Forholdene knyttet til Svalbard har endret seg betydelig siden den forrige meldingen om Svalbard ble behandlet for om lag 10 år siden. De traktatsmessige forholdene er de samme, men samfunnet og klimaet har endret seg. Longyearbyen har fått et godt etablert lokalstyre som spiller en stadig viktigere og sterkere rolle for utviklingen i byen. Aktiviteten på og rundt øygruppen påvirkes av de klimatiske endringene. Temperaturen i Arktis stiger dobbelt så raskt som det globale gjennomsnittet. Svalbard blir på den ene side et nøkkelområde for innhenting av kunnskap om hva som skjer når temperaturen stiger, og på den annen side vil klimaendringene få økende og direkte betydning for naturforvaltningen på Svalbard.

Ingen som besøker Svalbard kan unngå å bli slått av den mektige villmarksnaturen. Selv om ferdselen har økt, er dyrelivet livskraftig og lite påvirket av virksomheten på øygruppen. Likevel er det lett å se at økende aktivitet kan komme i konflikt med målsettingene om å bevare den særegne naturen. Særlig ser vi dette i tilknytning til naturreservatene på Øst-Svalbard. Det må derfor lages forvaltningsplaner for å finne en balanse mellom ferdsel og ønsket om mest mulig uberørt natur som referanseområder for forskning.

Norge har lange tradisjoner innen polarforskning, særlig i Arktis, og regnes som en tung forskningsnasjon på dette feltet. De siste tiårene er det investert store ressurser i infrastruktur for forskning og utdanning både i Longyearbyen og Ny-Ålesund. Det internasjonale polaråret har gitt forskningen et løft og bevilgningene har økt kraftig. Forskning relatert til Arktis bør prioriteres, og Norge bør ha en ambisjon om å være fremst i rekken innen polarforskning. Etableringen av universitetssenteret på Svalbard (UNIS) har vært en suksess. UNIS har ambisjoner og planer om å bli et ledende internasjonalt senter for arktiske studier, et mål som får tydelig støtte i Stortinget.

En robust tilstedeværelse har vært og er et viktig virkemiddel i norsk svalbardpolitikk. Kulldriften har gjennom lang tid vært avgjørende for den norske bosettingen i Longyearbyen. Fremdeles har driften avgjørende betydning for at Longyearbyen er et godt utbygd familiesamfunn. Kulldriften bør derfor videreføres innenfor rammene av miljøvernlovgivningen og kravet til bedriftsøkonomisk lønnsomhet. Også andre næringer har tatt seg opp. Reiseliv er en viktig basisnæring hvor antall gjestedøgn har steget fra knappe 20 000 i 1991 til over 86 000 gjestedøgn i 2007. Reiselivsvirksomheten i sårbare områder krever både kunnskap hos aktørene og regulering fra myndighetene, og vekst kan bare skje innenfor rammen av forsvarlig miljøhensyn.

Befolkningen i Longyearbyen har økt betydelig i løpet av de siste årene. Samfunnet støter nå mot en kapasitetsgrense med hensyn til lokal infrastruktur, og en ytterligere vekst vil utløse behov for store investeringer. Framtidig energiforsyning er en av de store utfordringene i Longyearbyen og bør gis høy prioritet.

Økt aktivitet på og rundt Svalbard vil påvirke behovet for økt redningsberedskap. Svalbard har en unik beliggenhet som base for redning og beredskap. Nylig ble sysselmannens helikopter brukt i en redningsaksjon på Nord-Grønland. Beliggenheten blir ikke mindre sentral når forventet skipstrafikk kommer til å øke som resultat av at pol-isen krymper og havet blir mer åpent og isfritt. Dette vil åpenbart nødvendiggjøre styrking av redningsberedskapen i dette området.

Blant perler i nord, er Svalbard selve juvelen. Vi må legge til rette for en god forvaltning der utvikling og aktivitet er tilpasset de spesielle utfordringer Svalbard møter og vil møte. Vi har som nasjon et stort ansvar for at øygruppen fortsatt er en juvel om 10 år, 20 år og om 100 år.

Hill-Marta Solberg,

parlamentarisk leder, Arbeiderpartiets stortingsgruppe