Hvert år retter Verdens tobakksfrie dag søkelys på ett særskilt tema: I 2008 var det ”ungdom og tobakk”, i 2009 var tema ”helseadvarsler på tobakk”, og i år handler det om markedsføring mot kvinner og jenter. På verdensbasis er en av fem røykere kvinner. Men dette bildet endrer seg raskt fordi røykebølgen blant menn er på topp og fallende i mange land, mens nyrekrutteringen blant jenter og kvinner er stor. Derfor er det dessverre en betydelig økning i lungekreft og lungesykdommen KOLS blant kvinner.

Norge er blant de land som gjennom mange år har ført en rimelig sammenhengende tobakkspolitikk. I 1964 reiste Kjell Bondevik en interpellasjon i Stortinget om hva som gjøres for å motarbeide den skadelige sigarettrøykingen i Norge. Vi fikk Statens tobakksskaderåd i 1971, reklameforbud i 1973, røykeloven i 1988, en tredjedel av bordene på restauranter skulle være røykefrie fra 1993, 18 års aldersgrense for kjøp av tobakk fra 1995, offentlig utredning om tobakksindustriens erstatningsansvar i 2000, røykfrie serveringssteder fra 2004 og utarbeidelse av nasjonale strategier for tobakksforebyggende arbeid og for KOLS i 2006. Før i tida var det røyking på busser, trikker og på fly, i TV-debatter og på møter. Ingen ønsker seg tilbake til dette. Forandringen har vært mulig fordi politikere har våget å utfordre det umiddelbart populære. Særlige gjennombrudd forbindes med Tove Strand (Ap) for røykeloven i 1988 og Dagfinn Høybråten (KrF) for røykfrie serveringssteder i 2004.

I Norge røyker 21 prosent av alle voksne mellom 16 og 74 år og det er lik fordeling mellom kjønnene. Det betyr at 800.000 nordmenn røyker daglig. Tobakkspolitikk med restriksjoner, avgifter og kampanjer for røykeslutt kan aldri bli ”glad-saker” overfor målgruppen. Men det skal være mulig å kommunisere at når tobakksbruken går ned så blir folk friskere, sprekere, får flere gode leveår og får mer igjen for innbetalte pensjonspenger.

Vi skal ta på alvor at røykere føler seg stigmatisert og ekskludert fra fellesskapene. Norsk røykepolitikk må ha et klart hode, et varmt hjerte og et åpent sinn. Jeg regner med at alle voksne i dag har tilstrekkelig kunnskap om helseskadene av tobakk. Ut fra dette gjør folk forskjellige valg. Det må vi alle respektere. Samtidig må vi ha en åpen dør og gode tilbud for alle som har lyst til å slutte.

I 1989 utkom handlingsplan for et røykfritt Norge i år 2000. Den planen ”sprakk”. Samtidig har vi i Norge klart det vanskeligste: å snu trenden. Jobben nå er å forsterke en nedadgående røyketrend. Det klarer vi ved å holde fast ved alle rimelige restriksjoner. Grenser skal trekkes slik at røykere ikke føler seg utstøtt. Vi må fortsette å bruke prisvirkemiddelet. Sigarettprisene bør år for år øke mer enn kjøpekraften. Og det aller viktigste blir å hindre nyrekruttering. Derfor må skolene og skoletida blir tobakks- og snusfrie soner. Røykfritt Norge i år 2000 var et for ambisiøst mål, men jeg mener vi skal klare å halvere tobakksbruken fram til år 2020.

Jeg forslår på Verdens røykfrie at sigarettesker i tillegg til helseadvarsel skal merkes med opplysninger om lønn og bonuser til nasjonal og internasjonal sjef i tobakkselskapet. Det er uforståelig at ledere i tobakksindustrien trenger høye lønninger. Jobben er lett: kjøperen har avhengighet og salget foregår i regulerte markeder. Det vil irritere mange røykere at tobakksindustrien belønner sine ledere så høyt, og irritasjonen vil motivere flere til å slutte. Jeg finner på nettet at toppsjefen i et stort amerikansk tobakksselskap tjente 20 millioner dollar i 2009. Så vanskelig er det ikke å selge sigaretter.

Are Helseth, medlem helse- og omsorgskomiteen