Alle er enig om at Bergensregionen trenger mer kraft. Alle er også enig om at naturen i Hardanger er unik, og av nasjonal betydning. Det stiller oss folkevalgte ovenfor to viktige oppgaver. Vi må ta ansvar for kraftforsyningen, men lytte når folket tydelig gir beskjed som at beslutningen trenger større legitimitet. Jeg mener løsningen regjeringen er kommet frem til nå er klok fordi den ivaretar begge hensyn. Målet om å få forsterket krafttilgangen så raskt som mulig står fast. Samtidig får vi en fornyet utredning av sjøkabelalternativet.

Kraftutbyggingen mellom Sima og Samnanger er egentlig den klassiske konflikten mellom noe alle vil ha, men ingen vil ha i sitt nærområde. Kommunene som produserer og kommunene som mottar kraft er som oftest glad for det. Men kommunene som kraftledningene skal gå igjennom applauderer sjeldent. I dette tilfellet har vi likevel sett en solidaritet med de berørte kommunene som strekker seg langt ut over Hardanger. Det gjør inntrykk.

Men hovedutfordringen i saken er ikke løst. Strømforbruket i Norge har økt voldsomt de siste årene. Det er bra, for det er et tegn på høy aktivitet og levende arbeidsplasser. Samtidig gir det en stor utfordring når det gjelder kraft. Manglende nettutbygging er ingen spøk. Det er bare å spørre folk i Midt-Norge, hvor det i mange år har vært en dårlig kraftsituasjon. Dette er en stor belastning på forbrukere og næringsliv. I Bergensområdet er vi på vei inn i en tilsvarende situasjon, som først er løst når vi har fått nok strøm.

Oljeindustrien eller forbruksvekst?

Mange har spurt seg om det er oljeindustrien og annen industri som står for forbruksveksten i bergensregionen. Burde de i så fall ikke de være med å betale merkostnaden for sjøkabel?

Når vi snakker om nettutbygging er det maksforbruket som er sentralt. På samme måte som vi har det hjemme, når elektrikeren skal avgjøre hvilken dimensjon det skal være på ledningene. Har du vaskemaskin og komfyr på samme kurs er viktig å vite hvor mye de trekker sammen når begge er på fullt, det er det kursen må dimensjoneres for.

Forbruket til Troll og Kollsnes har siden 2007 ligget på et maksforbruk på rundt 300 MW. I samme periode har resten av maksforbruket i bergensregionen økt med 15 %. Det vil si at all økning i kraftforbruket vi har sett de senere år i regionen har kommet innenfor alminnelig forbruk og næringsformål, uavhengig av petroleumsvirksomheten. At petroleumsvirksomheten elektrifiseres er noe vi ønsker oss av miljøhensyn, men det er altså ikke dette som er den utløsende årsaken til at linjen bygges. Når det gjelder betalingen for linjen så betaler allerede oljeselskapene 78% i skatt, og bidrar til både kraftlinjer og en rekke andre ting i samfunnet.

Fremtidens utfordring

Med energiloven vedtok Stortinget i 2009 at sjøkabel eller jordkabel alltid skal utredes i forbindelse med store kraftlinjeprosjektet. Det skal veies opp mot forsyningssikkerhet, kostnader, estetikk, og naturvern. Dette vil bli gjenstand for store avgjørelser i årene som kommer. Jeg er opptatt av at vi gjør dette på en måte som ikke stopper opp tempoet på utbyggingene. For Arbeiderpartiet har det vært, og vil være en hovedoppgave å sikre at alle innbyggerne i landet får nok strøm.

Ingen quick fix

Det finnes ingen utbygginger uten konsekvenser. En sjøkabel er ikke uten ulempe. Det innebærer store landinstallasjoner som vil være godt synlig. Om ulempen er større enn tradisjonelle kraftlinjer er en politisk beslutning. Men i 2011 vil vi altså kunne ta den på et ennå bedre grunnlag når det gjelder Hardanger.

I tillegg inviteres kommunene til å diskutere utformingen av den vedtatte traseen nærmere. Anleggsaktiviteten begynner i delen av linjen alle uansett er enig om – fra Samnanger. Denne løsningen er egentlig like enkel som den er genial. Arbeidet kan starte i høst, som planlagt. Dette ville ikke vært mulig uten vedtaket i regjeringen i sommer.

Dette er en av flere konflikter mellom klima og klassisk miljøvern. Elektrifisering av sokkelen og økt produksjon av fornybar energi krever utbygging av strømnettet. Lignende problemstillinger vil komme når det gjelder småkraft, vindkraft og nye typer kraft. Utvikling er nødvendig, men sjeldent usynlig og umerkbar.

Det er viktig at vi ikke glemmer hvilken enorm betydning kraft og kraftlinjene har hatt for utviklingen i Norge. Vi har tatt landet og de fantastiske gavene naturen har gitt oss i bruk. Arbeiderpartiet vil aldri sitte stille og se på en uakseptabel forsyningssikkerhet. Det har alltid vært en av partiets kjerneoppgaver å sikre det vi kan kalle grunnleggende infrastruktur. Det skal vi få til, også i denne saken.