Thranitterne

Marcus Møller Thrane var født i Oslo 14. oktober 1817. Han var av norsk bondeætt. Bestefaren, justisråd Paul Thrane var en framskutt mann i den lille by, stadshauptmann og i 1817 stortingsmann. Han var stor handelsherre, men svermet for de radikale ideer fra den franske revolusjon. Han gikk tre ganger falitt; folk sa han ble rikere hver gang. – Hans sønn, kjøpmann David Thrane nød stor anseelse og var ansett som meget formuende. Han ble meddirektør i den nyopprettede riksbank og underslo her et større beløp for å komme igjennom uheldige spekulasjoner. Underslaget ble oppdaget, det ble dekket, og David Thrane unngikk straff. Sine siste år ernærte han seg som språklærer i Drammen.

Marcus Thrane ble født i den ulykkelige tid da underslaget kom for en dag. Hans barneår falt derfor i en vanskelig tid. I 1831 mistet han sin mor og året etter faren. 15 år gammel kom han foreldreløs i huset hos tollkasserer H. E. Schäffer og begynte tidlig på kontor. Etter få års forløp dro han en tur til fots gjennom Sverige, Tyskland og Sveits til Frankrike. Han vandret som håndverkssvenn, men ernærte seg mest som sanger. Fra Paris ble han hjemsendt på offentlig bekostning, passet var i uorden og han selv uten midler. Han hadde bare vært ute noen måneder, men hadde lært nye mennesker og forhold å kjenne.

Han slo seg ned i Kristiania, ernærte seg som språklærer, og studerte, tok artium i 1840 og begynte teologiske studier. Like etterpå dro han imidlertid til Lillehammer, begynte en skole og giftet seg. Skolen gikk imidlertid ikke. Elevenes foreldre kunne ikke forsone seg med at han skrev skuespill, laget teater og spilte offentlig komedie. De flyttet så til Åsgårdstrand, hvor en ny skole ble opprettet, men da den heller ikke gikk, tok han en lærerstilling ved Modum Blaafarvefabrikk. Da fabrikken stanset i 1848, var han igjen uten arbeid.

Det urolige 1848 reiste selvsagt også en sosial debatt i Norge. Den tysk-danske krig om hertugdømmene gjorde spørsmålet om Norges og Sveriges deltakelse aktuelt. Det offentlige ordskifte trakk Thrane inn i debatten. Han opptrådte i ”Morgenbladet” med en artikkel mot inngrep i krigen og med en ny og overraskende argumentasjon:

”Den rige og mæktige Mand kan ikke næsten være det Samme enten Landet er i krig eller ikke; thi han ved, at han slipper at vove sit Liv, og sin Krigsskat tager han blot af sin Overflødighed; men den simpleog fattige Mand som ikke engang før har saa meget at han kan slippe ud, ham er det ingenlunde det Samme, om der udkommanderes Folk til at skudes ihjæl; thi det er ham som maa du; han ved at naar han er borte, vil Kone og Barn staa i Fare for at sulte – han kan ikke med Lyst gaa i Krig og i alle Tilfælde ikke frivillig.”

Det er en ny rolle, for første gang en mann som ikke henvender seg ovenfra nedad til almuen, men som taler dens sak som sin egen. I august 1848 ble Thrane ansatt som redaktør av det frisinnede blad ”Drammens Adresse”. Ludv. Kr. Daa skrev om den journalistiske virksomhet som nå begynte: ”Den er en anden end den man hittil er vandt til at se benævne sig den demokratiske”.

Thrane var nu 31 år. Hans liv hadde lært ham å kjenne de forhold den norske almue levde under. Fra første dag var hans artikler bestemt av forholdet til denne ”simple og fattige Mand”.

I ”Drammens Adresse” opptok han i dette året propaganda for den alminnelige stemmerett, den simple og eiendomsløse manns like rett i samfunnet med den rike og fornemme. Han krevde grunnlovsendringer, krevde at stortingsrepresentantene skulle velges i overensstemmelse med den oppfatning som deltes av flertallet i deres distrikter, og pekte på at politiske foreninger ville være en god vei til kontroll av dette. Han krevde full religionsfrihet og menighetenes rett til selv å velge prester. Han tok nok avstand fra den ”raa Kommunisme der gaar ud paa at negte Eiendomsrett og gjøre alle Rige”, men hans radikalisme var ikke uten ”kommunistisk innslag”. Følgen var at abonnementstallet i ”Drammens Adresse” sank sterkt. Hans redaktørtid varte i fem måneder. Ved utgangen av 1848 måtte han fratre.

Tanken om å skifte arbeiderforeninger var av eldre dato hos ham. I Drammen kom den nå til utførelse. I desember 1848 dannet han her den første arbeiderforening med 30 medlemmer. Den vokste raskt til 160 mann. Dens program var ”at virke lidt efter lidt til Arbeidernes forbedrede Kaar og mindre Afhengighed af Pengemændene”.

