NAVs fem første år var en modig, men nødvendig modernisering av velferdssystemet for å møte et samfunn i rask utvikling: Økonomi og arbeidsliv globaliseres. Befolkningens alderssammensetning vil om få år endre seg dramatisk. Vi klarer ikke morgendagens utfordringer uten en større mobilisering av befolkningens arbeidsevne, i et mer inkluderende arbeidsliv. Samtidig skal de som ikke kan arbeide, sikres en rimelig levestandard.

Én organisasjon

Med reformen er de gamle trygdekontorene, Aetat og sosialkontorene skiftet ut med Nav-kontorer i alle kommuner. Et hovedmål med å skape én ny organisasjon, var å hindre at mennesker med sammensatte behov ble «kasteballer» mellom etatene, og hjelpe dem tilbake i arbeid eller aktivitet. Verktøyene skulle tilpasses brukerne - ikke omvendt.

Siden 2006 har vi modernisert ordningene i velferdsstaten, og bygget om forvaltningen som administrerer dem. Å gjøre begge deler samtidig i løpet av noen få år er ambisiøst og krevende.

Det har da også stormet. Nav er Norges største organisasjon, som alle har et forhold til. 17 000 ansatte forvalter 57 ulike velferdsordninger for 2,8 millioner brukere. 300 milliarder kroner skal til rett person til rett tid gjennom 29 millioner enkeltutbetalinger. Ti millioner telefoner skal besvares uten ventetid.

For dårlig service

Mye av kritikken har, med rette, handlet om lange saksbehandlingstider, sen betaling av ytelser, vanskeligheter med å komme frem på telefonen, osv. Altfor mange har opplevd å få for dårlig service og oppfølging. De ansatte har også hatt det tøft - de kunne ikke sette opp en plakat med «stengt på grunn av ombygging» - arbeidet måtte gå som vanlig mens omorganiseringen pågikk for fullt.

Slike problemer kan imidlertid skygge for det viktigste målet med reformen. Vi trengte jo ingen ny organisasjon for å betale ytelser. Vi trengte den for på helt nye måter å følge opp det enkelte individ.

Gode resultater

Og gjemt bak overskriftene og kritikken begynner gode ting å skje. Aldri før har så mange fått hjelp, særlig de som trenger det mest. Mennesker som av ulike grunner hadde mistet motet og troen på egne evner, og som lenge har levd av sosialhjelp, kommer i arbeid. Et godt eksempel er kvalifiseringsprogrammet. Gjennom det har mer enn 10 000 sosialhjelpsmottagere fått grundig, individuell oppfølging, og en stor andel av dem er kommet seg videre i livet. Ta Rogaland: Der er fire av ti deltagere nå i arbeid, og to av ti er begynt på utdanning. Andre fylker melder om lignende resultater. La det være sagt - dette er historisk gode resultater i sosialpolitikken.

Den samme individorienterte tankegangen ligger bak andre endringer. Langtidssykmeldte får tettere oppfølging enn før. De som står i fare for å miste tilknytningen til arbeidslivet får en bedre og tettere oppfølging enn noensinne, blant annet gjennom innføring av arbeidsevnevurderinger.

Enklere

Innføring av elektroniske løsninger har gjort saksbehandlingen enklere for både brukere og saksbehandlere. Frikort sendes nå automatisk i posten. Nye pensjonister kan søke pensjon og få svar i løpet av sekunder.

Selvbetjeningsløsninger gjør at Nav-ansatte kan jobbe mer med folk, og mindre med papir.

Det er fortsatt mye som skal gjøres bedre før vi er i mål. Og det er behov for store investeringer over mange år i moderne IKT-løsninger før Nav kan tilby gode selvbetjeningsløsninger og gode støttesystemer på alle områder.

Forplikter

Nav er innført av et bredt flertall i Stortinget. Regjeringens klare ambisjon er at den nye organisasjonen med sine moderniserte virkemidler skal bidra til å få flest mulig i arbeid. Mitt inntrykk er at denne ambisjonen deles av både ledelse og ansatte i Nav, og at målene med Nav-reformen fortsatt har svært bred oppslutning blant brukere, ansatte og i det politiske miljøet. Det forplikter, og det gir grunnlag for optimisme.

Innlegget stod på trykk i Aftenposten 31. desember 2010