Navigasjonssti
Undermeny
Hva historien forteller...
Den politiske og faglige delen av arbeiderbevegelsen har levd et liv i nært fellesskap. Man har i fellesskap kjempet fram reformer som har vært viktige for arbeidsfolk.
Noen ganger gikk fagbevegelsen i spissen og fikk tariffestet godene, for eksempel innføring av feriedager. Og så kom partiet etter og sørget for lovfesting og utvidelse av ordningene. Andre ganger er reformene blitt født i partiet, men vært avhengig av fagbevegelsens støtte for å bli båret fram.
En historisk oversikt over utviklingen av Norge fra midten av 1800-tallet er sterkt knyttet til arbeiderbevgelsens utvikling. Dette viser arbeidsfolks historie her i landet med viktige begivenheter og vedtak gjennom over 150 år.
"Hva historien forteller .." viser en oversikt over begivenheter og vedtak som har at avgjørende betydning både for arbeiderbevegelsen og landet. Framstillingen er delt inn i epoker som viser utviklingen i de forskjellige tidsrom.
1850 - 1900
Det hele startet med thranitterbevegelsen, dannelse av fagforeninger, Arbeiderpartiet og LO.
Marcus Thrane er den første i Norge som tar fatt på å organisere småkårsfolk på landsbygda og byene i arbeiderforeninger. Den første stiftes i Drammen i 1848.
Stadig flere drar nå inn til byene fra landsbygda for å arbeide i den moderne industrien som vokser fram. I perioden fram mot århundreskiftet blir antall industriarbeidere nesten tidoblet. De første fagforeningene blir opprettet. Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon, som LO het før, blir dannet i 1899, tolv år etter at Arbeiderpartiet ble stiftet i Arendal.
1900 - 1920
Martin Tranmæl blir en ledene skikkelse i den såkalte fagopposisjonen som er svært radikal og blir inspiret av den russiske revolusjonen.
I perioden fram mot første verdenskrig får den faglige og politiske arbeiderbevegelsen sitt endelige gjennombrudd. Landsorganisasjonens og fagforbundenes styrke fører til organisering også hos motparten. Kampforholdene i arbeidslivet blir regulert gjennom et nasjonalt tariffsystem.
På den politiske arena får Arbeiderpartiet sitt gjennombrudd med fire representanter på Stortinget ved valget i 1903, alle fra Nord-Norge. Nå blir blant annet allmenn stemmerett for kvinner innført, Den første landsomfattende tariffavtalen opprettes av Norsk Jern- og metallarbeiderforbund, en arbeidervernlov vedtas og 10 timers dag og 54 timers arbeidsuke lovfestes i 1915. 8-timers dagen lovfestes og maksimal ukentlig arbeidstid ble satt til 48 timer i i 1918.
1920 - 1935
Brudd med kommunistinternasjonalen, partisplittelse og Arbeiderpartiets første regjering preger perioden som var en krisetid med blant annet Menstadslaget.
Arbeiderpartiet melder seg inn i Den kommunistiske internasjonalen (Komintern) og bryter med de øvrige nordiske sosialdemokratiske partiene. Medlemskapet i Komintern skaper uenighet og splittelse, og blir kortvarig. I 1928 danner Arbeiderpartiet regjering for første gang, med Christopher Hornsrud som statsminister.
En rekke store arbeidskonflikter preger perioden. Det er gjeldskrise og antall mennesker «på forsorgen» øker sterkt. Valgloven endres slik at den som mottar forsorg ikke kan velges som medlem av kommunestyrene.
På begynnelsen av 1930-tallet utformer Arbeiderpartiet en ny krisepolitikk som går ut på å sette inn mer statlige midler i økonomien for å øke etterspørselen og på den måten få hjulene i gang igjen. Arbeiderpartiet går til valg i 1933 på sitt nye program og får 40 prosent av stemmene.
1935 - 1940
Arbeiderpartiet får sin andre regjering når Johan Nygaardsvoldovertar i 1935 og setter i gang det sosiale reformarbeidet.
Selv om arbeidsledigheten fremdeles er høy, har krisen passert bunnen når Johan Nygaardsvold danner regjering i 1935. Arbeiderpartiet får igjennom deler av sin krisepolitikk mot at Bondepartiet får igjennom de fleste av sine landbrukspolitiske krav.
