I kjølvannet av Adeccosaken har debatten om arbeidsmiljøloven og da spesielt arbeidstidsbestemmelsene gått hett for seg. Høyresida mener bestemmelsene er for strenge, og vil svekke loven. Det argumenteres med at siden det er så mange brudd på arbeidstidsbestemmelsene, så viser det at loven er for lite fleksibel. Dette er en skremmende holdning. Vi avkriminaliserer ikke trygde- og skattejuks eller svart arbeid fordi det er mange som bryter lovgivningen på disse områdene. Vi myker ikke opp fartsgrensene denne uken fordi rekordmange ble tatt av UP for fartsovertredelser på vei hjem fra påskeferie. Det er en grunn til at man har verneregler, og svaret når disse brytes er ikke å oppheve dem, men å gå etter de som bryter dem. Arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven er heller ikke stivbeinte slik høyresiden hevder. Det er blant annet åpnet for at man kan jobbe opp mot 13 timer i døgnet og 300 timer ekstra i året.
Loven er ett rammeverk som åpner for et mangfold av tilpasninger og fleksibilitet i arbeidslivet. Arbeidsdepartementet kan fastsette egne forskrifter om arbeidstid for enkelte grupper. Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet kan gi dispensasjon fra noen av arbeidstidsbestemmelsene. Enkelte sektorer og yrker har allerede ganske omfattende særordninger. Også den enkelte arbeidstaker kan avtale unntak. Der hvor det er tariffavtaler kan det gjøres større unntak i lokale avtaler. Fagforeninger med innstillingsrett kan inngå avtaler med arbeidsgiver eller arbeidsgiverorganisasjoner om svært vide unntak. Men loven setter krav til hvordan slike unntak skal gjøres. Dette sikrer at de ansatte blir hørt, og at de ikke utsettes for utilbørlig press og utnyttelse fra arbeidsgiverne. Mange utenlandske arbeidstakere er av nød villige til å godta arbeidsforhold som en sivilisert stat ikke kan godta at finner sted. Det kan være enkelt å forstå utlendinger som ønsker å jobbe maksimalt mens de er i Norge, men ingen vil vel ha tilstander hvor vi har så slitne pleiere at de ikke kan gjøre jobben trygt. Jeg skjønner at nyutdannede unge, revisorer har lyst til å jobbe døgnet rundt. Men lista i arbeidsmiljøloven kan ikke legges med hensyn til disse alene. Vi må ta hensyn til alle grupper arbeidstakere.
Det ropes på mer bruk av såkalt Oljeturnuser, med lange perioder på jobb og lange perioder av. Mens oljearbeidere bor på plattformen får de, førsteklasses forpleining. Pendlere med dårlig boforhold får ikke det de få timene de ikke skal yte omsorg til mennesker i krise. Oljeturnus er altså ikke en løsning for alle. Det kan være vanskelig for en arbeidsgiver å få turnuser til å gå opp uten lange vakter. Men selv om alle kjenner til eksempler på avslag der verken arbeidstakere, giver eller bruker fatter hvorfor sentrale ledd skal legge ned veto mot deres måte å få ting til å «gå i hop» på så er ikke dette hele bildet. Undersøkelser gjennomført av Fafo om utradisjonelle turnuser viser at arbeidsgiverne får de aller fleste dispensasjoner godkjent ved lokal enighet. Avslag er heller unntak. Jeg håper arbeidsmiljølovgivning, sosial dumping og andre arbeidslivsspørsmål blir tema i årets valgkamp. Det finnes knapt nok et politisk område der skillelinjene mellom venstre- og høyresida er tydeligere. Slik har det vært siden 1800 tallet, da venstresida kjempet for arbeidsfolk og Høyresida for dem som tjente på at arbeidsfolk ikke skulle ha vern og rettigheter. Slik skiller vi også lag i dag.
Anette Trettebergstuen, stortingsrepresentant, arbeid- og sosialkomiteen