Det skapte hissig debatt, både i Stortingsalen og i tv-studioene. Reaksjonene fra KrF, Venstre, samt deler av miljøorganisasjonene var så dramatiske at man skulle tro vi avlyste hele klimaarbeidet. På den andre siden kom Høyre og FrP med grove beskyldninger om løftebrudd. Det er altså de samme partiene som selv fremmet forslag i Stortinget om å godkjenne Mongstad uten rensekrav overhodet.

Bare for å gjøre det helt klart: Vi forsetter med rensning på Mongstad. Trinn en av utbyggingen går som planlagt. Det er et storslagent teknologisenter der vi skal drive parallell testing av ulike teknologier for CO2 -rensing. Senteret er verdens største, og har en spesiell posisjon i det globale forskningsarbeidet for klimaet. Vi bruker milliarder av kroner fra felleskassen på å bygge det. Det er ikke fordi vi ikke har noe annet å bruke de pengene på. Det er fordi vi tar klimakrisen på alvor. Norge er en av verdens rikeste land, og en stor del av rikdommen skyldes inntektene fra petroleum. Derfor er det riktig at vi satser store penger på klimaarbeid.

Det bekymrer meg at vi stilt ovenfor vår tids kanskje største utfordring blir vitne til et overspent politisk spill rundt renseprosjektet. At FrP ikke er bekymret for Mongstad forbauser vel ingen. Partiet er ikke bekymret for klimaendringene. Hva Høyre er opptatt av varierer med dagsformen. En dag holder de klimafanen høyt. Når regjeringen ønsket å vedta en ambisiøs kvotelov er de arge motstandere. Årsmøtet nylig viste også at Høyre er på vei bort fra tradisjonelle naturverdier, og i praksis vil oppheve strandsoneloven. Vi kan bare spekulere i årsakene til dette dobbeltspillet. Men det forundrer meg at KrF og Venstre, som har et oppriktig engasjement for miljøet, hiver seg på den samme bølgen. KrF og Venstre burde heller være bekymret over hvordan deres mulige samarbeidspartnere i Høyre innretter seg i energi og miljøpolitikken.

Så til trinn to, som altså er blitt utsatt i to år. Det handler om at vi skal ha fullskala rensning av gasskraftverket på Mongstad. Dette er viktig, fordi det vil rense mer enn ett tonn CO2-utslipp i året. Men også trinn to er først og fremst viktig som et teknologiprosjekt som andre vil nyttiggjøre seg. Hvis det kun dreide seg om å spare ett tonn CO2, finnes det billigere måter å gjøre det på. Men de fire tusen største utslipperne i verden (såkalte punktutslipp) står for over 40% av problemet. Hvis vi lykkes i et bra industriprosjekt på Mongstad så vil det kunne overføres både til gasskraftverk, og de langt mer forurensende kullkraftverkene.

Jeg er glad for at Gassnova, som er det statlige selskapet vi har opprettet for karbonfangst, tør være tydelige på hva som er god teknisk-industriell fremdrift i prosjektet. Det er heller ikke rart at arbeidet byr på utfordringer. Det er snakk om å plassere store installasjoner inne på et industriområde som allerede er i drift. Mongstad er ikke noe småanlegg. Det bruker like mye strøm som alle husstandene i Oslo. Havneanlegget er Norges største, og det er Europas største oljehavn etter Rotterdam i Nederland. Men nettopp derfor er det bra at vi gjør dette arbeidet her. For karbonfangst må kunne installeres på slike steder. Store anlegg som allerede er i drift.

Egentlig er den viktigste nyheten om Mongstad at vi nettopp inngikk en samarbeidsavtale med selskapet Sasol om teknologiutviklingen. Sasol vil være med fordi de har en mye større renseutfordring enn oss. Selskapet driver for eksempel ett enkeltanlegg som slipper ut 60 millioner tonn CO2 i året. Det tilsvarer Norges samlede utslipp. Og det kommer fra et punktutslipp ved Pretoria i Sør-Afrika.

Når en kunnskapsbasert og industrielt begrunnet utsettelse blir fremstilt enten som løgn, eller en katastrofe for klimaarbeidet, er de på tide å rope varsko. Som vi husker fra fortellingen sluttet folk å tro på gutten som ropte ulv, ulv til slutt. Det er litt for mange som ropet ulv, ulv i klimadebatten. For den virkelige ulven er klimakrisen, og den blir ikke løst av politisk spill.

Eirin Sund, energi og miljøpolitiske talskvinne