Splittelsen i 1920 og gjenforeningen i 1927

Sommeren 1920 hadde Den kommunistiske Internasjonale innkalt til kongress i Moskva. Det ville bli den egentlige konstituerende kongressen, for her skulle programmet vedtas og betingelsene for medlemskap fastsettes. I den internasjonale arbeiderbevegelse hadde den russiske revolusjon vunnet gjenklang.

I en rekke uavhengige sosialistpartier som fordømte sosialdemokratenes holdning under krigen, var det stor stemning for en revolusjonær politikk, selv om den ikke akkurat var slik bolsjevikene ønsket seg den. Som i Norge var også enkelte andre moderpartier erobret av radikale sosialister. Både disse og nye uavhengige sosialistpartier omfattet derfor etter bolsjevikenes mening elementer som ikke hørte hjemme i en ny, kommunistisk Internasjonale.

Det norske Arbeiderparti sendte en mannsterk delegasjon til Moskvakongressen med Olav Scheflo i spissen og med folk som Alfred Madsen, Haavard Langseth, den senere stortingsmann fra Kristiania, Kr. Kristensen, og Augusta Aasen, dikteren Arne Paasche Aasens mor, som dessverre omkom ved en flyulykke under oppholdet.Fra ungdomsforbundet reiste Sverre krogh og Einar Gerhardsen, som var medlem av forbundets sentralstyre.

Moskvakongressen var denne gang særdeles representativ. Likevel lyktes det russerne å sette sin vilje igjennom med opptakelsesbetingelser som virket som en sprengkile i den radikale arbeiderbevegelse. De 21 opptakelsesbetingelser - Moskvatesene - vakte nærmest forferdelse da de ble kjent i Det norske Arbeiderparti.

Det var jo straks tydelig at vedtakelsen av dem ville føre til splittelse av partiet, men det ville også være vanskelig å opprettholde den enhetsfront som Kyrre Grepp hadde klart å etablere med den faglige ledelse. Den som var mest rystet over tesene var Martin Tranmæl.

Hele det grunnsynet som tesene var preget av, den såkalte demokratiske sentralisering sto i den sterkeste motstrid med hans eget føderalistiske syn. Den demokratiske sentralisme forutsatte en kadaverdisiplin ikke bare overfor den hjemlige ledelse, men også den internasjonale.

Tesene slo fullstendig sønder både det han hadde slåss for i opposisjon og den konsolidering han hadde medvirket til. Han første innskytelse var derfor også at tesene måtte avvises. I et utvalg som behandlet spørsmålet laget han utkast til et vedtak som forutsatte at partiet skulle søke om å bli akseptert som sympatiserende medlem av Internasjonalen.

Kyrre Grepp og mange med ham var klar over at det ville være ensbetydende med selvmord for partiledelsen å bryte med Moskva på dette tidspunkt. Den hadde selv medvirket til å skape den sterke sympatien og samhørighetsfølelsen med russerne.

Ennå raste borgerkrigen. Brudd med Internasjonalen ville for de fleste fortone seg som å svikte et folk som kjempet en rettferdig kamp med ryggen mot veggen. En splittelse av partiet kunne neppe unngås, men den ville bli minst ved å fortsette medlemskapet på vilkår som kunne bevare samspillet med fagbevegelsen.

DaInternasjonalens president, Sinovjev, deltok i det uavhengige sosialistpartis kongress i Halle som han for øvrig sprengte ved denne anledning, bestemte Kyrre Grepp som for å søke kontakt med ham for om mulig å oppnå lempelige opptakelsesbetingelser for det norske parti. Sammen med Tranmæl og Scheflo og med Arvid Hansen som sekretær dro han til Halle.

Det gikk forholdsvis lett å oppnå dispensasjoner fra tesene. Partiet skulle foreløpig få lov til å beholde det kollektive medlemskapet mot å innføre reservasjonsrett og -plikt. Det kunne også beholde sitt gamle navn og fortsette samarbeidet med fagbevegelsen på grunnlag av dens fulle uavhengighet. Stortingsgruppen skulle fortsatt kunne arbeide for militærvesenets avvikling, dog ikke på pasifistisk, men på revolusjonært, marxistisk grunnlag.

Etter disse innrømmelser gikk Tranmæl motstrebende med på at partiet skulle akseptere tesene. Lian var til å begynne med avgjort for å ta bruddet. For ham ville det virke som en befrielse. Men Lian var unektelig kommet i en vanskelig situasjon. Han kunne ikke risikere å falle mellom to stoler og valgte derfor kompromissløsningen.

Men Moskvatesene forlangte at alle som ikke godkjente Internasjonalens politikk skulle settes utenfor. Det gjaldt for Norges vedkommende i første rekke de såkalte høyresosialister. Like over nyttår 1921 holdt den sosialdemokratiske opposisjonsgruppe en landskonferanse.