Foreningen begynte straks med adresser, resolusjoner og henvendelser – bl.a. til Drammens ligningskommisjon, hvor den protesterte mot at arbeiderstanden skulle betale direkte skatter ”efterdi den gjennem Tolden betaler Skatter nok”. Thrane ble på denne tid angrepet av nervefeber – først i mars 1849 kunne han i Kristiania fortsette sitt arbeid. 28. mars holdt han foredrag om ”Arbeidernes Kaar og Stilling i Samfundet her til lands” i Dragsalen ved Vaterland bro. Forening ble stiftet med 30 medlemmer. Thrane gjentok foredraget neste dag, og medlemstallet økte.

Dette var begynnelsen til en organisasjon som nå vokste med forbausende hurtighet. Først grep den om seg i Buskerud og Akershus, gikk så sydover langs kysten oppover bredbygdene. Først senere nådde den Trøndelagen. Sommeren 1849 regnet Thrane med 18 foreninger, 1 567 medlemmer. Høsten 1849 dro han til Kristiansand, talte i byene, på jernverkene og sagbrukene. I september hadde bevegelsen 49 foreninger, 4 091 medlemmer. På Oplandene drev hattemaker Halstein Knudsen agitasjonen, først på vinteren reiste Thrane i Østfold. Ved begynnelsen av 1850 var det 100 foreninger, 8 117 medlemmer. I januar 1850 hadde Thrane og Paul Hjelm Hansen utarbeidet en petisjon til Oscar I. Den samlet 12 833 undersrkifter. Sist i juni samme år oppga de 273 foreninger med 20 854 medlemmer, og først på denne tid bredte bevegelsen seg nordenfjells. Thrane selv anslo i 1851 medlemstallet til 30 000.

Foreningene ble samlet under en sentralbestyrelse i Kristiania. Det ble opprettet sentralkasse, som alle betalte kontingent til. ”Arbeiderforeningernes Blad”, som Thrane hadde begynt å utgi i 1849, fortsatte det meste av tiden å være hans personlige eiendom, men ble ledet under centralbestyrelsens kontroll.

Innenfor foreningene tok han opp oppgaver som også den første filantropiske bevegelsen hadde tatt opp. Han søkte å skaffe almuen et kunnskapsgrunnlag for dens politiske virksomhet. Han fikk opprettet understøttelseskasser, skriveskoler, leseværelser, boksamlinger for medlemmene. Her tok han på nytt fatt på det arbeidet som Henrik Wergeland og ”Selskabet for Norges Vel” hadde drevet. I den første tid vakte dette sympati hos mange som hadde hjulpet Wergeland i hans virke. Men det var en betinget støtte. I den utstrekning som thranitterne reiste egne sosiale krav, oppsto også motsetningsforholdet overfor de større gårdbrukere og embedsmennene. Og da pressen begynte å rette sitt skyts stadig skarpere mot ”Arbeiderforeningernes Blad”, trakk de gamle filantroper seg tilbake og overlot almuen til seg selv. Den dag Regjeringen åpnet aksjonen mot thranitterne, hadde de få verre fiender enn de prester som man forhørte seg hos om ”opprørerne”.

På denne tid ble selvsagt Thrane personlig en meget omtalt og omdiskutert mann. Det bevirket ikke bare hans oppsiktsvekkende, foruroligende organisasjonsarbeid og den politiske agitasjon han drev på sine reiser og gjennom ”Arbeiderforeningernes Blad”. Også et par særlige begivenheter hadde festet myndighetenes oppmerksomhet på ham og brakt ham på grensen av straffeloven i det samfunn hvor mange anså ham for tidens farligste oppvigler og forbryter.

Den første begivenhet var Harro Harrings utvisning. Harring var en noe eventyrlig litterat, maler, verdensvandrer og plattenslager fra Friseregnen. Han ga seg ut for å være en av den nye tids forsvarere, en liberalismens og de opprørske ideers martyr som tidenes ugunst etter 1848 hadde skyllet hit opp. Hans ”Originale norske Skuespil med Sang i fem Akter, Testamentet fra Amerika” brakte ham i konflikt med myndighetene. Det forkynte opprørske ideer. Justisdepartementet betegnet det nok som et åndsfattig og betydningsløst produkt. Men det avstedkom en utvisningsordre. 29. mai 1850 arresterte politiet Harring og sendte ham med D/S ”Nordkap” til Kjøbenhavn.

Følgen var voldsomme demonstrasjoner. Radikale borgere overbragte Regjeringen en petisjon og protest mot denne krenkelse av forfatningen, og opposisjonspressen spilte utvisningsordren ut mot Regjeringen som stor trumf.

Thrane og Harring hadde ingen forbindelse. Men gjennom Thranes medarbeider, litteraten Paul Hjelm Hansen henvendte Harring seg nå til Thrane. Han tilbød å representere Arbeiderforeningene på en emigrantkongress i London. ”Arbeiderforeningernes Blad” ble nå i noen nummer et organ til hans fordel. Og Thrane ble betraktet som medansvarlig for en eventyrer hvis meninger han neppe delte, og som myndighetene i høy grad var oppmerksom på.

