Det er et liberalistisk parti, som sier det vil ha lavere skatter, mindre offentlige ytelser og færre reguleringer. Samtidig overbyr partiet andre partier når det gjelder penger til alle offentlige ytelser som trygder, helsetjenester, skoler og omsorg. Det finnes ingen eksempler i noen land på at en slik politikk fører til noe annet en stor økonomiske forskjeller og sosial utrygghet.

Frps politikk henger ikke sammen og kan ikke gjennomføres uten store skadevirkninger for det norske samfunnet slik vi kjenner det i dag. Det som høres for godt ut til å være sant, er det.

Jeg holdt på å starte denne kronikken med "Jeg har stor respekt for Frps velgere og deres valg, når jeg kritiserer Frps politikk kritiserer jeg ikke deres velgere". Når jeg likevel ikke gjør det, er det fordi det er en selvfølge. Alle partier skal respektere alle velgere og deres valg. I det norske demokratiet diskuterer partiene mot hverandre, og velgerne sitter på dommerbenken og avgjør hvem som skal styre valget. Som en del av et politisk spill forsøker Frp å framstille det som om at deres velgere sitter på tiltalebenken og at de andre partiene er et aktorat som skal få dem dømt. Slik er det selvsagt ikke. Frp velgere er partienes dommere som alle andre velgere. Når representanter for Frp angriper Arbeiderpartiets politikk, ville det ikke falt meg inn å bli fornærmet på vegne av de 862.000 velgere som har stemt Arbeiderpartiet.

Når Arbeiderpartiet har utpekt Frp som politiske hovedmotstandere, er det fordi vi er i mot Frps politikk og deres ønskede samfunnsretning. Vi ønsker ikke mer privatisering og politisk "amerikanisering" av Norge.

Frps generalsekretær, Geir Mo, kan være fornøyd med valgresultatet. Partiet fikk framgang, og resultatet har også gitt partiet økt støtte blant LOs medlemmer på bekostning av Høyre. Til sammenligning har dagens regjeringspartier en oppslutning på 66,7 prosent blant LO-medlemmene. Ap alene har over 50 prosent, og økte oppslutningen med nesten 20 prosentpoeng. Derfor er det påtakelig når Geir Mo tar LO-medlemmenes stemmegivning til inntekt for Frps politikk. Det er det ikke noe grunnlag for. Jeg har full respekt for LO-medlemmer som stemte Frp, men Geir Mo bør vise samme respekt for de som ikke gjorde det.

Høyresidens lave oppslutning i LO er lett å forstå når man ser på Frps politikk overfor vanlige arbeidsfolk. Partiet vil fjerne det kollektive avtalesystemet og liberalisere arbeidsmiljøloven. De var med å kutte i dagpengene og i uføretrygden. De vil ha minstepensjon til alle, og vil fjerne dagens AFP-ordning. De var imot lov om tjenestepensjon, og nektet å svare på LOs spørsmål om hva partiet mente om de sakene LOs medlemmer selv hadde sagt de var mest opptatt av i valgkampen.

Jeg vil også spørre Geir Mo om han tror at 850.000 norske arbeidstakere ville ha valgt seg en LO-ledelse som ikke representerte dem? Hvem er det som undervurderer velgerne? Fremskrittspartiet har gjort mobbing av fagbevegelsen, og særlig LO, til en del av sin politikk. Det er en del av en internasjonal trend. I USA er fagforeningsknusing blitt en stor industri. Det har ført til at kapitalinteressene er styrket på bekostning av amerikanske lønnstakerne og deres rettigheter.

Fremskrittspartiet forsøker også å framstille det som om LO er en organisasjon som arbeider for å opprettholde privilegier. Sannheten er at LO og forbundene i LO organiseres de mest utsatte gruppene på arbeidsmarkedet. Et svakere LO vil bety større utrygghet i jobben, større makt for arbeidsgiverne, svakere vern mot oppsigelser, lettere med midlertidige ansettelser og vikariater .Dette vil endre hele det norskearbeidslivet. De som ikke er organisert blir rammet først og hardest.

Arbeiderpartiet vil framover konsentrere oss om å styre landet og å gjennomføre Soria-Moria erklæringen. Vi er godt i gang med å levere resultater. Over hele landet styrkes nå skolene og eldreomsorgen i kommunene fordi vi har prioritert fellesskapet framfor skattelettene. Det skal vi fortsett med . Men det er også vår oppgave som parti å få frem skillelinjene og forskjellene i norsk politikk. Frp skal ikke lenger få lov til å lage spillereglene for den norske politiske debatten gjennom å stemple seg selv som martyrer, og fortsette sitt politiske dobbeltspill.

(Artikkelen stod på trykk i Dagsavisen torsdag 19. januar 2006)