Historien om 1. mai

Da den internasjonale arbeiderkongressen kom sammen i Paris i 1889 for å stifte Den annen Internasjonale, ble 1. mai vedtatt som demonstrasjonsdag. Det var de fagorganiserte i USA som reiste forslaget.

Fra Norge deltok Carl Jeppesen, som sørget for at denne dagen ble valgt også i Norge. Aldri tidligere hadde arbeidere over hele Europa samlet seg på samme dag til en mønstring for felles krav. Her i Norge gikk arbeiderne i Kristiania og Kristiansand i demonstrasjonstog 1. mai 1890, og en rekke andre steder i landet ble dagen feiret med møter og sammenkomster.

For den norske arbeiderbevegelsen har feiringa av dagen vært viktig både for profilen utad, men også for samhold i egne rekker. Både fagbevegelsen, partiet, kvinnebevegelsen og ungdomsbevegelsen har stått sammen om arrangementene!

1. mai er en viktig del av vår egen kulturtradisjon.

I 1947 anerkjente Stortinget 1. mai som offentlig høytidsdag.

1. mai-feiringen i Kristiania i 1913 kunne sammenlignes med en folkefest på lik linje med den nasjonale feiringen av 17. mai, en fest som "ingen kunde være uberørt av."

Flere steder i arbeiderbydelene hadde det vært friluftskonserter med musikkorps og sangkor om formiddagen, og disse hadde samlet tusener av tilhørere. Et stort barnetog hadde gått gjennom gatene på Sagene, hvert barn med et lite rødt flagg i hånden. Toget ble avsluttet med tale og sang.

Det som ble regnet som den egentlige innvielsen av dagen, foregikk først klokken 12 på Festningsplassen. Åtte til ti tusen barn og voksne var møtt fram for å høre et 30 manns stort orkester og et kor med til sammen 250 sangere. De sang "Op socialister", "Den er vor denne jord" og til slutt "Naar fjordene blaaner". Det var en stor og uforglemmelig opplevelse.

Selve demonstrasjonstoget ble likevel kronen på verket. Til sammen deltok rundt 12 000 i demonstrasjonstoget. "Social-Demokraten" talte 118 fagforeningsfaner og 62 merker. 30 musikkorps spilte i toget.

På Tullinløkka var nærmere 25 000 samlet for å høre talene for dagen. Arrangørene hadde satt opp to talerstoler. Fra den ene talte riksdagsmann Lindblad, fra den andre stortingsmann Anders Buen. "Bifaldet lød saa tæt ved begge talerstole, at der blev ikke lange pauser mellem hver salve." Buen var riktig i sitt ess. Han holdt en tale som vekslet med sarkastisk spøk og manende alvor.

Før og etter talene ble det sunget unisont, mens et hornorkester spilte midt på plassen. Til slutt ble det stemt over en protestresolusjon mot voldgiftsloven. De som stemte for, rakte en hånd i været, og det gjorde alle. Dagen ble avsluttet med fest, sang, musikk, dans og taler i Folkets Hus og i Arbeidersamfunnene.

Kilde: "Arbeiderbevegelsens Historie i Norge 2" Tiden Norsk Forlag.

• 1. mai-slagord gjennom tidene