Stortingsflertallet vedtok den 18. november 2003 å stramme inn på bruken av ultralyd i svangerskapsomsorgen. Vedtaket skjedde under behandlingen av den nye bioteknologiloven. Innstrammingen gjelder tidspunkt og kriterier for å få ultralydsundersøkelse. Den nye loven legger også begrensninger i forhold til hvem som kan foreta ultralydsundersøkelser ut fra formålet med undersøkelsen. Men først og fremst innebærer lovendringen en begrensning av kvinners rett til selv å bestemme hva hun vil vite i sitt svangerskapsforløp.

Ultralyd eller fosterdiagnostikk?

I lovforslaget trekkes det et skille mellom rutinemessig ultralydsundersøkelse og ultralyd som fosterdiagnostikk ut fra formålet med undersøkelsen. Den rutinemessige ultralydsundersøkelsen i 17. – 19. uke som alle gravide får tilbud om, har til hensikt å fastsette termin, vurdere morkakens plassering, se om det foreligger flerlingesvangerskap og vurdere hvordan fosteret utvikler seg. Dersom hensikten med ultralydsundersøkelsen er å se etter sykdom eller avvik, defineres den som fosterdiagnostikk. Fosterdiagnostikk er det i følge den nye loven kun fagpersonell ved 6 godkjente institusjoner som skal kunne drive med.

Hvem kan se etter hva?

Konsekvensen av dette er at legen eller jordmoren som utfører den ordinære ultralydsundersøkelsen egentlig ikke skal kunne se etter sykdom eller avvik. Dette har fagmiljøene reist sterke innvendinger mot, fordi de mener et slikt skille er umulig å forholde seg til i praksis. Legeforeningen uttaler blant annet: ”ved enhver ultralydundersøkelse i svangerskapet, uansett formål, vil man kunne oppdage misdannelser/avvik som gjør det i praksis umulig å skille fosterdiagnostikk og svangerskapskontroll. Selv det å fastsette termin, som er en hovedoppgave i den alminnelige svangerskapsomsorg, innebærer en vurdering av mulig utviklingsavvik; for å fastsette termin måles diameter i fosterhodet, og for å gjøre målingene må man få oversikt over anatomien i hjernen. Ved hver eneste rutineundersøkelse vil man derfor se om hjernen er normalt eller unormalt utviklet. Selv om formålet med undersøkelsen er å fastsette termin og antall foster, vil man i praksis oppdage avvik. Ved funn av avvik skal man så i følge loven, ikke umiddelbart undersøke fosteret for å påvise eller utelukke sykdom eller utviklingsavvik, men henvise kvinnen videre. Dette vil sette helsepersonell i en helt umulig situasjon; de har verktøyet og kunnskapene til å gjøre undersøkelsen der og da – men får ikke lov til å bruke det. Legeforeningen mener dette er feil, og at den gravide bør få mulighet til tilgjengelig informasjon om foster.”

En lege som under en rutinemessig ultralydsundersøkelse oppdager sykdom eller avvik hos et foster, skal altså ikke kunne behandle eller følge opp dette, men er nødt til å henvise kvinnen videre til en institusjon som er godkjent for fosterdiagnostikk. Dette gjelder uansett hvilken kompetanse vedkommende lege innehar, dersom hun eller han ikke er ansatt ved en godkjent institusjon. En viderehenvisning vil kunne føre til forsinkelse i behandlingen, med den opplevelsen av bekymring og engstelse dette fører med seg for den gravide. Det kan også oppstå ventetid ved de institusjonene som tilbyr fosterdiagnostikk, og mange kvinner får lange reiseavstander. Dette bryter med prinsippet om en desentralisert svangerskapsomsorg.

Aktiv bruk av ultralyd med stadig bedre teknologi gir også mulighet til å behandle sykdom som oppdages, enten i mors liv eller etter fødselen. Det kan redde liv å være forberedt på komplikasjoner, slik at fødselen assisteres av kompetent personale står klare til å behandle den nyfødte. En tidlig avdekking av sykdom er også viktig for at foreldrene får tid til å forberede seg på en krevende situasjon. Og det setter dem i stand til å foreta de valg som de selv føler er riktige utfra sin livssituasjon.

Når skal man få ta ultralyd –og hvem bestemmer?

I f ølge lovforslaget skal ikke lenger en kvinne få foretatt en ultralydsundersøkelse for å sjekke at alt er som det skal på et tidligere tidspunkt enn ved den ordinære svangerskapskontrollen i 17. – 19. uke, med mindre hun har en ”medisinsk indikasjon” i form av smerter eller blødninger. I komitebehandlingen tilføyet flertallet at ”uro hos den gravide for at svangerskapet ikke utvikler seg normalt, kan være en slik indikasjon”, men at ”dette vil basere seg på helsepersonells medisinskfaglige vurdering i hvert enkelt tilfelle.” Det er altså ikke opp til kvinnen selv å bestemme hvilken informasjon hun ønsker i sitt svangerskapsforløp. I stedet må hun påberope seg engstelse og la det være opp til helsepersonellet å vurdere om hun er engstelig nok til å falle inn under kriteriene. Det må altså nærmest stilles en psykologisk diagnose for at denne kvinnen skal få tatt den undersøkelsen hun ønsker, hvilket kan oppleves både ydmykende og umyndiggjørende.

Nettopp det å få sjekke at alt er som det skal, vil nødvendigvis innebære å se etter sykdom eller avvik. Det faller i følge den nye loven utenfor den normale svangerskapskontrollen og defineres som fosterdiagnostikk. Og for å få fosterdiagnostikk må kvinnen altså henvises til en godkjent institusjon. Det blir i praksis svært vanskelig for en kvinne som ikke har en medisinsk indikasjon å få utført en slik undersøkelse.

Flertallet har imidlertid lagt inn en merknad om at ”denne undersøkelsen har kvinnen mulighet for både før og etter ordinær svangerskapsundersøkelse, men en slik undersøkelse vil ikke være medisinskfaglig begrunnet og dermed ikke refusjonsberettiget”. Hvordan hun i praksis skal komme seg inn på en godkjent institusjon, sies det ingenting om. Men hun skal altså betale for det. Det bryter med den lange tradisjonen vi har i Norge om at all svangerskapsomsorg skal være gratis.

For Arbeiderpartiet er det viktig å verne om kvinnens rett til selv å bestemme hva hun vil vite i sitt svangerskap. Vi velger å si at Norge skal være et raust samfunn hva angår kostnader med svangerskapskontrollen. Det er en grunnleggende rettighet i det norske helsevesen at den enkelte har rett til å få informasjon og behandling utfra egne ønsker og behov. Så må det være opp til den enkelte å bruke den informasjonen man får til å treffe de valg man ønsker, utfra sin egen livssituasjon. Noe annet vil være uttrykk for en grunnleggende mistro til at norske kvinner er i stand til å treffe etiske valg. En mistro som dessverre ser ut til å ligge til grunn for vedtaket som SV, Sp, KrF, Høyre og Venstre fattet om innstramminger i svangerskapsomsorgen.