Med Haakon Lies bortgang er en historisk epoke over.
En samfunnsbygger er gått bort.
Historien om hans liv og historien om det norske samfunn gjennom det tyvende århundre er så tett vevd sammen at det er vanskelig å skille hva som har påvirket Haakon Lie, og hva Haakon Lie har påvirket. Han var et bål av vilje, en høvding, en agitator, strateg og politiker, men først og fremst var Haakon Lie demokratiets forkjemper.

Hans politiske prosjekt handlet om å bekjempe tyranni og totalitære bevegelser hjemme og ute på den ene siden, og å arbeide mot fattigsamfunnet gjennom utviklingen av velferdsstaten på den andre siden.

Haakon Lie og hans samtidige i arbeiderbevegelsen lyktes med sitt prosjekt. Da han avsluttet sitt aktive politiske virke omkring 1970 var Norge blitt et relativt rikt land, trygt integrert i et vestlig sikkerhetsfellesskap og med en aktiv politikk for større internasjonal rettferdighet, fred og stabilitet. Ikke minst var Norge da et land der de aller fleste hadde muligheter for livsutfoldelse som bare et lite, privilegert mindretall hadde hatt da han begynte sitt virke nesten 50 år tidligere.

Samtidig var han et sjeldent organisasjonsmenneske og Arbeiderpartiets kanskje fremste partibygger.

Haakon Lie var et barn av sin tid. Arbeidergutten som vokste opp i en familie på fem, på ett rom og kjøkken. Dette var i en tid da det var slik for store deler av befolkningen. Det er lett å forstå hans engasjement i kampen mot fattigsamfunnet, og veien var kort inn i arbeiderbevegelsen. Allerede i 1921 meldte han seg inn i det som da het Det sosialdemokratiske ungdomsforbundet. Han hadde et særdeles lyst hode og en sterk vilje, og tok eksamen artium, noe som var uvanlig på den tiden for en med hans bakgrunn. Som så mange andre var han usikker på hvor veien skulle gå videre. Han prøvde seg med juss, og på fabrikkgulvet, men det var i skogen han trivdes best. Tuberkulose, som så mange ble rammet av, satte en stopper for det videre arbeidet i skogen, og han ble trukket inn i ulike sekretæroppgaver i Arbeiderpartiet.

Haakon Lie fikk tidlig erfaring med kraftige politiske spenninger, rundt revolusjonen i Russland og Arbeiderpartiets forhold til denne, da særlig diskusjonene rundt Moskva-tesene og arbeiderbevegelsens splittelse og samling. Lie har skrevet mye om årene mellom 1920 og 1932, blant annet i boken ”Loftsrydding”. Han spurte seg selv om hvordan det kunne skje at den norske arbeiderbevegelse, som hadde vokst seg frem som en konstruktiv og demokratisk kraft i det norske samfunnet, skulle gli inn i en periode hvor udemokratiske krefter fikk slik tak. Arbeiderpartiet ble igjen samlet i 1927. Ved valget samme år fikk partiet 37 prosent av stemmene.

Når Haakon Lie senere i livet ble spurt om resultatene av sitt eget politiske virke, snakket han gjerne om opplysningsarbeidet i Arbeiderpartiet. Han var i mange år aktiv i Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF) og mente at etableringen av AOF og Tiden Norsk Forlag var grunnleggende for at arbeiderbevegelsen skulle kunne befeste sin situasjon som samfunnsbygger. AOF fikk en fakkel som logo, som tegn på at alle kroker i samfunnet skulle lyses opp med kunnskap. Kultur, politikk og opplysning hang nøye sammen i hans virke. Det ble opprettet skoleanlegg på Malmøya og senere på Sørmarka. Behovet for kunnskap var stort, og folkeopplysningens grunntanke var at også de mange som ikke hadde tilgang til universitet og høgskoler, skulle få tilgang til kunnskap. For Haakon Lie var en engasjert og skolert medlemsmasse selve fundamentet for en virkelig demokratisk og innflytelsesrik bevegelse.

