Det legges opp til en differensiert strandsonepolitikk i ulike deler av landet.

Det er i dag unntak for visse næringsformål og tettbygd strøk. Disse unntakene fjernes, men kommunen kan innføre bestemmelser som tillater nødvendige bygninger for stedbunden næring, som for eksempel landbruk, fiske og reindrift.. Eventuell bygging i strandsonen må heretter avklares gjennom kommunale planer.

Det utarbeides statlige planretningslinjer for en geografisk differensiert strandsonepolitikk som tar hensyn til ulikhetene langs kysten. Det blir enklere å få tillatelse til å bygge i områder med lite press, og vanskeligere i områder der presset er stort. Slik sikres demokratiske prosesser samtidig som planene ivaretar de lokale variasjonene.

Muligheten til å gi dispensasjon begrenses, og kriteriene for dispensasjon tas direkte inn i loven. Dette gjøres fordi hensynet til friluftsliv, natur, kulturmiljø og landskap for allmennheten vektlegges, og skal ligge til grunn for planlegging og behandling av dispensasjonssøknader i kommunene.

Kongen gis mulighet til å flytte dispensasjonsmyndigheten fra kommunen i spesielle tilfeller. Dette gjøres kun dersom det er nødvendig for å ivareta nasjonale eller viktige regionale interesser for hensyn i nærmere angitte deler av strandsonen. Dette omfatter Oslofjordområdet, langs Sørlandskysten, sentrale deler av kystsonen i Rogaland, Hordaland og Trondheimsfjorden. Med nærmere angitte fjellområder menes det arealer med villreininteresser.

Bakgrunn

Det har vært et generelt byggeforbud i 100-metersbeltet langs sjøen siden 1965. Likevel har det vært en uheldig utvikling med gradvis nedbygging av strandområdene i deler av landet. Enkelte kommuner gir for mange dispensasjoner for nye bygninger nær sjøen. Tallene varierer noe fra år til år, men det blir registrert omlag 800-1000 slike dispensasjoner hvert år.

Unntaksbestemmelsen som gjelder for landbruket i dagens lov videreføres for inntil fire år. Det gir kommunene tid til å vedta planer og bestemmelser om bruken av strandsonen.

Dagens dispensasjonsbestemmelse er ikke tydelig nok på hva som er vilkårene for å kunne gi dispensasjon. Det er stor usikkerhet rundt hvordan begrepet ”særlige grunner” skal tolkes i praksis. Derfor blir ”særlige grunner” fjernet fra loven. Vilkårene for å gi dispensasjon blir klargjort. Kommunen skal ikke gi dispensasjoner som strider med intensjonen i planen.

Kommunen bør ikke dispensere fra planer når en direkte berørt statlig eller regional myndighet har uttalt seg negativt om dispensasjonssøknaden.

Det framgår av Soria Moria-erklæringen at Regjeringen vil stanse nedbyggingen av strandsonen, og legge opp til en sterkere geografisk differensiering av retningslinjene der vernet gjøres strengere i områder med sterk konkurranse om strandsonen. I St.meld. nr. 26 (2006-2007) Regjeringens miljøpolitikk og rikets miljøtilstand omtales også behovet for en tydeligere og mer langsiktig strandsonepolitikk.