de to største valgkretsene i 1989 med henholdsvis 1 152 og 1 003 registrerte personer i samemanntallet. Deretter fulgte Tana med 596 stemmeberettigede. Nord-Troms valgkrets hadde 332 stemmeberettigede. De minste kretsene var Sør-Troms med 180 stemmeberettigede, Midtre Nordland med 109 og den minste var Nordre Nordland med 61. Valgdeltakelsen ved valget i 1989 var på 77,8 prosent.

Avgitte stemmer bak representantene:

Representanter med mer enn 100 stemmer bak seg:

Mandatfordelingen i Sametinget 1989 - 1993:

Arbeiderpartiets Sametingsgruppe 1989 - 1993:

I løpet av perioden kom Oddvin Storelv (NSR/S Norske Samers Riksforbund/Samarbeids-gruppen) og Johan Mikkel Sara (Den frie gruppen) over til Arbeiderpartiets sametingsgruppe.

Retningslinjer for Det norske Arbeiderparti`s Sametingsgruppe:

Vedtatt av sentralstyret oktober 1989

"1. Sentralstyret v/Samepolitisk utvalg skal - etter Sametingsvalget - innkalle partiet`s representanter valgt til Sametinget, for å konstituere Sametingsgruppa.

Møtet velger:

Gruppeleder, nestleder og sekretær.

Det foretas valg av partiets kandidater til:

Sametingsstyret, utvalg og råd.

Andre valg foretas av gruppemøtene.

2. Sentralstyret`s representant har rett til å delta i Sametingets gruppemøter med tale-, forslags- og stemmerett.

3. Alle saker som skal behandl es i Sametinget skal drøftes i gruppas møter. Det skal føres protokoll fra møtene og Sametingsgruppa skal legge fram årsmelding for Sentralstyret.

4. Gruppestyret, eller et flertall av gruppa`s medlemmer, kan be om at saker av prinsipiell betydning eller programsaker blir lagt fram for partiets sentralstyre.

Gruppestyret plikter i slike saker å fremme innstilling.

5. Alle utvalg opprettet av sametinget skal danne grupper. Disse gruppene skal organiseres og arbeide etter de regler som Sametingsgruppa bestemmer.

6. Disse reglene er foreløpige og kan endres av partiets sentralstyre."

Sametingsgruppas representasjon i partiets organer:

På fellesmøtet mellom Samepolitisk utvalg og Sametingsgruppa 7. - 8.oktober 1989 ble det gjort følgende vedtak:

"Sametingsgruppa ber om at Landsstyret gir gruppa representasjon i partiets Landsstyre og Landsmøte."

Saken ble behandlet i Sentralstyrets møte mandag 19. februar 1990 under sak 11 "Sametingsgruppas representasjon i partiets organer". Innstilling til Landsstyremøtet.

Det forelå notat av 28.10.89 fra Samepolitisk utvalg om fellesmøte mellom overnevnte og sametingsgruppa 07. - 08.89 hvor det ble gjort følgende vedtak:

"Sametingsgruppa ber om at Sentralstyret gir gruppa representasjon i partiets landsstyre og Landsmøte."

Sentralstyret gjorde følgende vedtak:

"Sentralstyret anbefaler overfor Landsstyret at Sametingsgruppa får delta med 1 representant i Landsstyrets møter, med tale og forslagsrett, men uten stemmerett.

Til Landsmøtet gis Sametingsgruppa samme vilkår som Stortingsgruppa - 1 representant

til Landsmøtet for hver påbegynt 10. representant.

Ovennevnte fremmes for Landsmøte 1990 som forslag til lovendring. Inntil lovendringen er vedtatt innbys Sametingsgruppa til å delta med 1 observatør i Landsstyret og Landsmøtet."

Saken ble behandlet i Landsstyrets møte 23. - 25.februar 1990 og det ble gjort følgende vedtak:

"Landsstyret innstiller overfor Landsmøtet at Sametingsgruppa får delta med 1 representant i landsstyrets møter, med tale- og forslagsrett, men uten stemmerett."