Det var da på det rene at partiledelsen temmelig enstemmig ville gå inn for at partiet skulle sluke tesene. Med 136 mot 18 stemmer besluttet derfor landskonferansen å etablere seg som eget parti fra 1. Mars 1921. Mindretallet ønsket å avvente partiets landsmøte som skulle tre sammen 26. Mars.

Som det nye sosialdemokratiske partiets formann, valgtes Magnus Nilssen, som nestformann Michael Puntervold. Sekretær ble den fremragende organisasjonsmannen fra Møre, Olav Oksvik, anleggsarbeideren som hadde skaffet fotfeste for arbeiderbevegelsen i Vestlandets karrige jord og som ble en av arbeiderbevegelsens fremste parlamentarikere.

Det nye parti startet med 58 opposisjonsgrupper som straks organiserte seg som partiavdelinger. Partiet fikk også med seg en del av partiavisene og gikk i gang med å opprette en rekke nye.

Tranmæl blir redaktør

Stilt overfor den kjensgjerning at splittelsen var en realitet da partiets landsmøte trådte sammen, ga også Lian og hans gruppe opp sine siste reservasjoner overfor Internasjonalen. Landsstyrets flertallsinnstilling om å godta tesene ble vedtatt med 281 mot 20 stemmer.

Kyrre Grepps sykdom hadde på dette tidspunkt forverret seg, og han kunne overhodet ikke overvære landsmøtet. Det ble derfor åpnet av nestformannen, Emil Stang, som var skarp i sin fordømmelse av det nye parti. Nevneverdig debatt om tesene ble det ikke på landsmøtet, heller ikke om programmet for stortingsvalget om høsten.

Sensasjonen kom imidlertid ved valgene. Tranmæl nektet å motta gjenvalg som sekretær. Han ville tilbake til partipressen og trønderne ville mer enn gjerne ha ham. Tranmæl kunne imidlertid ikke unnværes i partiledelsen, erklærte valgkomitèens formann, Ingvald Rastad.

Derfor hadde komitèen foreslått ham som redaktør av hovedorganet. Scheflo skulle avløse Jakob Friis som partiets permanente representant i Moskva og stilles som stortingsmann for Kristiania ved høstens valg. Kyrre Grepp hadde fra sitt sykeleie lagt fram en plan om å gjøre Scheflo til partiformann for å la Tranmæl overta avisen.

Overfor Grepp hadde Tranmæl begrunnet sitt ønske om å vende tilbake til partipressen med at han var skuffet over utviklingen i fagbevegelsen. Offentlig begrunnet han sitt ønske om å trekke seg tilbake med at det var Scheflos linje som hadde seiret i forholdet til Internasjonalen.

Det er rimelig å anta at Tranmæl forutså den nye strid som ville komme etterat tesene var vedtatt og at han ville møte den i en gunstig strategisk posisjon enten det nå var i Trondhjem eller Kristiania.

Kyrre Grepps plan om å gjøreScheflo til partiformann var lite realistisk. Hovedsaken for ham var imidlertid å beholde Tranmæl i den sentrale partiledelse. Selv Scheflo som hadde akseptert Grepps opprinnelige forslag, var sikkert klar over at dette ubetinget var nødvendig.

At ordningen likevel etterlot atskillig bitterhet hos ham er jo bare rimelig. Det var da også ved valget av redaktør et stort mindretall som holdt på ham, 112, mens Tranmæl ble valgt med 191 stemmer. Trygve Lia hadde avløst Randolf Arnesen som kontorsjef ved partikontoret. I stedet for å velge nye generalsekretær etter Tranmæl ble partisekretariatet delt i tre avdelinger med Lie som kontorsjef, Kristian Aune, en av Arbeidsmandsforbundets nye sekretærer som ansvarlig for organisasjons- og agitasjonsavdelingen, og Aksel Zachariassen for opplysningsarbeidet.

På ungdomsforbundets landsmøte umiddelbart før partilandsmøtet hadde han avløst Peder Løwe som formann. Einar Gerhardsen var blitt nestformann og sentralstyret hadde også ellers fått en sammensetning som betegnet en kursendring. Ungdomsforbundet skulle nå ta fatt på sine ungdomsoppgaver og oppgi sin sterile opposisjonsholdning overfor partiet. Men da måtte Eugene Olaussen bort. Etterat han ble sikret et stortingsmandat i Buskerud var det forholdsvis enkelt. Han ble erstattet med en av partipressens yngre redaktører, telemarkingen Olav Vegheim, og trønderen Alfred Trønsdal overtok forretningsførerstillingen i forbundet.