Slemmere følger hadde den andre begivenhet – to artikler i bladet i forbindelse med et prestemøte på Lillehammer våren 1850. De røpet liten tro på de teologiske herrers dom i trossaker. Allerede tittelen på denne artikkel – ”Bonde for Prest og surt Øl for Vin” – forekom prestemøtet bespottelig. Og prestespott og gudsbespottelse var neppe til å skille fra hverandre.

Artiklene førte til at biskopen i Kristiania Stift henvendte seg til Kirkedepartementet. Det oversendte dem til Justisdepartementet, som meddelte stiftamtmannen at det anså det riktigst at redaktøren ble dratt til ansvar. Thrane ble satt under tiltale for ”Forbrydelse med Hensyn til Religion og Sædelighed”. Underretten dømte ham for denne artikkel til 6 måneders fengsel, overretten stadfestet dommen, 11. desember 1850 opphevet Høiesterett den. Men disse dommer for gudsbespottelse var budbringere om den kommende forfølgelse for hans politiske virksomhet. Det sies også tydelig i en uttalelse fra 157 medlemmer av Kristiania Arbeiderforening:

”Vi tror ikke det er for ReligionensSkyld, man vil faa Hrr. Thrane afskaffet, og vi have det bedste Bevis derpaa i den Kjendsgjerning at de, der ikke som Thrane skrive for den simple Mand, ustraffet faar Lov at bespotte.”

Thranes virksomhet var også bygget på en ganske annerledes alvorlig og farlig grunn. Det er i denne tid i hans politikk en overordentlig evne til forståelse av de praktiske økonomiske vanskeligheter almuen sto overfor. Likesom det også senere ble alminnelig i norsk arbeiderpolitikk, sprang Thranes politikk langt mer ut av denne forståelse av de praktiske behov enn av sosialistisk teori. Men det er i all hans propaganda samtidig et stadig innslag av sosialistisk idè.

Målet for den sosialistiske arbeiderbevegelse er å avskaffe den private eiendomsrett til jord og produksjonsmidler, og erstatte det samfunn som bygger på privateiendomsretten, med et kollektivt, sosialistisk samfunn, hvor alle produktive verdier er felleseiendom. Målt etter dette mål var Marcus Thranes bevegelse ikke sosialistisk. Den stilte ikke kravet om privateiendomsrettens opphevelse som samfunnsprinsipp. I revolusjonsåret 1848, da Thrane trådte frem, utkom også første gang det grunnleggende populærtidsskrift i den vitenskapelige sosialisme – Karl Marx` og Friedrich Engels` ”Det kommunistiske Manifest”. Hvis Thrane på denne tid fikk kjennskap til dette skrift, møtte det neppe stor forståelse hos ham. Bakgrunnen for ”Det kommunistiske Manifest” danner industrialismen, den fremskredne privatkapitalismen, den nye klassedannelsen. Denne utviklingen hadde enda ikke satt slike merker i hans eget land at disse tanker kunne gripe ham.

Men under sin vandring i Europa som ung var han kommet i forbindelse med forhold, stemninger og ideer som var betinget nettopp av denne utvikling. Sist i 30-årene hadde han oppholdt seg i Paris. Det var nettopp på den tid arbeiderurolighetene tok til i Frankrike. Paris var møtestedet for tidens opprørske emigranter. Paris var arnestedet for den begynnende sosialistiske arbeiderbevegelse. I presse, flyveskrifter og bøker ble den utopiske sosialismes ideer og systemer forkynt. Her lærte også Thrane den å kjenne. Særlig fordypet han seg i den tyske håndverkssvenn Wilhelm Weitlings bøker. Weitling var aktiv deltaker i den sosialistiske bevegelse i Paris i 1836 og i de følgende år. Hans bøker: ”Menneskeheter som de er og som de burde være” (1838) og ”Garantier for Harmoni og Frihet” (1842) hørte til tidens betydeligste idealistiske skrifter; de forkynte en samfunnslære som løftet arbeiderklassen opp av den fornedrede, rettløse stilling.