Haakon Lie levde midt i de mest dramatiske kapitlene i vår moderne historie. Kommunismens frammarsj. Den spanske borgerkrigen hvor han kjempet sammen med de spanske soldatene mot fascismen. Andre verdenskrig hvor han var sentral i motstandskampen. Han opplevde ved selvsyn hvor skjørt demokratiet er, og hvor sårbare mennesker er for udemokratiske krefter i trengte situasjoner. Han så med egne øyne mot og motets pris, han så unnfallenhet og han så at demokratiets verdier må kjempes for. Det var en lærdom han bar meg seg livet ut. Han forstod tidlig hvilke konsekvenser det å forkaste demokratiet kunne ha. For ham var veien mellom fredelig demokrati og diktaturet kort, og han visste hvor høy diktaturets pris var. Han mistet nære venner og sin bror i andre verdenskrig.

Hans syn på sikkerhets- og forsvarspolitikk ble preget av dette. ”Vi kom ut av krigen og den tyske okkupasjonen med et løfte om at vi ikke en gang til skulle la oss bli tatt på senga”, skrev han i boken … slik jeg ser det. Arbeiderpartiet orienterte seg nærmere vest. Lie ble en sterk forkjemper for norsk medlemskap i NATO, og var en av de sterkeste forkjempere for den utenrikspolitiske allianselinjen som fikk bred tilslutning i Arbeiderpartiet. Han så på dette som et fundamentalt valg mellom demokrati og diktatur, og han var kompromissløs på demokratiets vegne.

Han hadde mange roller, men det er særlig minnet om partisekretæren som vil stå igjen. Fra 1945 og gjennom det neste kvarte århundret skulle han fremstå som en usedvanlig effektiv partibygger. Men like viktig for Haakon Lies engasjement i denne perioden var jobben med å sørge for at arbeidsfolk skulle få bedre vilkår. Dette skulle gjøres gjennom å vinne valg og bygge velferdsstaten. Einar Gerhardsen fremsto som landsfaderen, og i bakgrunnen holdt en velsmurt partiorganisasjon med Haakon Lie i spissen fast i tømmene. Gjenoppbyggingen ble ført med et stramt grep om økonomien. Landet skulle bygges, ikke minst gjennom systematisk satsning på industrialisering. Parallelt med dette ble stadig flere utjevnende velferdsordninger bygget opp, muliggjort gjennom økonomisk vekst og vilje til fordeling.

Haakon Lies engasjement var sterkt og han var ikke alltid lydhør for motargumenter. Det kunne gå hardt for seg iblant og flere fikk kjenne partisekretærens harde grep. Det er en del av bildet av Haakon Lie. Men det er også en del av dette bildet at han senere i livet ble forsont med de han hadde stått i de steileste stridene med. I de senere årene i livet var han like klar i sine meninger, men hadde en annen holdning til meningsmotstandere og så viktigheten av å tenke annerledes om allianser. Jeg tror en av hans viktigste egenskaper var at blikket alltid var rettet framover. Slik han sa det selv i talen han holdt til landsmøtet i 1965:

”Så sterkt jeg kan, vil jeg understreke at vi må konsentrere vår politiske kampanje om et fåtall saker, som vi velger, og som peker framover. Snakk minst mulig om 30-årene. Snakk om årene som kommer. Om deres problemer, men også om deres muligheter .”

Han så også tidlig hvordan Arbeiderpartiet måtte moderniseres for å bevege seg fra bare å være et klasseparti, til å bli et folkeparti, rett og slett fordi resultatet av sosialdemokratiet nettopp er at klasseforskjellene blir mindre. Gjennom sitt virke evnet Haakon Lies å se sin tid, og forstå den.

Jeg har hatt mange gode samtaler med Haakon Lie i de siste årene. Det var en inspirasjon og opplevelse hver gang. Han var alltid oppdatert, alltid med en klar analyse og klare råd. Sist møtte jeg han for noen uker siden, før Arbeiderpartiets valgkamp. Han ville ikke snakke om helsen sin, men om valgseier til høsten. Om viktigheten av en ny helsereform, en god eldreomsorg, et samfunn som tar vare på sine svakeste. Han som hadde vært med på å bygge det moderne Norge så at byggverket ikke var ferdig og var opptatt av at vi som skal fortsette arbeidet skulle ta med oss de viktigste byggesteinen: Kampen for rettferdighet. Kampen for de svakeste. Det er arven han har gitt oss.

Arbeiderpartiet og det politiske Norge har mistet en av sine mest betydningsfulle og markante profiler. En samfunnsepoke er over.

Våre tanker går til hans nærmeste familie.

Vi lyser fred over Håkon Lies minne.