Nygaardsvold-regjeringen gjør slutt på lovbestemmelser som hadde tatt sikte på å innskrenke faglig virksomhet. Både tukthusloven og bestemmelsene om at forsorgsmottakere ikke kunne inneha kommunale verv, blir opphevet.
Ny arbeidervernlov vedtas, blant annet innføres krav om saklig grunn for oppsigelse. Ordningen med alderstrygd blir satt ut i livet. Med støtte fra Venstre sørger regjeringen for å innføre arbeidsledighetstrygd, en reform av stor betydning i samtiden.
1940 - 45
Tysk overfall og okkupasjon, illegalt arbeid. Konge og regjering i eksil i England. Arbeiderpartiet blir forbudt.
Allerede i 1942 begynner utformingen av et etterkrigsprogram for Arbeiderpartiet, som får stor betydning både for partiets arbeidsprogram etter krigen og for fellesprogrammet som de politiske partiene stiller seg bak etter frigjøringen.
1945 - 1965
Dette er Gerhardsen-epoken og Arbeiderpartiets gylne år. Det skjer en enorm økonomisk og sosial utvikling.
Velgernes oppslutning om Arbeiderpartiet øker, og toppen nås i 1957, når partiet får 48,3 prosent av stemmene.
Den nye industrien danner grunnlaget for ny vekst og velstand. Planøkonomi, regulering, likhet og demokratisering er hovedsaker for partiet og fagbevegelsen. Folk flest får merkbart bedre økonomi. Nye trygdeordninger gjør tilværelsen tryggere, de gjelder alle og er ikke lenger almisser til de trengende.
Internasjonalt er etterkrigstiden preget av den kalde krigen og blokkpolitikk. Norge blir medlem av NATO i 1949. Medlemskapet vekker strid, likeledes spørsmålet om bruk av atomvåpen.
Ved valget i 1965 blir det borgerlig flertall på Stortinget, og Per Borten, Senterpartiet, danner borgerlig samlingsregjering. Gerhardsen-epoken i norsk politikk er forbi.
1965 - 1986
Velstandsutviklingen fortsetter, Norge blir en oljenasjon og Gro Harlem Brundtland blir Norges første kvinnelige statsminister.
I denne perioden har Arbeiderpartiet tre statsministre, Trygve Bratteli (bildet), Odvar Nordli og Gro Harlem Brundtland. Den første EF-avstemningen skapte strid og splittelse, og demokratiseringen i arbeidslivet når et høydepunkt.
Oljeinntektene begynner å strømme inn, og det gir mulighet for motkunjunkturpolitikk og Kleppe-pakker.
Kvinnene og kvinnebevegelsen begynner å sette dagsorden i politikken, og Likestillingsloven og lov om selvbestemt svangerskapsavbrytelse blir vedtatt.
Protestbevegelser vokser fram, og på slutten av 1970-tallet slår høyrebølgen inn over landet. For første gang på 53 år får vi en ren Høyre-regjering. Men dette blir også innledningen på Gro-epoken i norsk politikk.
1986 - 2001
I denne perioden danner Gro Harlem Brundtland sin første kvinneregjering som blir "verdensberømt". Vi får Bondevik I og II etter at Arbeiderpartiet har gjort sitt dårligste valg i nyere tid.
Den økonomiske situasjonen i Norge er kritisk når Gro Harlem Brundtland danner sin andre regjering. Regjeringen setter straks i gang en økonomisk snuoperasjon. Skatteskjerpelser, avgiftsøkninger og budsjettkutt skal bringe det private forbruket ned og få økonomien på fote igjen. Arbeiderpartiet og LO et inntektspolitisk samarbeid, og en inntektsreguleringslov blir vedtatt. Arbeidsledigheten vokser til dimensjoner en må tilbake til mellomkrigstiden for å finne maken til.
Vi får den verste bankkrisen siden 1920-tallet, og staten må gå inn og redde flere banker, EØS-avtalen blir inngår, og en ny EU-avstemning gir samme resultat som sist.
En skattereform gjennomføres, og fra 1990 til 1992 øker den samlede kjøpekraften for norske husholdninger med nesten 6,5 prosent. Arbeiderpartiet får støtte i Stortinget for omfordeling og inntektsutjevning i landbruket.
Fødselspermisjonen utvides kraftig blir lagt merke til også i andre land. På utdanningsområdet fastsettes rett til tre års videregående skole for alle 16-19-åringer gjennom Reform `94. Sysselsettingen i offentlig sektor økte med 32 000 personer fra 1991 til 1992.