Weitlings lære betegner i den sosialistiske litteratur en overgang fra de spekulative utopiske systemer til den vitenskapelige sosialisme. Han bygger på naturrettens og den kristne humanismens grunn og søker å nyttiggjøre den sosialistiske samfunnslære for den voksende arbeiderklasses selvstendige bevegelse. Heinrich Heine kaller hans bøker arbeiderklassens katekisme i disse årene, og Karl Marx skrev begeistret om dem som ”de tyske arbeideres briljante debut”. Weitling hevder nødvendigheten av en helt selvstendig klassebevegelse. Hans hovedmål er imidlertid et samfunn bygget på felleseiendoms-prinsippet. Thrane opptrådte ikke som talsmann for noe utopisk sosialistisk system. Han hentet hos de sosialistiske forfattere forståelse av arbeiderklassens moralsk berettigede sosiale krav. Denne forståelse ga hans utpregete opposisjonelle natur et innhold, og det fortonet seg for ham som en samfunnsplikt å fremme disse krav. Hos Weitling lærte han også at det ikke er noen naturlig forbindelse mellom disse sosiale krav og de politiske maktkrav som Europas liberale borgerskap førte kampen for i 1848. Denne oppfatning beholdt Thrane hele tiden. Han hadde ennå ikke klart erkjent hva arbeiderklassens frigjøring besto i, men han innså riktigheten av de ord i ”Det kommunistiske manifest” som sa at dens frigjørelse må bli dens eget verk. Han appellerte ikke til det liberale borgerskap, som for øvrig også var svakt i hans eget land. Han appellerte til arbeiderklassen selv, for å vekke den til selvhevdelse og tenkning. Hans virksomhet var den hele tiden innstilt på å reise en selvstendig klassebevegelse, og han tilbakeviste senere også Theodor Abildgaards politikk, da denne ville søke kontakt med de opposisjonelle borgere og bønder under Johan Sverdrups og Søren Jaabæks førerskap.

Thrane ble på den måten ingen budbringer verken for utopiske sosialistiske systemer eller for marxistisk sosialisme. Men verken reisningen av disse første politiske organisasjoner i landet, denne første selvstendige arbeiderbevegelse eller den politikk han forkynte, var tenkelig uten de impulser han hadde mottatt utenfra. Han hadde henter dem fra den sosialistiske tankeverden han hade møtt i Paris. Fra Wilhelm Weitlings og P. J. Proudhons skrifter, fra Louis Blanes ”Arbeidets Organisasjon”, fra hans og Flocons blad, fra arbeidernes sosialistiske debatter.

Ut fra sin tids forutsetninger er Thrane derfor sosialist. Men ingen teoretiker, ingen utopist, ingen drømmer. Tvert om var hans realpolitiske forståelse en av de vesentligste forutsetninger for bevegelsens vekst. Han stilte ikke overspente fordringer, han gikk ut fra sitt lands sosiale forhold og muligheter. På ethvert tidspunkt i bevegelsen kom dette klart til syne. Kravene var riktignok nye i norsk politikk. Men de var berettigede og gjennomførbare. Var de blitt oppfylt, ville de ha gjort arbeiderklassen moden for deltakelse i landets politiske styre. Økonomisk beskyttelse, muligheter for bedre kunnskaper, rimeligere fordeling av skattebyrdene, andel i de politiske rettigheter – det var alt sammen krav som fortsatte å stå på arbeiderbevegelsens program i senere årtier. De forteller om sunn, nøktern vurdering, forutseende blikk for hva den rettløse klasse måtte kreve for å nå frem.

Det første av disse programmer var det bønnskrift til kong Oscar I som han utarbeidet sammen med Paul Hjelm Hansen i januar 1850. Her trekkes linjene opp for bevegelsens arbeid, og følgende krav stilles:

1. Beskyttelsestollens ophevelse og tollbeskatningens tilbakeførelse til dens oprinnelige karakter.

2. Ophevelse av tollen på korn og andre nødvendighetsvarer eller nedsettelse til 5 pct. av vareverdien.

3. Gjeninførelse av liggedagene for handelsfartøier, hvorved direkte og billige varekjøp om bord blev mulig.

4. Utvidelse av handelsfriheten på landet, for å bryte handelsmennenes mulighet for utbytning av almuen.

5. Undelsøkelse og forbedring av husmannsklassens kår.

6. Foranstaltninger mot brennevinsondet.

7. Forbedring av almueskolen.

8. Almindelig stemmerett.

9. Reform av rettspleien, så den bød større beskyttelse for almuesfolket.

10. Innførelse av almindelig verneplikt, som nu kun gjaldt for de ubemidlede klasser.

Sommeren 1850 var bevgelsen vokst seg så sterk at det var behov for et landsmøte, og dette ble holdt 31. juli – 9. august på Ladegaardsøen (Bygdøy). ”Riksforsamlingen” ble det døpt på folkemunne.

Da det første thranitterting trådte sammen, talte det 104 delegerte: 27 gårdbrukere, 27 husmenn, 29 håndverkere, 12 arbeidere, 2 skolelærere, 2 redaktører, 1 forpakter, 1 sjømann, 1 landhandler, 1 stud. jur. og 1 seminarist. Det var altså representanter for almueklassen selv som trådte sammen – ikke som i den filantropiske bevegelse, borgerlige arbeidervenner. Blant arbeidernes egne var det murersvenn Bernhard Hansen og hattemaker Halstein Knudsen som særlig trådte frem. Tinget tok opp til debatt bevegelsens program, dens politiske arbeid og organisasjonens utbygging.

Varig betydning fikk tingets behandling av forslaget til ny husmannslov. Spørsmålet var under utredning på flere hold, og thranitternes forslag ble selvsagt ikke lagt til grunn for loven av 1851. Men bevegelsens arbeid med saken påskyndet behandlingen, og de tanker som kom fram i forslaget fikk fortsatt betydning for norsk husmannslovgivning. For øvrig viser komiteenes arbeidsoppgaver at bevegelsen etter hvert hadde tatt opp de bredeste politiske arbeidsfelt.