Under den økonomiske krisen og dem nage tapte arbeidskonflikter i årene etter 1920, må LO legge om kursen. Den går nå inn for en moderasjonslinje når det gjelder rettighets- og lønnskrav og inntar en positiv holdning til modernisering og produksjonsøkning. En rekke store arbeidskonflikter preger likevel perioden. De stadig skiftende borgerlige regjeringene klarer ikke å snu den negative sysselsettingsutviklingen.

Det økonomiske tilbakeslaget som ble innvarslet høsten 1920 ble større i vårt land enn i mange andre fordi toppnivået hos oss var kommet så mye høyere. Selv etter at de utenlandske valutaene begynte å rusle oppover, fortsatte de mest naive å spekulere.

Storbønder og skogeiere som satt inne med store krigsfortjenester meldte seg forsinket til dansen om gullkalven og kjøpte aksjer, tyske mark og russiske rubler i øst og vest. Endog ansvarlige pengeinstitutter engasjerte seg i eventyrlige spekulasjonsforetak.

Særlig populært var et plantasjeforetakende på Sumatra som fristet forsikringsselskaper som Norske Lloyd og førte til dets undergang. Pengene hadde strømmet inn i bankene under krigen. De satt til slutt inne med 4 milliarder som de for enhver pris måtte plassere.

Det ble gjort i mange hasardiøse tiltak som, da høykonjunkturboblen brast, førte bankene opp i store vanskeligheter. Allerede i mars 1921 måtte Stortinget bevilge de første 15 millioner som lån til banker som var i vanskeligheter. Eksporten som i 1920 lå på over 1220 millioner, sank til halvparten og året etter ble dett registrert over 1000 konkurser.

Samlingskongressen i 1927

Det kom da også ny fart i samlingsbestrebelsene. Sosialdemokratene erklærte seg villig til nye forhandlinger på fritt grunnlag. Arbeiderpartiet aksepterte denne gang dette, og nye forhandlinger kom i gang mellom de to partier og Landsorganisasjonen. Takket være Den socialistiske Internasjonales sekretær, Friedrich Adler, førte forhandlingene til et positivt resultat.

Han kom til Oslo - og overbeviste sine meningsfeller om at Internasjonalen framfor noe annet var interessert i samling i Norge selv om det foreløpig skulle bli utenfor Internasjonalen. Det var dette formelle medlemskapet som til slutt sto igjen som den eneste hindring for samlingen. Støttet av «Mot Dag» gjorde kommunistene alt som sto i deres makt for å forhindre samlingen.

De stablet på beina et såkalt samlingsparti som Volan ble satt i spissen for. Tiltaket ble en regulær fiasko. Innenfor kommunistpartiet fantes nemlig mange som var interessert i en reell samling.Det gjaldt noen av deres fremste parlamentarikere, Sverre Støstad og Fr. Monsen og andre og endel av de faglige ledere som ennå ikke hadde brutt med partiet.

Både Arbeiderpartiet og det socialdemokratiske parti holdt landsmøter i januar, umiddelbart før samlingskongressen for å godkjenne vilkårene for samlingen som forhandlingskomitèen var kommet fram til. Det kunne selvfølgelig ikke overlates til styrkeforholdet på en felleskongress. Den kunne bare konfirmere det de to partiene var blitt enige om.

Da samlingskongressen trådte sammen 30. Januar 1927 i Losjens store sal talte den 461 representanter for Det norske Arbeiderparti, 175 fra det sosialdemokratiske parti og 247 fra fagforeninger utenom partiene. Med gjester og observatører ble en forsamling på 900 mennesker.

Åpningen var preget av stor stemning og forventningsfullt alvor. Partiets «grand old man», Chr. Holtermann Knudsen, var syk og sengeliggende, men sendte en skriftlig hilsen. Men Jeppesen var til stede sammen med en rekke andre veteraner som alle ble hjertelig hyllet.

Det såkalte «samlingsparti» som kommunistene hadde fått i stand møtte opp med en deputasjon og forlangte å få tale til kongressen. Det fikk Volan, og siden hørte ingen noe til partiet. For Erling Falk representerte det nye nederlaget avslutningen på hans politiske innsats i norsk arbeiderbevegelse, skjønt hans gruppe ennå i noen år søkte å gjøre seg gjeldende som et frittstående opposisjonselement med arbeiderbevegelsen som virkefelt og gjorde atskillig ugagn.

Innenfor Arbeiderpartiet og på selve samlingskongressen gjorde også en viss opposisjon seg gjeldende, ikke mot samlingen, men mot det program forhandlingskomitèen var blitt enig om.

