Tema for arrangementet var norsk selvstendighet i dag kontra norsk selvstendighet i 1905. Hansen begrunnet sintt syn med følgende: Norge i dag som et lite land

• har større trygghet mot å bli kasteball mellom land som er større og sterkere
• fordi 80 % av vår eksport går til et marked med felles spilleregler
• fordi vi deltar i internasjonale organer og avtaler som øker vår mulighet til å nå politiske målsettinger både nasjonalt og globalt.
• og - ikke minst - Ola Nordmann er mer selvstendig i dag enn noen gang, fordi utviklingen av et internasjonalt rettssamfunn har gitt ham større frihet og større muligheter som individ.

- I 1814 var Norge kasteball mellom de europeiske stormakter etter Napoleonskrigene. Vi ble gitt bort til Sverige, som takk for svenskenes innsats mot Napoleon. Vi gjorde opprør gjennom Eidsvollsforsamlingen og skaffet oss vår egen Grunnlov. Men vi greide altså ikke å unndra oss stormakenes vilje, vi unngikk ikke unionen med Sverige.

Vi kunne nylig se den de dramatiske årene under Napoleon gjennom fjernsynsserien om korsikaneren som i løpet av 14 år samlet størstedelen av Europa under seg, før det endte med nederlag. Vi kan jo undres over hvordan europeisk historie hadde blitt, om han hadde og kommet til forståelse med England og ikke begitt seg ut på felttoget mot Russland. Hvordan hadde da den nasjonale frigjøringsbevegelsen som preget det 19. århundre formet statsdannelsene i Europa?

For Norge tok det 90 år før vi fikk vår selvstendighet, i 1905. Med egen utenrikspolitikk som siste og avgjørende stein i selvstendighets-byggverket.

Gjennom det 20.århundre opplevde vi at Europas krigerske historie ikke var over. To verdenskriger og en dyp økonomiske depresjon førte til oppbyggingen av en rekke internasjonale samarbeidsinstitusjoner som skulle danne bolverk mot gjentakelser. Norge har vært en støttespiller for denne utviklingen.

Vi fikk Betten Wood-systemet, Haag-domstolen, FN-systemet (etter at Folkeforbundet i mellomkrigstiden ikke lykkes), GATT og senere WTO og forsvarsalliansene NATO og Warsawapakten. I Norden utviklet vi et tett nordisk samarbeid med passfrihet og felles arbeidsmarked.

I Europa fikk vi Toll og Stålunionen som ble til EF og senere EU-samarbeidet; som er det tetteste, mest omfattende og - kanskje viktigst - det mest forpliktende samarbeide som er utviklet mellom selvstendige land. Et samarbeidet hvor man har sanksjonsmuligheter og en egen domstol som skal sikre at det man er enige om, det skal også gjennomføres og etterleves. Samarbeidet omfatter også innbyggerne direkte gjennom et eget sosialt charter og EU-borgerskap, som gir den enkelte innbygger juridisk vern og rettigheter på tvers av landegrensene. Igjen et eksempel på hvordan internasjonaliseringen blir en del av hverdagen også for folk flest.

Vi har gjennom årene fått en rekke internasjonale konvensjoner og traktater på ulike områder, som innebærer forpliktelser. Norge har undertegnet om lag 900 forpliktende internasjonale avtaler, hvorav 129 er fra de siste 5 årene.

For å ta noen eksempler: Grunnleggende blant våre folkerettslige forpliktelser er FN-pakten som i kap. 7 gir FNs sikkerhetsråd myndighet til å avgi folkerettslig bindende pålegg når Sikkerhetsråder anser at den internasjonale fred og sikkerhet er truet. Vi kan f eks bli pålagt å boikotte et land.

Innenfor rammen av FN har vi i tillegg f eks FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter som pålegger oss en plikt til å respektere de rettigheter og plikter som er nedfelt i konvensjonen. FNs menneskerettighetskomité fastslo f eks at ordningen med delvis fritak fra KRL-faget var i strid med foreldrenes frihet til å sørge for sine barns religiøse og moralske oppdragelse. Vi måtte endre ordningen.

På menneskerettighetsområdet erDen europeiske menneskerettighetsdomstol sentral blant de forpliktelser vi har påtatt oss, da domstolen kan avsi folkerettslige bindende vedtak.

Vårt medlemskap i NATO kan kreve at vi går til krig, om ett av de andre landene angripes. Det kan sees på som den sterkeste inngripen i vår selvstendighet. Men - også som det sterkeste vern om vår selvstendighet.