Året mellom første og andre thranitterting var begivenhetsrikt og skjebnesvangert for bevegelsen. Dens agitator i Trønderlagen, Carl Johan Michelsen, utøvde en særlig uheldig virksomhet. Han er bevegelsens kompromitterende skikkelse. Han var murerhåndlanger, født i Aker 1826, og hadde tidlig vært i straff for tyveri. I flere måneder drev han agitasjon oppover landet og samlet abonnementer for bladet. I Trønderlagen ble han så liggende, reiste i distriktene eller levde på borg i byen. Sammen med dikteren Christian Monsen stiftet han Trondhjems Arbeiderforening i 1850. Lånetransaksjoner, underslag, tyverier og smedeskrifter førte til slutt til hans arrestasjon i Levanger. Dette resulterte i ”krigen på Levanger”, - etter ”hattemakerkrigen på Hønefoss” den mest dramatiske begivenhet i bevegelsens historie. Michelsen var en temmelig eventyrlig person, smukk og beleven. Det her i folkesnakket at han var ”uekte prins”. Da han nå var arrestert, beleiret folkemengden fengslet; det kom til store oppløp, fengselet ble stormet og militære ble utkommandert. Men Michelsen nektet å forlate fengselet, og da myndighetene igjen var blitt herre over situasjonen, omvendte han seg, tilbakekalte sine smedskrifter og la ansvaret på de forbryterske elementene, som Thrane, som hadde forledet ham. ”Vend om fra Thranes farefulde Vei”, heter det i en ny vise. Myndighetene kjente ham og tok ikke omvendelsen alvorlig. Men liksom hans meritter tidligere hadde vært brukt til å karakterisere bevegelsens forbryterske karakter, kunne hans omvendelse og anklage nå tjene samme hensikt.

Det ble uroligheter på en rekke steder dette året. Oftest var de uttrykk for husmennenes og småbrukernes fortvilte forsøk på å verge seg mot urett og ta seg til rette. Urolighetene var spredte og uten fast plan. De hadde ikke noe allment brukbart kampmiddel. Streikevåpenet var ikke ukjent. Fløterne i Østfoldvassdraget hadde anvendt det. Og Thrane forteller at han allerede i 1849 støtte på en organisert streik i Skien som omfattet 40 mann. Men for husmenn og småbrukere var streikevåpenet ikke brukbart når de skulle verge seg mot myndighetene og flåerne. – Så ble det for en del ulovlig hogst og lignende aksjoner.

Den manglende aksjonsevne var det svakeste punkt i bevegelsen. Nød og fortvilelse drev allmueklassen inn i den. Ingen myndigheter oppfylte deres krav. De hadde vilje til makt bak kravene. Men de fant ikke utløsning for denne vilje. Det lå i arbeiderklassens sosiale karakter, som lå i dens mangel på økonomisk og politisk rett i samfunnet. Derfor ble alle de berettigede og dramatiske ”opprør” i årene 1850-51 uten seire. De hadde oftest karakter av tilfeldige bondereisninger. Men de kom i høy grad til å levere myndighetene våpen mot bevegelsen.

De ufruktbare henvendelsene til statsmaktene og de enda mer ufruktbare reisninger måtte få følger, - de gjorde spørsmålet om hele bevegelsens taktikk aktuelt. På det andre thranitterting, Lilletinget i Oslo 10. juni 1851, kom spørsmålet opp. Men allerede før den tid var spørsmålet reist innen bevegelsens ledelse. Den voksende reaksjon etter året 1848 hadde fått Thrane til å ta førerspørsmålet opp, og Abildgaard hadde reist spørsmålet om en ny orientering med tilknytning til opposisjonen i det politiske liv. Johan Sverdrup og hans meningsfeller var ikke fremmed overfor tanken om et samarbeid; selv om han var valgt fra Larvik med Håndverkerforeningens støtte. Fra Abildgaards side førte dette til kannestøperier om en mulig regjeringskrise og en ny regjering Sverdrup.Thrane fikk antydningsvis løfte om en stilling i statsrevisjonen. Disse planer kunne ha oppløst den selvstendige arbeiderbevegelsen. Det gikk også mer enn 30 år før en regjering Sverdrup ble dannet.

Ikke desto mindre ble ledelsen på denne tid over til Abildgaard. Inntil da hadde den ligget helt i Thranes hender. Både klassestrukturen og troppenes manglende sosiale og kulturelle forutsetninger hindret utviklingen av det kollektive samarbeid som bærer den moderne arbeiderbevegelse, og som er dens styrke i jo høyere grad det lar seg utvikle. Innen sin bevegelse måtte Thrane få en annen posisjon enn senere tiders arbeiderledere. Han kunne derfor i høy grad selv bestemme over bevegelsens ledelse.