Opposisjonen var inspirert av Jakob Friis. Ved partisprengningen oppholdt han seg i utlandet og fulgte ikke sin venn Scheflo. Han følte seg en stund politisk hjemløs, men overtok i noen år redaktørstillingen på Rjukan og fikk partifellene der med på en viss opposisjon mot programforslaget. Det var resultatet av et kompromiss - så det var ikke vanskelig å peke på svakheter.

Rådssystemet og diktaturet var tatt ut av programmet. Det ble dessuten slått fast at partiets hovedoppgave var å erobre hele det arbeidende folk - og dermed folkeflertallet - for sitt sosialistiske grunnsyn. Men et fascistisk voldsdiktatur truet, og overfor det kunne det bli nødvendig å bruke alle til rådighet stående midler for å bryte enhver motstand. Jakob Friis var likevel misfornøyd med samlingen og brøt med Arbeiderpartiet året etter.

Ved valgene var det ingen uenighet om at Oscar Torp måtte bli det forente partis formann. Sosialdemokratene hadde imidlertid gått ut fra som en selvfølge at deres partiformann, Magnus Nilssen, skulle bli det forente partis nestformann. Arbeiderpartiet hadde imidlertid vanskelig for å ofre sin nestformann, Edvard Bull, som hadde stått som en merkesmann for partiet i striden med kommunistene. Kongressen løste dette dilemma salomonisk ved å gjøre begge til nestformenn.

At Tranmæl skulle fortsette som hovedorganets redaktør var det heller ingen nevneverdig uenighet om. Einar Gerhardsen hadde overtatt ledelsen av Oslo-partiet under en krise som for noen tid førte Rolf Hofmo utenfor partiet. For Arbeiderpartiet hadde det vært av den største betydning å stå sterkt i Oslo. Det var denne sterke stilling i hovedstaden som reddet partiet gjennom splittelsesårene. Einar Gerhardsen hadde skapt seg en grunnfestet posisjon der og sikret det samme for sitt parti. Som kontorsekretær hadde Hjalmar Dyrendahl ledet partikontoret i noen år. Det var enighet om å fortsette med denne ordning, men underforstått at sosialdemokratenes generalsekretær, Olav Oksvik, skulle rykke inn ved siden av ham, hvilket han da også gjorde i et par år.

Kvinneorganisasjonene og ungdomsforbundene ble også slått sammen, det siste ikke helt smertefritt, men Dyrendahl og den nye nestformann, Arne Strøm, gikk heldigvis godt sammen og friksjonene opphørte snart. Forkvinneorganisasjonen ble kongressen enig om å følge Arbeiderpartiets linje og altså ikke opprettholde et selvstendig forbund, men la kvinneforeningene og kvinnegruppene stå tilsluttet sine respektive lokale partiforeninger, og la et kvinnesekretariat og en landskvinnekonferanse lede arbeidet blant kvinnene.

Arbeiderpartiet hadde da det gjennomførte denne omorganiseringen tilsatt Thina Thorleifsen som kvinnesekretær og hun fortsatte etter samlingen. Som hushjelp, først hos Per Sivle og Drammen og senere hos Kyrre Grepp var hun i ung alder blitt interessert i arbeiderbevegelsen og søkte først å gjøre en innsats ved å organisere hushjelpene faglig. Sin største innsats kom hun imidlertid til å gjøre på det politiske område. Hun var i virksomhet praktisk talt helt til hun døde i 1959.

Rasjonaliseringen

På samlingskongressen deltok utsendinger for 76 000 medlemmer i politiske og faglige foreninger. Under splittelsen hadde det norske Arbeiderpartis medlemstall som kulminerte i 1919 med 105 000 vært helt nede i 40 000, men det gikk ved samlingen straks opp i 68 000.

Veien lå igjen åpen for utbygging av det kollektive medlemskap og partiets medlemstall begynte snart å stige i takt med medlemstallet i fagbevegelsen som nå nærmet seg 100 000 igjen. Det økte bare langsomt i 20-årene. Arbeidsløsheten skyldtes nemlig ikke bare krisen, men også rasjonaliseringen.

Det kunne se ut som om industriens vekst var stanset opp. I jernindustrien var således antallet av utførte årsverk 31 500 i 1920, men bare 25 000 ved utgangen av 10-årsperioden. Noe liknende var tilfelle i papir og treindustrien. Selv i forhold til 1913 var det både i disse industrier og gruveindustrien en avgjort tilbakegang i antall årsverk. Men nedgangen i arbeidertallet hadde ikke ført til nedgang i produksjonen.

Takket være mekaniseringen og rasjonaliseringen økte produksjonen pr. sysselsatt betydelig. Bare i 1923 økte antall hestekrefter i private bedrifter med over 200 000 og ble mer enn fordoblet i perioden 1920/30.