Vi kan i dag også minnes en annen viktig hendelse enn "vår andre nasjonaldag", det er i dag 50 år siden sovjetunionens innmarsj i Budapest. Hvordan ville vårt forhold være til Sovjetunionen gjennom den kalde krigen, om vi ikke hadde vært med i NATO? Ville vår selvråderett liknet mer på Finlands?

Vårt medlemskap i WTO forplikter oss til å følge handelsreglene de vedtar og WTO har myndighet til å avgjøre tvister mellom landene med folkerettslig binding.

Og så har vi organer som Den internasjonale organisasjonen for sivil luftfart som kan pålegge oss forpliktelser. Vi er med i CITES-konvensjonen av 1973 om beskyttelse av truede arter av villfauna og flora, som gir oss forpliktelser.

Som sagt, over 900 forpliktende internasjonale avtaler som legger føringer for og rammer for vår egen selvråderett.

Alt dette er ledd i byggingen av en internasjonal rettsorden som både skal beskytte enkeltmennesket og gi felles spilleregler for nasjonalstaten. Lov og rett skal erstatte jungelens lov; den sterkestes rett. På samme måte som vår egen grunnlov setter grenser for statens makt overfor innbyggerne, setter internasjonale institusjoner og konvensjoner, grenser for landenes atferd.

Er så det omfattende nettverk av institusjoner, konvensjoner, traktater og avtaler en begrensning av landenes selvstendighet og - ikke minst - selvråderett? Ja - og nei. Formelt sett ja. Men reelt sett må vel svaret være: De innskrenker de store og sterkes selvråderett. Det utvider de små landenes muligheter og - i noen tilfelle - beskytter deres selvstendighet og derved selvråderett.

Nå kan man jo gjøre denne diskusjonen til en debatt om ord. Som historikeren Sverre Steen sa i et intervju under EF-debatten i 1972. Spørsmålet var: "Men denne utviklingen har vel også medført at Norge har mistet det som i disse dager kalles selvråderett i takt med utbyggingen av vårt internasjonale engasjement". "Det, svarer Steen, er avhengig av hva man mener med selvråderett. Ingen middelstore og små land har hatt anledning til å gjøre som de vil."

Eller som den tsjekkiske presidenten, Vaclav Havel, sa i sin tale til Europaparlamentet, da Tsjekkia søkte medlemskap i EU: Han ser europeisk historie som en vedvarende søken etter en indre struktur. Siden tidenes morgen har det vært et visst system av politiske relasjoner. Men dette har vært en orden som stort sett har oppstått ved vold. De mektige tvang de mindre mektige i en endeløs rekke av europeiske kriger.

Derfor, sa Havel, oppfattet han ikke den europeiske union som noen monstrøs overstat som etter hvert vil føre til en oppløsning av Europas selvstendig deler. Men tvert imot; som den systematiske opprettelse av et rom som vil gi de selvstendige delene av Europa mulighet til å utfolde seg nettopp fritt og selvstendig i en varig atmosfære av trygghet, til fordel for alle, i et samarbeid basert på demokratiske prinsipper, respekt for menneskerettighetene, medborgersamfunnet og en åpen markedsøkonomi.

Denne utviklingen har simpelthen ikke noe meningsfylt alternativ. Alt annet vil føre oss tilbake til tider da den europeiske orden ikke ble håndhevet med konsensus, men ved vold.

Derfor, sa Havel er vi rede til å gi fra oss et stykke av vår suverenitet til fordel for en suverenitet som kan utøves i et europeisk fellesskap. Og han minnet om at det som da skjedde i det tidligere Jugoslavia, burde være et alvorlig memento for alle som tror at mani Europa fritt kan ignorere det som skjer hos naboen.

Dette perspektivet gjelder i dag også globalt. Etter 9.11 ble vår sikkerhetspolitiske forståelse forandret. I dag er norske soldater i Afghanistan og norske motortorpedobåter innerst i Middelhavet. Vi kan ikke lenger ignorere det som skjer hos naboen i vår globale landsby, fordi det også berører vår sikkerhet.

Derfor betyr oppbyggingen av et internasjonal rettssamfunn over nasjonalstatene økt selvråderett, fordi det skaper økt trygghet, et sterkere fundament for demokrati og rettssikkerhet og fordi det setter oss alle bedre i stand til å håndtere felles utfordringer. Norge har vært en aktiv støttespiller for en slik utvikling, fordi vi har sett oss tjent med det. Det samme gjelder selvsagt for andre land.

