En vanlig oppfatning er at de fleste fengselsdømte får ny dom ganske raskt. En ny nordisk tilbakefallsstudie viser imidlertid at 8 av 10 straffedømte ikke blir dømt for ny kriminalitet to år etter løslatelse. Norge har lavest tilbakefall i Norden.

– Undersøkelsen gir oss grønt lys til å intensivere dagens kriminalpolitikk, sier justisminister Knut Storberget.

Rapporten viser at Norge er det landet i Norden som oftest bruker fengselsstraff, både i forhold til befolkningen og i forhold til valg av straffegjennomføring i frihet eller i fengsel. Sammenholdt med lavt tilbakefall gir det grunnlag for øke bruken av alternativer til straffegjennomføring i fengsel i Norge.

• Les hele undersøkelsen

Den nordiske studien er resultat av et årelangt samarbeid mellom forskere og statistikere fra kriminalomsorgen i de nordiske land.

Tilbakefallet er målt med utgangspunkt i lik definisjon av tilbakefall og innenfor samme måleperiode. Undersøkelsen tar for seg kriminalomsorgens klientell i Norden, nærmere bestemt løslatte fra fengselsdom og dømte som gjennomførte en straff i friomsorgen i 2005.

Tilbakefall er definert som ny dom som må gjennomføres i kriminalomsorgen etter løslatelse fra fengselsdom eller etter iverksatt dom i friomsorgen. Studien representerer et viktig nybrottsarbeid ettersom det ikke finnes tidligere undersøkelser som ser på tilbakefallet i kriminalomsorgen i et nordisk perspektiv.

En femtedel av alle løslatte fra fengselsdom og blant dem som påbegynte en dom i friomsorgen pådro seg ny dom i løpet av to år etter løslatelse. I de andre nordiske landene varierer den totale tilbakefallsprosenten fra 24 til 31 prosent.

Mens flertallet av kriminalomsorgens klienter i Sverige gjennomfører straffen i frihet, gjelder dette bare en fjerdedel av klientene i Norge.

Når store grupper av domfelte med lav tilbakefallsrisiko overføres til straffegjennomføring i friomsorgen, vil fengslene i større grad sitte igjen med et mer belastet klientell med en høyere tilbakefallsrisiko.

Resultatene sier ikke noe sikkert om effektene av ulike tiltak i kriminalomsorgen, men det kan samtidig heller ikke utelukkes at nasjonale forskjeller i innholdet i straffegjennomføringen kan ha spilt en rolle for tilbakefallsresultatet.

Forfatterne peker ellers på andre forhold som kan ha bidratt til å forklare resultatforskjellene mellom de nordiske landene, for eksempel bruken av andre straffereaksjoner enn dem som gjennomføres i kriminalomsorgen, saksbehandlingstiden i politiet og domstolene og endrede forhold i livssituasjonen til den dømte etter straffegjennomføringen.