Det er kombinasjonen kulturlandskap og tradisjoner knyttet til fiskeriene, naturskjønnhet og marint biologisk økosystem som gjør Lofoten så viktig at regionen kan komme med på en slik attraktiv liste. Det er heller ikke uvanlig at verdensarvområder finnes der hvor det bor mennesker, produseres varer og tjenester, og har byer, tettsteder og levende bygder innenfor sine områdegrenser.

Våren 2004 fikk Direktoratet for naturforvaltning (DN) oppdrag fra Miljøverndepartementet om å lage en plan for å følge opp områder som kunne være aktuelle som norske verdensarvområder. Lofoten var ett av områdene på listen. Lofotrådet inviterte kommunene i Lofoten til å være med på å utrede mulighetene for å søke om å komme på Unescos liste over verdens natur – og kulturarv. Her framgikk det klart at arbeidet ikke ville komme i gang med mindre Lofot-kommunene sjøl ønsket det.

Tidlig i arbeidet ble det stilt spørsmål om statusen ville bety at Lofoten ble avskåret fra utvikling for all fremtid. I prosjektets første fase bekreftet Direktoratet for naturforvaltning følgende: "Dersom Lofoten oppnår verdensarvstatus skal dette ikke være til hinder for fremtidig utvikling av et levende og livskraftig samfunn. Det er ikke meningen å gjenskape en fortidig situasjon, eller fryse en nåsituasjon innenfor en hel region. De viktigste kvaliteter skal sikres og tas med inn i fremtiden."

Diskusjonen om verdensarv har i ettertid i hovedsak dreid seg om mulige begrensninger, og i svært liten grad hva den kan gi av nye muligheter for Lofoten. For eksempel hvilken betydning statusen vil ha for fiskeriene, reiselivsnæringen, matprodusenter eller for annen næring som produserer varer eller tjenester med utgangspunkt i Lofoten. Kanskje ligger det muligheter for en videre utvikling av regionen fordi det er Regjeringen som er søker for Lofoten, og at dette forplikter alle departementene til den beste forvaltningen av området.

Fisk/olje/verdensarv

Veldig mange – som stortingskollega fra Høyre, Ivar Kristiansen, setter Unescos verdensarv opp mot utvinning av olje/gass utenfor Lofoten – ei sak som har vært et hett tema over ganske lang tid. Arbeiderpartiet avventer imidlertid Konsekvensutredningen for Lofoten og Barentshavet før endelig beslutning om oljeutvinning tas. Men mange med han spør seg om dette er forenlig med Unescos verdensarvstatus?

Forholdet til oljeinstallasjoner ble i 2006 beskrevet slik av Direktoratet for naturforvaltning: "Med utgangspunkt i det som er beskrevet som Lofotens kvalitet, særpreg og karakter mener DN og Riksantikvaren at synlige olje/gass installasjoner ikke kan inkluderes i et nominasjonsområde. Forutsatt at ny kunnskap om det maritime miljøet, samt konkretisering av valgte tekniske løsninger viser at petroleumsaktivitet på sokkelen oppfyller de strengeste miljøkrav, og ikke representerer en trussel mot de sårbare marine områdene, må en anta at dette vil bli et avgjørende hinder for en søknad. Dersom det besluttes å åpne for petroleumsaktivitet vil likevel grensene måtte justeres slik at blokker ikke blir liggende innenfor grensene til verdensarvområdet."

Jeg mener derfor at Høyre-politikeren forsøker å spre skremselspropaganda om en eventuell verdensarvstatus for Lofoten. Han bruker ord som urent spill, at Lofoten blir et museum, og at Lofoten bare blir ”et kjekt sted å reise til”, noe jeg vil betegne som lavmål.

Faktum er at verdensarvstatus er et kvalitetsstempel som bare et fåtall er forunt å oppnå. Lofoten, Nordland og Norge har altså en unik mulighet til å få satt et internasjonalt kvalitetsstempel på et levende og aktivt område med naturkvaliteter, kulturkvaliteter, næringsliv og lokalsamfunn. Dette vil hefte med alt som produseres i Lofoten, og vil forplikte alt fra lokalt til nasjonalt nivå, og få stor PR-oppmerksomhet og markedsføringsverdi. Det vil også en gang for alle være en bekreftelse på at kystkultur og natur i Lofoten hører heime i samme selskap som blant annet Galapagos, Mount Everest, Great Barriere Reef og Grand Canyon.

Lillian Hansen, stortingsrepresentant, Nordland