Til Landsmøtet gis Sametingsgruppa samme vilkår som Stortingsgruppa - 1 representant til Landsmøtet for hver påbegynt 10. representant.

Ovennevnte ble fremmet som lovendring for Landsmøtet i 1990 og ble vedtatt.

Samepolitisk utvalg i DnA 1993:

Sentralstyret vedtok i sitt møte 1. februar 1993 å oppnevne følgende medlemmer til Samepolitisk utvalg::

- Nils Asbjørn Engstad, Bergen - leder

- May Lisbeth Myrhaug, Oslo

- Inger Anne Johansen, Bøstad

- Inger Marit Bongo, Kautokeino/Guovdageadnu

- Brynjulf Blixgård, Storslett

- Mimmi Bæivi, Hammerfest

- Tom Kappfjell, Hattfjelldal

- Svein Bjørn Aasnes, DnA - sekretær

May Lisbeth Myrhaug flyttet til Sverige og i hennes sted ble Åse Niemi, leder i Samisk Sosialdemokratisk forum i Oslo AP, nytt medlem i utvalget.

Arbeiderpartiets Sametingsgruppe 1993 - 1997:

Gruppa valgte følgende gruppestyre:

Steinar Pedersen,leder

Magnhild Mathisen, nestleder

Terje K. Haugen, sekretær

Yngste gruppe:

Arbeiderpartiet har den yngste gruppa i Sametinget i denne perioden.

Steinar Pedersen flest stemmer bak seg:

Når det gjelder representanter med mer enn 100 stemmer bak seg, topper DnA`s Steinar Pedersen med 202 stemmer. På 7. plass kommer Egil Olli med 160 stemmer. På 8. plass Eilif O. Larsen med 155 stemmer og på 9. plass Magnhild Mathisen med 144 stemmer.

Sametingspresident Ole Henrik Magga på 5. plass fikk til sammenligning 161 stemmer.

Arbeiderpartiet tok i valget ett 1. mandat, hele sju 2. mandater og ett 3. mandat. Sammenlignet med stemmeandelen på vel 21 prosent kommer mandatgevinsten 2 prosent gunstigere ut, med vel 23 prosent.

Steinar Pedersens permisjon som gruppeleder - nytt gruppestyre valgt:

Steinar Pedersen søker om permisjon som gruppeleder fra 1. januar 1996 og ut året for å få mere tid til sitt faglige arbeid som forsker ved Nordisk Samisk Institutt.

Gruppa valgte følgende nye gruppestyre:

Magnhild Mathisen,leder

Per Solli, nestleder

Terje K. Haugen, sekretær

Samepolitisk utvalg i DnA 1995:

Sentralstyret vedtok i sitt møte 24. april 1995 å oppnevne følgende medlemmer til Samepolitisk utvalg:

- Åse Niemi, Drammen - leder

- Harald Norvang, Stokke

- Reidar Hirsti, Oslo

- Elly Solberg, Tromsø

- Leif Elsvatn, Hattfjelldal

- Barbro Lill Hætta, Kautokeino/Guovdageadnu

- Mathis Aslaksen Sara, Karasjok/Karasjohka

- Svein Bjørn Aasnes, DNA - sekretær

Nytt mandat for Samepolitisk utvalg 1995:

Sentralstyrets vedtak av 24. april 1995:

"Samepolitisk utvalg skal bistå Sentralstyret med utredningsarbeid og råd i same- politiske spørsmål. Utvalget har rett til å fremme saker for Sentralstyret, og få dem behandlet. Så fremt leder for utvalget ikke er medlem i Sentralstyret, gis vedkommende møterett i slike saker.

Samepolitisk utvalg skal gi råd til våre aktuelle fraksjoner på Stortinget, samt politisk ledelse i aktuelle departement. Samepolitisk utvalg skal også ha kontakt med og gi råd til Arbeiderpartiets gruppe i Sametinget.

Aktuelle representanter fra våre fraksjoner på Stortinget, eller politisk ledelse i aktuelle departement kan inviteres til møtene."

Samepolitisk manifest 1996:

Arbeiderpartiets 3. samepolitiske manifest ble behandlet i Arbeiderpartiets 56. ordinære Landsmøte 7. - 10. november 1996. Manifestet ble enstemmig vedtatt.

