Det var helt riktig å slå sammen kommunene i Fredrikstad-distriktet, i Sarpsborg-distriktet, i Hamar og i Arendal. Utgangspunktet for sammenslutningene for 20 år siden var de inneklemte byers mangel på plass. Dette problemet eksisterer fortsatt mange steder. I disse områdene bør kommuner slås sammen. Det vil gi en mer fornuftig arealbruk i områder, hvor flere kommuner utgjør ett arbeids- og boligmarked og ett sosialt og kulturelt lokalsamfunn. Sammenslåinger gir et bedre kommunalt tjenestetilbud, og store besparelser i innkjøp, fordi kommunen blir en større kunde.

Det er ett stort hinder for å få i gang en kommunesammenslutning ut fra slike ”bymessige kriterier”, nemlig inntektssystemet. Selv med de justeringer som er gjort de siste årene, er inntektssystemet i alt for stor grad tilpasset folkefattige, men arealrike kommuner. Det er lagt altfor stor vekt på avstander og for lite på antall mennesker i dagens inntektssystem.

Dette er også grunnen til at det er lite å spare på å slå sammen kommuner, selv om den nye kommunen får et mye høyere folketall. Det som virkelig koster i en kommune er skoler og eldreomsorg, samt helse- og sosialtjenester. Noen rådmanns- og ordførerlønninger og færre politiske organer monner lite i den store sammenheng.

Derfor må diskusjonen om en bedre sammenheng mellom folketall og oppgaver i kommunene også omfatte inntektssystemet. Folkerike kommuner er i dag underfinansiert. Fredrikstad har en befolkningssammensetning på linje med en gjennomsnittskommune, men bare 94-95 % av de inntektene som trengs for å betjene sine innbyggere. Dette kan ikke fortsette, hvis vi stadig skal flytte flere oppgaver til kommunene.

Så får vi finne spesielle løsninger for innbyggerne som bor i de områder av landet, hvor kommunene uansett kommunegrenser vil ha mer plass enn innbyggere. Det vil uansett gjelde et lite mindretall av landets befolkning og de skal også ha så gode tjenester som det er mulig å gi, der de bor.

Svein Roald Hansen, stortingsrepresentant