Da finanskomiteen besøkte Brussel for tre-fire år siden, hadde vi en samtale med Dehane, mangeårig statsminister i Belgia. Han fikk spørsmålet om Belgia ikke hadde mistet viktige sider av sin selvråderett når de fikk over fra belgiske franc til euro, fordi man mistet styringen over rentefastsettelsen. - Vel, sa Dehane, tidligere måtte den belgiske francen i praksis følge tyske mark. Den gang ble renta satt av den tyske sentralbanken. Nå blir renta satt av den europeiske sentralbanken, hvor Belgia har to medlemmer i styret. Har vi mer eller mindre innflytelse over renta?, spurte han retorisk.

Situasjonen før euroen ble innført i EU-landene, var altså situasjonen at tysk økonomi var så dominerende at andre land var nødt til å følge de tyske rentene ganske nært. Da blir den formelle friheten en illusjon og et uttrykk for den andre utvikling som har innskrenket landenes selvråderett. Den voksende integreringen av landenes økonomi.

Da Sovjetunionen brøt sammen, fjernet det ikke bare jernteppet og Berlinmuren, det fjernet også over natta markedet for mange bedrifter. Finland fikk et alvorlig økonomisk tilbakeslag. Hjemme i Fredrikstad mistet en papirbedrift på Greåker så å si hele sitt marked. For dem, et dramatisk eksempel på at vi blir berørt av det som skjer hos naboen.

Hundretusener av norske arbeidsplasser er avhengig av å få solgt sine varer og tjenester i andre land. Rundt 44 prosent av alt som produseres her i landet, selges utenfor landets grenser. Hvis økonomien i disse landene - 80 % av eksporten vår til våre europeiske naboer - går dårlig, merkes det i norske bedrifter.

Og motsatt - vi er avhengig av å få kjøpt veldig mye av det vi trenger fra andre land. Bare ta en tur rundt hjemme og se hva som er produsert her i landet, bortsett fra et som finnes i kjøleskap og frysboks. Kanskje er møblene norske, men klærne, fjernsynet, bilen, gressklipperen, pc´n osv....

Det er liten fare for at vi ikke skal få kjøpt det vi ønsker, så lenge vi har nok å selge til utlandet, slik at det er balanse i utenriksøkonomien. Men prisen vi må betale, er avhengig av hvordan den økonomiske utviklingen i disse landene går. Det er jo f eks kineserne vi nå kan takke for at vi noen år har fått så billigere klær og andre varer. Og som en følge av så lav rente; fordi vi la om pengepolitikken til inflasjonsmål og importprisene altså har væt så lave, at pristigningen ikke har vært i nærheten av målet på 2,5 %.

Vi er i stadig større grad i samme båt, også økonomisk sett. Selv om det enkelte land fortsatt har stort politisk handlingsrom når det gjelder økonomisk politikk, kan intet land styre økonomien uten å måtte ta hensyn til det som skjer i de landene man handler mest med og utviklingen i verdensøkonomien generelt.

Nå er det jo noen som synes å tro at vi kan oppføre oss mer uavhengig av naboene enn vi gjør. Det er nok mulig å gjøre det, men det ville ha noen konsekvenser, som jeg tviler på om Ola Nordmann ville akseptere. Ta etteksempel som mange er opptatt av; strømprisene. De er blitt høyere fordi vi ikke lenger produserer nok selv og derfor må integreres i et nordisk kraftmarked. Det var jo noen som mente vi burde kutte kraftkablene til naboene. Det kan vi nok, men da måtte vi rasjonere ganske kraftig på strømmen, og det tror jeg ikke ville bli særlig populært.

Island kan opptre sånn når det gjelder strømmarkedet, men ikke Norge.

Også på dette området er EU-samarbeidet det som går lengst, gjennom dannelsen av et felles indre marked som fra nyttår vil omfatte 27 EU-land og de tre EØS-landene Norge, Island og Liechtenstein. 30 land og nær 500 millioner mennesker. Bare Kina og India er større. Her gjelder et felles regelverk for de økonomiske aktørene. På samme måte som vi i Europamesterskapet i fotball må følge fotballreglene, må bedriftene følge de lover og forskrifter landene har vedtatt i felleskap. Enten det gjelder bruk av kjemikalier, helse- miljø og sikkerhetsforskrifter, arbeidstidsbestemmelser, eller regler for subsidier.

Her har landene, som Vaclav Havel sier, gitt opp deler av sin suverenitet til fordel for en suverenitet som kan utøves i fellesskap.

Men i dette internasjonale samarbeidet som er det viktigste og mest omfattende av alle også for oss, står Norge i en ganske spesiell situasjon. Vi må underlegge oss den "suverenitet som utøves av de 27 landene i det europeiske fellesskap", men har selv ingen medbestemmelse. På dette området har vi selv valgt å oppgi en del av vår suverenitet og samtidig avstått fra å delta i utøvelsen av den felles europeiske suverenitet.

