Her er hele innlegget:

Få politikere har mer innflytelse over norsk helsepolitikk enn Fremskrittspartiets John Alvheim. Men denne makten vil han tydeligvis ikke vedkjenne seg. Når noe er galt i helse-Norge, skyver han konsekvent ansvaret over på alle andre.

Sjelden har jeg sett en mer spektakulær oppvisning i ansvarsfraskrivelse enn da John Alvheim for kort tid siden gikk ut i Dagens Næringsliv og bruste seg opp over den økonomiske krisen i Sykehus-Norge! Han manet sykehuslederne til opprør og oppfordret dem til å fortelle "sannheten" om at det aldri har vært større krise ved sykehusene. Bakgrunnen for tordentalen var at sykehussjefen ved det sammenslåtte Riks- og radiumhospitalet advarte om at minst 1000 ansatte kan måtte sies opp og store deler av tilbudet legges ned som følge av kravet om budsjettbalanse og mangelfulle bevilgninger.

Skylden for elendigheten, den tilskriver Alvheim alle andre enn seg selv. På tross av at Alvheim har stemt for hvert tall og hver bokstav i helsebudsjettet, hudfletter han helseministeren og helseforetakene for ensidig å beskjeftige seg med budsjettbalanse og ikke hvilket tilbud de gir pasientene. Og dette gjør han altså snaut to måneder inn i det budsjettåret som han sammen med regjeringspartiene har lagt rammene for.

Det bør ikke komme som noen overraskelse for Alvheim at sykehusene må gjennomføre store og smertefulle kutt i år. Resultatet av budsjettforhandlingene ble nemlig at sykehusene fikk pålegg om å spare inn nærmere 2 milliarder kroner i løpet av året. Et slikt innsparingskrav må nødvendigvis føre til oppsigelser, nedskjæringer og nedleggelser av pasienttilbud.

Da avtalen var inngått, sendte Alvheim ut en pressemelding der han forkynte at han var stolt av sitt siste statsbudsjett. "At det siste budsjettet jeg skulle stemme for i Stortinget skulle bli så godt, var noe jeg bare hadde håpet på", sa han da. Men så snart det dukker opp et oppslag i en avis som viser konsekvensene av budsjettet for sykehusene, da er ikke Alvheim stolt lenger. Da stormløper han fra ansvaret og retter en harmdirrende pekefinger mot budsjettkameratene sine.

Fagtidsskriftet Dagens Medisin kåret i fjor John Alvheim til Norges nest mektigste helsepolitiker, kun ett poeng bak helseministeren. Når det gjaldt gjennomslagskraft i mediene, plasserte tidsskriftet Alvheim på førsteplass. Det er ikke så rart at Alvheim tilskrives stor makt og innflytelse. Han har tross alt sittet 16 år i sosialkomiteen, med de siste åtte årene som komiteens leder. Alvheim har dessuten deltatt i forlik om fem av de åtte siste budsjettene. Det er et ansvar som burde forplikte.

Men når Alvheim virkelig har muligheten til å bruke sin makt i forhandlinger med regjeringen, da ser vi hva Fremskrittspartiet prioriterer. I de inngåtte budsjettforlikene ser vi at det er skatteletter for de rikeste, billigere sprit og lavere årsavgift på campingvogner som teller tyngst. I valget mellom skatteletter og fellesskapsløsninger, må velferdsordningene vike. Slik har Fremskrittspartiet sørget for at gravferdshjelpen er avviklet som en velferdsordning for alle, at alle pensjonister og uføre unntatt minstepensjonister må betale egenandeler for medisiner på blå resept, at de arbeidsledige har mistet feriepengene sine og at småbarnstillegget i barnetrygden er forsvunnet. Med Fremskrittspartiets stemmer får norske kommuner så trange rammer at skoler og eldreomsorg rammes. Og med Fremskrittspartiets velsignelse må sykehusene slipe sparekniven og kutte hardt i pasienttilbud og bemanning.

Alvheim må gjøre mer enn å buldre og brake så snart han ser konsekvensene av Fremskrittspartiets budsjettpolitikk. Hvis han mener alvor med sine uttalelser om at sykehusene er i økonomisk krise, må han snarest sørge for å rette opp situasjonen. Det er åpenbart at det ikke går an å drive norske sykehus i 2005 for nesten to milliarder mindre enn i fjor uten at pasientene rammes. Hvislokalbefolkning, pasienter og sykehusansatte skal slippe mer kaos og usikkerhet, kan vi ikke sitte uvirksomme og se på at viktige pasienttilbud raseres.

Fordi vi skjønte alvoret i situasjonen før jul, foreslo Arbeiderpartiet å bevilge 1 milliard kroner mer til sykehusene enn Fremskrittspartiet og regjeringspartiene. Det stemte Alvheim imot. Det bør han angre på nå, men det er ikke første gang Alvheim har tatt feil!