Thrane har i 1886 gitt en forklaring på de begivenheter som førte til lederskiftet 35 år i forveien:

”Da Arbeiderpartiet var blevet stort og mæktigt – 30 000 indskrevne Mand og vistnok 30 000 desforuten, som holdt sig rede, nar de skulde gaa løs – besluttede jeg ….., at Partiet skulde henvende sig til Statsmagterne med sine Fordringer. Først lod jeg da forfatte en Petition til Kongen. Denne Petition indeholdt bare Fornuft, ikke en eneste rabulistisk Idè. Alligevel behagede det ikke Regjeringen at tage Arbeidernes Sag under Overveielse, og da den heller ikke lod til at gjøre Miner til at foredrage Sagen for Stortinget, saa var det da Tid til at henvende sig til den anden Statsmagt. Men saasom jeg redigerede Bladet i socialistisk Aaand og i Foredrag omkring i Landdistriktene prædikede ”Ret til Jord”, og saasom Stortinget representerede Bourgeoisie og Jordeiendom og selv den liberaleste Fraktion gloede paa Socialismen som en Ko paa en røødmalet Dør, saa indsaa jeg, at skulde det kunne blive tale om en Alliance imellem Arbeiderpartiet og Stortingets Liberale, saa var ikke alene et modifiseret Standpunkt, men ogsaa en Personveksel nødvendig. Som socialistisk Rabulist ansaa jeg mig selv som en Umulighed. Det gjaldt at finde en fornuftig Mand i mit Sted. Jeg begyndte med at overdrage Redaktionen af Bladet til Student Abildgaard, men endu var jeg uvis om han var den rette Mand som Hovedleder. Jeg henvendte mig til Ludv. Kr. Daa, der vistnok nærmest var en Høiremand, men efter min Mening stod de nye Ideer nærmere end nogen Venstremand. Jeg spurgte ham, om han vilde overtage Ledelsen, i hvilket Tilfælde jeg uden Godtgjøørelse var villig til at overdrage ham ”Arbeiderforeningernes Blad”, der den gang gav en Nettointægt af omtrent 100 Specidaler maanedlig. Han havde dog ingen Lyst til at paatage sig en saa vidløftig Sag, men raadede mig til selv at fortsætte som før. Jeg sammenkaldte det andet Arbeidermøde…..”

Uttalelsen bærer i høy grad spor av å være komme frem på et langt senere tidspunkt enn andre synsmåter, men den gir allikevel et merkelig og utvilsomt riktig bilde av den stilling Thrane personlig inntok. Da det andre tinget nå trådte sammen, kom selvsagt spørsmålet om hva som kunne oppnås ved en direkte henvendelse til Stortinget til å stå i forgrunnen i debatten.

På thranittertinget i 1851 møtte 26 gårdbrukere, 20 husmenn, 17 håndverkere, 6 lærere, 3 arbeidere, 1 sjømann, organist, handelsborger, landhandler, kontorist, vaktmester og inderst. Dessuten hadde sentralbestyrelsens medlemmer Thrane, Abildgaard og Bernhard Hansen adgang til møtet. Thrane redegjorde for hvorfor bladet var gått over til Abildgaard, og hevdet at under den sterke reaksjon som nå hersket, var tiden ikke inne til en radikal gjennomføring av bevegelsens ideer.

Møtet sendte Stortinget et andragende om å motta enten det samlede arbeidermøte eller en deputasjon som skulle forklare hvad der lå arbeiderne på hjertet. Etter et forslag fra O. G. Ueland valgte Stortinget et utvalg som skulle motta deputasjonen.

Dette tilbudet bidro til en stor debatt på Lilletinget. Flere, bl.a. Abildgaard, var imot å sende en deputasjon til et utvalg. Man besluttet imidlertid å sende deputasjonen og utarbeidet en henvendelse.

I denne henvendelsen pekes på: ”Nødvendigheten at at saadanne store Lovgivningsarbeider som de der skal reformere vort Militair-, Embeds-, Rets- og Undervisningsvæsen samt grundlægge en folkelig Kirke og omordne vort Bank- og Kreditvæsen, vore Landboforhold m.m. ikke længer henligger i en ubestemt Fremtid, og Nødvendigheden at Forandring i det af H. M.s Raad hidtil befulgte Regjeringssystem med deraf flydende Forandring i Regjeringspersonalet.”

I debatten om henvendelsen og hva som kunne gjøres hvis det fremdeles ikke kom noe ut av kravene, drøftet Lilletinget inngående bevegelsens taktikk. Mer enn en mente at tiden da var inne til å gå revolusjonens vei. Lilletingets protokoll på dette punkt ble senere brukt flittig som våpen i prosessen mot thranitterne, men den var så slett ført at disse ikke anerkjente den. Det er derfor ikke godt å vite hva som faktisk fant sted. Og det var heller ikke godt å vite hva de la i ordet revolusjon, hvordan de tenkte sig å gjennomføre den. Den nød og fortvilelse som hersket blant almuen var jo under alle omstendigheter langt større enn bevegelsens faktiske styrke, selv om trangen og viljen til en aksjon var til stede. At det var aksjonsvilje viste ellers ”hattemakerkrigen” straks etter.