For meg er det er paradoks at vi for 12 år siden da nei til å bli medlem i EU-samarbeidet fordi vi skulle beholde "vår selvråderett". Siden den gang har vi bedt om å få være med, hver gang EU-landene har utvidet vårt samarbeid til nye områder. Vi er blitt med i Schengen-samarbeidet og dets avleggere på det juridiske området og politimessige område. Vi er blitt med i EUs innsatsstyrker. Vi er med i en rekke samarbeidsprogrammer, bl a innen forskning og utdanning. Da EU-landene startet med å samordne sin utenrikspolitikk, ba Bondevik I-regjeringen med tre nei-partier, om å få være med. Men da sa EU-landene nei, det skulle være forbeholdt medlemmene.

Den selvråderetten vi angivelig tok vare på i 1994 i forhold til EU-samarbeidet, har vi altså brukt til å kople oss på så mye av samarbeidet som EU-landene har latt oss få bli med i. Men uten stemmerett og medbestemmelse. Likevel har vi ønsket å være med, fordi vi mener det er til fordel for oss, også uten stemmeretten.

Til de som tror at Norge eller andre mindre land kan greie seg like godt om de skal greie seg alene, vil jeg si: Se på Nord-Korea, som forsøker. Og se på Kina. Det at selv kineserne er kommet til at de må integreres i verdensøkonomien for å komme videre i sin velstandsutvikling, burde stemme de som Norge kunne greide isolasjonen bedre, til ettertanke.

Vi er altså vevd samme i en stor grad av felles skjebne med naboer både fjern og nær også når det gjelder noe så grunnleggende for hele vår velferd, som vår økonomi. Derfor er det da også de siste årene bygget opp mange internasjonale institusjoner som lage felles spilleregler for handel og vandel mellom landene, som skal hjelpe fram utviklingen i fattige land og som skal fungere som ballasttank, om verdensøkonomien igjen skulle komme i alvorlig ulage.

Til slutt - den private globaliseringen som også påvirker landenes, om ikke selvstendighet, så i hvert fall handlefrihet. Vi er ikke bare blitt globetrottere som turister, vi ser også i økende grad ut over landegrensene som studenter, arbeidssøkere og når pensjonisttilværelsen nærmer seg, tenker man oftere på hus i Syden enn plass på aldershjemmet. Som forbrukere handler vi mer og mer globalt, viainternett. I Europa har man tatt konsekvensene av det. I EU-landene behandles man som landets innbygger, selv om man er innflytter.

Og fordi vi som forbrukere beveger oss over landegrensene, må forbrukerpolitikken følge etter og harmoniseres. Igjen ser vi hvordan man - for igjen å låne Havels ord - må gi fra seg en del av den statlige suvereniteten til fordel for en suverenitet som kan utøves i fellesskap. I dette tilfelle for å gi enkeltmennesket bedre rettssikkerhet og større trygghet.

La meg stikkordsmessig nevne områder som internasjonal kriminalitet som landene må møte i fellesskap og som har ført til utviklingen av et Interpol og i EU-samarbeidet et omfattende samarbeid inne politi og rettsvesen. Vi har flyktninge- og asylutfordringene som krever internasjonalt samarbeid.

Og - ikke minst - miljøutfordringene. Her har vi enda langt igjen før vi har bygget de nødvendige internasjonale forpliktelsen som er nødvendig for å forhindre en katastrofe som kan sette de katastrofer vi har bak oss og som vi møysommelig har bygget bedre vern mot, i skyggen.

Gå og se Al Gore´s film En ubehagelig sannhet.

På dette området ser vi altså at verdens eneste gjenværende supermakt, USA, ennå ikke villig til å oppgi noe av sin suverenitet. Det må være et tankekors for alle som mener det er "de rene og ranke" som er idealet og testen på selvstendigheten. Jeg vil tvert i mot, si som Thorvald Stoltenberg, at et er kompromisset som er seieren.

Kjernen i demokratiet er ikke bare at flertallet skal bestemme, men også at mindretallet skal beskyttes. Derfor er det bare i kompromisset vi kan avveie de mange hensyn som må avveies i et demokrati og i et velferdssamfunn. Det gjelder i det nasjonale og i det internasjonale.

Og i de internasjonale kompromissene må vi avgi litt av vår egen suverenitet for å styrke den vi utøver i fellesskap og som må utøves i fellesskap hvis vi skal mestre de utfordringer, ingen land kan mestre alene, sa Svein Roald Hansen.