Sentralstyret oppnevnte på sitt møte 20. januar 1997 følgende medlemmer til Samepolitisk råd som skal fungere fram til den første samepolitiske konferansen etter valget:

Samepolitisk råd i DnA 1997:

Åse Niemi, Drammen - leder

Harald Norvang, Stokke

Inga Hermansen Hætta, Kautokeino/Gouvdageaidnu

Elly Solberg, Tromsø

Leif Elsvatn, Hattfjelldal

Sverre O. Johansen, Fredrikstad

Mathis Aslaksen Sara, Karasjok/Karasjohka

Svein Bjørn Aasnes, DnA - sekretær

Arbeiderpartiets Sametingsgruppe 1997 - 2001:

Sametingsgruppas styre består av:

Egil Olli, Karasjok - leder

Marie Therese Nordsletta Aslaksen, Tana - nestleder

Per Solli, Narvik - sekretær

Margreta Påve Kristiansen, Tromsø - styremedlem

Steinar Pedersen, Tana - styremedlem

Råd og utvalg:

Samepolitisk råd i DnA 1998:

Foreslått av Samepolitisk konferanse 1998 og oppnevnt av Sentralstyret 2. mars 1998:

Bård Arve Berg, Tromsø - leder

Harald Norvang, Stokke

Helga Pedersen, Tana

Eilif O. Larsen, Kåfjord

Gunn Tove Ranberg, Fauske

Kjell Kemi, Kautokeino/Gouvdageaidnu

Synnøve Olsen, Skånland

Egil Olli, Karasjok/Karasjohka - leder Sametingsgruppa

Svein Bjørn Aasnes, DnA - sekretær

Til møtene innkalles samepolitisk talsmann i Stortingsgruppen - Odd Eriksen.

Eriksen sitter i Stortingets kommunalkomite.

Gunn Tove Ranberg meldte seg ut av partiet og i hennes sted drøftet et fellesmøte mellom Samepolitisk råd og Sametingsgruppa saken, og fremmet følgende forslag: Arna Haga, Rana

Sentralstyret 26. april 1998 oppnevnte Arna Haga, Rana, som nytt medlem i Samepolitisk råd.

Samepolitisk råd i DnA 2000:

Foreslått av Samepolitisk konferanse 2000 og oppnevnt av Sentralstyret 3. mai 2000:

Bård Arve Berg, Tromsø - leder

Harald Norvang, Stokke

Helga Pedersen, Deatnu/Tana

Eilif O. Larsen, Kåfjord

Berit Oskal Eira, Lavangen

Tom Kappfjell, Hattfjelldal

Tove-Lill Labahå, Sør-Varanger

Egil Olli, Karasjok/Karasjohka - leder Sametingsgruppa

Svein Bjørn Aasnes, DnA - sekretær

Til møtene innkalles samepolitisk talsmann i Stortingsgruppen - Odd Eriksen.

Eriksen sitter i Stortingets kommunalkomite.

Til møtene innkalles i tillegg Statssekretær i Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) Steinar Pedersen.

Sametingsgruppen reduseres til 11 representanter:
Den 22. februar 2001 meldte sametingsrepresentant Johan Mikkel Sara, valgkrets 13 Sør-Norge seg ut av Arbeiderpartiet. Han vil fortsette i Sametinget som uavhengig representant ut valgperioden.

Samepolitisk råd i DnA 2002:

Foreslått av Samepolitisk konferanse 2002 og oppnevnt av Sentralstyret 27. mai 2002:

Helga Pedersen, Tana – leder

Harald Norvang, Stokke

Tove-Lill Labahå, Sør-Varanger

Tom Kappfjell, Hattfjelldal

Per-Ivar Henriksen, Kvalsund

Walborg Fossan, Tromsø

Henrik Eriksen, Skånland

Svein Bjørn Aasnes, DnA - sekretær

Tiltredende:

Egil Olli, gruppeleder Sametingsgruppen

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, samepolitisk talsmann i Stortingsgruppen.