Imidlertid hadde urolighetene i 1850-51 allerede ført til en rekke kraftige inngrep fra myndighetenes side. De var gått frem med hård hånd, og en rekke langvarige fengselsstraffer var ilagt urostifterne. Konfliktene fortsatte også etter Lilletinget. Et alvorlig sammenstøt fant sted på Hafslund Bruk, hvor arbeidsforholdene var elendige. Så fulgte demontrasjoner på Kongsberg, hvor våpenarbeiderne sto i Arbeiderforeningen. Myndighetene ble nervøse, våpenlageret ble dels sendt inn til Kristiania, dels blev aldre våpen ødelagt. Stadig flere ble arrestert. Og 7. juli 1851 lot de snekkersvenn C. Olsen, malersvenn H. Olsen, redaktør Marcus Thrane, stud. Jur. Theodor Abildgaard, murersvenn Bernhard Hansen og urmaker Nils Qvarme fra Skien arrestere i Kristiania.

Arrestasjonene fremkalte demonstrasjoner. De ble tatt opp i Stortinget, hvor enkelte representanter klaget over å være sjikanert ved at politiet innkalte dem som vitner. Men de arresterte ble sittende.

I den følgende tida utviklet ”hattemakerkrigen” seg på Hønefoss. Årsaken var innkallelsen av thranitterne til forhør og deres første mann, hattemaker Halstein Knudsens obstruksjon overfor myndighetene. Det kom til store demonstrasjoner, befolkningen hindret myndighetene i å arrestere Halstein Knudsen, store taler ble holdt, ”opprøret” bredte seg over hele Ådalen, militære ble utkommandert og knekket ”Opprørerne”. O. A. Øverland sier i ”Thraniterbevægelsen”: ”Det tør ikke ansees for tvilsomt, at det Kapital af Thraniterbevægelsens Historie, som omhandler ”Hattemakerkrigen”, vilde være blevet uskrevet, om Øvrigheden var optraadt med den Klogskab og Sindighed, som Forholdene i og for sig krævede”.

Etter de mange arrestasjonene gikk foreningene tilbake. Reaksjonen var sterk i de første 50-årene, den førte også til at liberalismen vendte allmuen ryggen, og Regjeringen førte en pågående kampanje mot thranitterne. Rettergangsmåten som ble benyttet var sjofel, og den bekreftet fullt ut at den klasse det her gjaldt ikke fant beskyttelse i de bestående rettsformer.

20. august 1851 nedsatte Regjeringen en 3-mannskommisjon. Den skulle undersøke hele bevegelsens arbeid og samle inn stoff til en prosess. Men denne anklagende undersøkelseskommisjon ble også oppnevnt som dømmende myndighet i saken. Den søkte med flid etter alt fellende stoff. Vitnesbyrd i motsatt retning lot den overhodet ikke protokollføre.

Inntil sommeren 1852 var den opptatt med å samle fellende materiale. 16. august 1852 ga stiftamtmannen i Kristiania ordre om å reise tiltale mot 149 personer. Den endelige tiltale kom til å omfatte 144 mann, prosessen varte til juni 1853, og dom falt først i april 1854. De som først ble arrestert hadde da sittet i varetekt i bortimot 3 år.

De satt på egen kost med offentlig tilskudd. Det var dyre tider, tilskuddet strakk ikke til. Deres familier led nød, deres klær ble etter hvert ødelagt, og de led selv av underernæring. Men mot 33 stemmer nektet Stortinget å øke det offentlige tilskuddet. Særlig Johan Sverdrup forsvarte en økning.

Kommisjonen dømte de aller fleste, straffeutmålingen tok mest hensyn til deres opptreden under urolighetene. Thrane fikk 4 års straffearbeid, Abildgaard 3 år, Bernhard Hansen og tre mann til fikk mellom 9 og 10 år. Lærer Semme fra ”hattemakerkrigen” 10 år og Halstein Knudsen 15 år. Han døde like etter den endelige domsavsigelsen. Dommen ble appellert til Høysterett. Tidens store advokat Bernhard Dunker påtok seg forsvaret og førte det kraftig og klokt. Det ytret seg som et oppgjør med den kommisjonen som etter en ensidig innsamling av fellende materiale selv hadde dømt i saken. Dunker ble under saken arbeiderklassens helt og talsmann. Men Høyesterett stadfestet dommene.

Så nidkjært forfulgte myndighetene Thrane at da han i juli 1858 kom ut efter 7 års fengsel, blev han overført til rådstuen til avsoning av en 5 dagers vann- og brødstraff som han hadde til gode for to artikler 8 år tilbake. De unge intellektuelles organ ”Illustreret Nyhedsblad” skrev da: ”Ingen Love, ingen Domme vil kunne fritage denne Fremgangsmaade for at blive stemplet som inhuman af den almenmenneskelige Følelse”.

