Denne erkjennelsen har stått som selve ledetråden i den faglige og politiske arbeiderbevegelsens historie. Og det gjelder til fulle også i den perioden vi nå er inne i. Det er en evig kamp mellom høyre og venstre i norsk politikk.

Arbeiderbevegelsen er inne i en storhetstid. Det handler ikke bare om imponerende og stigende medlemstall i LO, eller om at en Arbeiderpartiledet regjering styrer på sjuende året og har gode muligheter til å vinne et tredje valg på rad i 2013. Den handler om at LO og regjeringen i fellesskap evner å se den nye tids utfordringer for arbeidslivet, og sette inn tiltak for å sikre det grunnleggende: Folk skal ha gode og trygge lønns- og arbeidsvilkår.

Den viktigste utfordringen er økt bruk – og ofte misbruk – av vikarer. Menneskene det gjelder opplever avmakt i møte med dårlige lønns- og arbeidsvilkår. Seriøse arbeidsgivere blir utkonkurrert av aktører som bruker slike vilkår for de ansatte som sitt viktigste konkurransefortrinn. AT NHO ikke ser denne faren er et mysterium for meg. Både fagbevegelsen og den norske modellen svekkes.

I Arbeiderpartiet er vi klare på at faste, ordinære ansettelser fortsatt skal være hovedregelen i arbeidslivet. Samtidig har vikarbyråene kommet. De kan ikke forbys. Derfor har vi et ansvar for å sikre gode lønns- og arbeidsvilkår for dem som er tilknyttet byråene. Det handler ikke minst om vårt solidariske ansvar overfor mennesker fra andre land. Bygningsarbeideren fra Polen og servitøren fra Sverige er førsterangs mennesker, og skal behandles deretter. 

Å innføre EUs vikarbyrådirektiv i norsk lov er, etter mitt og Arbeiderpartiets syn, en viktig del av denne jobben. Vi må huske at det er europeisk fagbevegelse som har kjempet direktivet fram.  Kjernepunktet er likebehandlingsprinsippet. Det slår fast at en innleid arbeidstaker skal ha minst like gode lønns- og arbeidsvilkår som om vedkommende var direkte ansatt hos innleier. Da blir det mindre lønnsomt enn i dag å bruke vikarer framfor faste ansettelser, noe som er vår hensikt.

Arbeiderpartiet og regjeringen ønsker likevel å gå lengre. Vi er ikke fornøyd med bare å innføre direktivet. På bakgrunn av initiativ fra nettopp fagbevegelsen har vi derfor utarbeidet en egen tiltakspakke som skal innføres, for ytterligere å sikre likebehandling og rettigheter for vikarene. Det viktigste grepet er innføring av solidaransvar. Det betyr at innleier får medansvar for å sikre at vikarbyrået gjør sin plikt, og innleier kan ikke lenger unnskylde seg med at man ikke vet. Det som alltid har vært moralsk riktig blir nå også juridisk riktig, og et sentralt krav fra fagbevegelsen innfris.

Et hovedargument som ytres mot direktivet er uroen for at det kan bane vei for rettssaker som vil svekke arbeidsmiljøloven og gjøre det enklere å bruke midlertidige ansettelser. Det er galt. Vikarbyrådirektivet er et minimumsdirektiv. Det hindrer ikke bestemmelser i lov eller tariffavtaler som er bedre for arbeidstakerne. Det kan riktignok ikke utelukkes at noen går til søksmål for å få endret det norske lovverket. Men det gjelder også om vi ikke innlemmer direktivet, siden sak kan reises allerede ut fra dagens EØS-avtale.

Norsk innlemmelse av direktivet betyr altså lite i denne sammenheng. I Arbeiderpartiets grundige arbeid med direktivet er flere juridiske miljøer konsultert, inkludert LOs juridiske avdeling og regjeringsadvokaten. Konklusjonen deres er klar: Arbeidsmiljøloven vil ikke svekkes. Med Arbeiderpartiet i regjering kan og vil Norge beholde begrensningene i bruk av midlertidige ansettelser også etter innføringen av direktivet.

Det fagligpolitiske samarbeidet har alltid vært en styrke for utviklingen av den vellykkede, norske modellen, men det har aldri handlet om full enighet i ett og alt. Og diskusjonen om vikarbyrådirektivet er et eksempel på at LO har konkludert annerledes enn Arbeiderpartiet. Det respekterer jeg. Men jeg respekterer ikke, og aksepterer ikke, påstander fra enkelte deltakere i debatten om at Arbeiderpartiet i denne saken svikter sin ideologi og sine prinsipper.

Den største, hjemlige trusselen mot arbeidstakernes rettigheter er angrepene fra Høyre og FrP. Det vet vi som er i Stortinget og stadig må slå angrepene tilbake. For alle må være klar over at hvis direktivet ikke innføres, blir det lettere for et annet flertall i Stortinget å omgjøre dagens innleierestriksjoner. For NHO er det både pose og sekk.  Fagbevegelsen vil stå svakere i sin kamp.  Også derfor mener jeg det er riktig å innføre direktivet. Å gi avkall på direktivfestet likebehandling er et høyt spill, mine venner!

Martin Kolberg, Arbeiderpartiets parlamentariske nestleder