Siden vi er med i mye av dette samarbeidet, men ikke medlem, får vi observatørenes rolle. Men det som skjer i de euroepiske landene berører oss like fullt. Naboenes problemer kan fort bli våre. Peterson og Borregaard er avhengige av sine kunder i Europa. Går det dårlig hos kundene, kjøper de mindre fra oss. Det betyr tapte arbeidsplasser også her hjemme.

I Spania kutter de lønningene for offentlig ansatte med fem prosent. Her hjemme blir det streik fordi det ikke blir fem prosent pluss. I Sverige er ledigheten nær ti prosent. I Spania er den på 20 prosent. Her hjemme så vidt over tre.

Finanskrisen fra høsten 2008 er blitt en ledighetskrise og gjeldskrise. De fleste land måtte låne alle milliardene som trengtes for å redde bankene og holde hjulene i gang. Her hjemme kunne vi bare sette inn litt mer av overskuddet. Vi trengte verken å låne eller kutte en eneste krone.

Storbritannia har nå like stor gjeld som de hadde etter siste verdenskrig. Siste avdrag på den gjelda ble først betalt under Tony Blair. Det sier mye om hvor fort det kan gå å sette en sunn økonomi i fare. Italia har en gjeld som er 115 prosent av bruttonasjonalproduktet. Flere land har en gjeld på 70-80 prosent av bruttonasjonalproduktet.

Det internasjonale pengefondet og EU har satt sammen en stor lånepakke som skal hjelpe Hellas. Bekymringen er nå om det er flere av landene som ikke vil greie å betjene gjelda si. Det vil kreve tøffe tiltak i mange land. I Spania betyr det altså nedgang i lønna. I Danmark må de kutte i pensjonene og heve skattene for ikke å leve over evne. I Romania kutter de i barnetrygden.

I tillegg vil utgiftene over statsbudsjettene måtte reduseres. Det betyr kutt i velferdstilbud og kan svekke den økonomiske veksten. Og det er nettopp økonomisk vekst som nå trengs, for at landene skal komme seg ut av gjeldsfella. Det må spares på utgiftssiden. Men ingen land kan spare seg ut av dette. Gjeldsfelle kan man bare arbeide seg ut av.

Vi er noen heldiggriser her i Norge. Vi har null gjeld og snart 3000 milliarder kroner ”på bok”. Men det ikke først og fremst olje- og gassinntektene som er årsaken. Den viktigste grunnen er at vi har så stor del av befolkningen i arbeid, større andel enn noe annet land. Det skaper verdier for fellesskapet, og det gir skatteinntekter i statskassa som kan brukes på vår felles velferd. Vi har med andre ord arbeidet oss til den velferden vi har i dag.

Et annet viktig bidrag er at vi har skapt et samfunn med små forksjeller. I boka ”The Spirit Level” av Richard Wilkinson og Kate Pickett (Penguin 2010) dokumenterer forskere hvordan nær sagt alle samfunnsforhold, fra inkludering til produktivitet, ikke forklares ut fra landets rikdom, men fra hvor små forskjellene er. Små forskjeller er grunnen til at Norge og de andre nordiske landene kommer øverst på så mange levekårsstatistikker.

Men vi kan heller ikke sitte med hendene i fanget. Vi må fortsette omstillingene. Utvikle et næringsliv som kan hevde seg i konkurransen ute. Gjøre det mulig for stadig flere å være i jobb, enten på full tid eller kombinert med trygd.

Det aller viktigste er å holde fast på en samfunnsutvikling basert på arbeidslinja, et sterkt fellesskap og rettferdig fordeling. Det er her de grunnleggende forskjellene mellom sosialdemokratiet og høyresiden går i politikken.