I fengselsårene forsvant foreningene. Thrane hadde alt fra første stund av hevdet at de norske arbeidere stod overfor en internasjonal motstander, - våget de et fremstøt, vilde de møte svenske tropper og kanskje russiske med. Han hadde søkt forbindelse utad. På denne tid opstod den første svenske arbeiderbevegelse under Fredrik Borgs ledelse og med sterke impulser fra Thrane. Men den svenske bevegelse fikk ingen tilsvarende vekst og betydning. I Danmark fremkom i disse årene lægen Frederik Dreier med de første socialistiske skrifter, men han reiste ingen arbeiderbevegelse.

Den norske var derfor blitt stående alene. Det grunnlag Thrane hadde lagt for den var i og for sig sterkt nok, fordi han gikk ut fra de umiddelbare dagskrav hos den arbeidende klasse i landet. Ingen politiske fristelser, ingen mulighet for større økonomisk sikkerhet, ingen av de mangfoldige vanskeligheter han møtte, hadde heller fått ham bort fra det som stod for ham som kravet: reisningen av en selvstendig arbeiderklassebevegelse. Men denne klasse savnet ennu alle sociale og kulturelle forutsetninger for å reise en varig og sterk bevegelse under de forfølgelser som nu overgikk den. I sin kamp for ”det rene demokrati” så Thrane dette selv. I ”Arbeiderforeningernes Blad” skrev han:

Det frygtelige Pengearistokrati, Pengeherredømme, Pengetyranni tiltager Aar for Aar, og eftersom Pengetyranniet tiltager, forøges naturligvis Arbeiderklassens Fattigdom og Elendighed. Det er Pengemændene som regjerer alt, og saalænge disse beholder den hele Magt, saalænge bliver der ingen Forandring i Lovene til Arbeidernes Fordel, det har vi nu i 34 Aar seet de klareste Beviser for, og Mægtige kan nu, saa meget de vil, forepræke Arbeiderne at ”de bør have Tillid til Regjering og Storting”, saa kan saadan Forepræken ikke nytte længer. Arbeiderne tror ikke længer hva de siger. Arbeiderne maa fra nu af begynde at have Tillid til sig selv og forlange lige Ret med de andre Klasser i Samfundet.”

Nei, han trodde ikke verken på embedsregjeringen eller på Stortinget, verken på bøndene eller det lille liberale borgerskap. Det var arbeiderklassen selv som måtte skape sin egen bevegelse, om den skulde opnå rettigheter i samfundet. Men denne ensidighet bragte ham selvsagt i kampstilling til hele det samfund han levde i. Og da det også ellers hadde midler nok mot ham, blev han av mange regnet som en ytterst obskur person. Hans far hadde begått underslag, selv samarbeidet han med åpenbare bedragere, som ”prins” Michelsen, han var dømt for gudsbespottelse og andre skriverier, han var den mest nedrivende, samfundsoppløsende opvigler i landet. Der var nok av stoff til å skaffe ham det sletteste ry.

For den arbeiderklasse han appellerte til og som han vilde vekke til selvhevdelse og selvtillit, stod han i et annet lys. Den følte for en del hva han strebte efter: for første gang å vekke den til bevissthet om sig selv, samle den til social reisning, og den gav bl.a. uttrykk for det i den henvendelse som 157 Kristiania-arbeidere gjorde under gudsbespottelses-prosessen:

”Trods alle Motstanderes usle Bagvaskelser ere vi fremdeles gjennemtrængte af agtelse for og Taknemlighed mod Hr. Thrane. Det er Løgn, en skammelig Løgn, at han vil svække Moralen iblandt os; vi ere overbeviste om, at Hr. Thrane i den korte Tid han har virket, har udbredt mer Moral og Sæderlighed blant Arbeiderne, end det har lykkets selve Præsterne i Rækker af Aar, ligesom hans Personlighed, om ikke saa meget i Ord, saa desto mer i Handling, lægger en Moralitet for Dagen, som ikke behøver at nære nogen Frygt ved Sammenligningen med selve Moralens Forkyndere.”

Da Thrane slapp ut av fengslet drog han til Amerika. Her levde han til 30 mars 1890. Dels ernærte han sig som fotograf, dels som skribent. I sin pressevirksomhet fulgte han sine gamle veier, om enn under nye forhold. Livets hårde påkjenning rokket ikke hans ideer. Da han efter mer enn 20 års forløp besøkte Norge, var han blitt talsmann for ideene fra Den første Internasjonale.

Da var han i Norge fremdeles under politiopsikt. Kristiania Arbeidersamfund nektet ham under venstre-styret adgang til å holde foredrag i Samfundets sal.

Først ved hans død var den lange overgangstid forbi. Tre år i forveien nådde budskapet ham om at der igjen var reist et selvstendig arbeiderparti i Norge. Det bygget på tanker og ideer og praktiske forslag som han selv først hadde ryddet veien for.