Her er brevet:

I odelstingsdebatten om lov om humanmedisinsk bruk av bioteknologi den 18. november d.å. ba jeg om avklaring fra stortingsflertallet og helseministeren på følgende problemstilling: Kan en kvinne som er gravid i eksempelvis 13. uke, etter den nye loven få gjennomført en ultralydsundersøkelse, dersom hun ønsker å vite hvordan fosteret har det, selv om det ikke foreligger medisinsk indikasjon på behovet?

Helseministeren svarte da at ”siktemålet med Regjeringens forslag er å sikre at fosterdiagnostikk i praksis også reguleres som fosterdiagnostikk etter loven. (…) Hvis formålet med en slik undersøkelse er fosterdiagnostikk, gir loven et klart svar på det spørsmålet. Da må hun henvises til en godkjent virksomhet for det formålet.” Denne fortolkningen av loven ble for øvrig bekreftet av Høyres representant Bent Høie i den samme debatten.

Formålet med en ultralydsundersøkelse som foretas før den ordinære svangerskapskontrollen i 17.-18. uke, vil ofte være å få bekreftet at fosteret er friskt. Dette vil nødvendigvis innebære at legen vil se etter sykdom eller avvik, hvilket faller inn under definisjonen av fosterdiagnostikk. Slike undersøkelser skal altså, i følge den nye loven, kun utføres ved en av seks godkjente institusjoner for fosterdiagnostikk. En logisk konsekvens av dette er at en lege som ikke er ansatt ved en slik institusjon, ikke har anledning til å foreta en ultralydsundersøkelse dersom formålet er å se etter sykdom eller avvik.

Jeg registrer derfor med undring at stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo fra SV, som sikret flertall for den nye loven sammen med regjeringspartiene og Sp, sår tvil om den fortolkningen som både helseministeren og stortingsrepresentant Bent Høie slo fast. I Dagbladet den 23. november d.å. skriver Ballo:

”Er det ulovlig å foreta en ultralydundersøkelse av en kvinne som ønsker slik undersøkelse, selv om det ikke foreligger noen medisinsk indikasjon før undersøkelsen finner sted? Svaret på dette er klinkende klart: Det er ikke ulovlig. En hver lege, ethvert helsepersonell kan etterkomme et slikt ønske.”

Mitt spørsmål til helseministeren blir derfor:

Hvilken av de to fortolkningene skal helsepersonell legge til grunn for sitt virke? Kan enhver lege og ethvert helsepersonell kunne foreta en ultralydsundersøkelse dersom formålet er å se etter sykdom eller avvik, eller er det kun personell ved godkjente institusjoner som skal foreta slike undersøkelser?

En avklaring på dette spørsmålet vil være av avgjørende betydning både for gravide kvinner som er i tvil om hvilket helsetilbud de har krav på og for helsepersonell som skal ivareta deres behov og rettigheter.

Med vennlig hilsen
Bjarne Håkon Hanssen