Folk har muligheter som man tidligere bare kunne drømme om. Samtidig ser vi at den organiserte kriminaliteten øker, og at metodene de kriminelle bruker, blir mer utspekulerte og kreftene bak råere. Alle land strever med å håndtere disse utfordringene. Derfor har man begynt å tenke nytt om samarbeid, i de store internasjonale regionene, mellom landene og internt i landene, f.eks. mellom politidistrikter. Samarbeidet blir hele tiden bedre, og man løser flere problemer.

Likevel frykter folk for framtiden. Trygghet og sikkerhet blir en av de viktigste sakene i media og i politikken. Noen reagerer med å tenke at alt var mye bedre før. I Norge er det kanskje Fremskrittspartiet som er den fremste eksponenten for denne romantiseringen av fortiden. Det kommer klart til uttrykk gjennom ønsket om at befolkningssammensetningen i Norge skulle vært den samme som på 1950-tallet, og at grensene skulle vært mer stengt. Da er det merkelig at Frp samtidig har kuttet i bevilgningene til f.eks. tolletaten. Det ville vært mer fruktbart med en diskusjon om hvordan vi skal bruke de mulighetene som ligger i eksempelvis Schengen-avtalen, enn å markedsføre en framtidsfrykt som kun er egnet til å skremme folk og skape fiendebilder.

Også i distriktene merker man endringer. Persontrafikken på eksempelvis Værnes flyplass har økt enormt, noe man har vært uforberedt på. Dette har gjort at kriminelle på omreise har hatt gode arbeidsforhold. En måte å håndtere de nye utfordringene på er at det nå utarbeides felles tjenestelister for hele politidistriktet for å møte utfordringene om sommeren, særlig på Værnes. Men det fører også til at nødvendige ressurser blir flyttet fra andre deler av distriktet, særlig fra Innherad-området og mot Værnes, noe som igjen setter nærpolitiet under press.

Organisert kriminalitet er ikke noe som kun rammer de største byene. Det påvirker oss alle. Nettopp derfor er det så viktig at Stortinget og statsråden jobber for økt trygghet. Altfor ofte har vi sett hvor galt det kan gå hvis framtidsfrykten, pessimismen og redselen får ta tak i oss.

Av stortingsrepresentant Arild Stokkan-Grande