Jeg har prøvd å tenke etter om det finnes tilsvarende eksempler i vår moderne historie på et politisk dokument med lignende kraft og betydning. Kriseprogrammet i 1935 var et betydningsfullt dokument. Landet var i dyp krise med alvorlige virkninger for folk flest. Et forlik mellom Arbeiderpartiet og det daværende Bondepartiet brakte Nygaardsvoldregjeringen til makten, og det ble utarbeidet et kriseprogram for å redde landet ut av en umulig situasjon. Det går an å si at det var gjennom dette dokumentet at en moderne sosialdemokratisk politikk ble trukket opp for første gang.

De politiske partienes fellesprogram i 1945 er et tilsvarende eksempel. Mens de ennå satt i konsentrasjonsleirer og fangenskap, satte representanter for ulike partier i gang et arbeid med et program for gjenreisningen av Norge etter krigen.

Begge disse programmene er klare favoritter i konkurransen om å være blant forrige århundres mest betydningsfulle politiske dokumenter. Om de ble omtalt daglig i årevis etter at de ble utarbeidet, er jeg imidlertid usikker på. Min personlige hukommelse strekker ikke helt til akkurat her.

Men Soria Moria-erklæringen snakker vi altså stadig om. Det er flere grunner til det. For det første er det et dokument med høye ambisjoner. Det er ingen tvil om at Soria Moria flytter grenser i det norske samfunnet etter hvert som det blir oppfylt. For det andre er dokumentet tydelig og relevant. Det betyr at folk flest, og ikke minst alle interessenter og aktører i landet ser at grensene flyttes. Og for det tredje er programmet så konkret at det er lett å måle om det oppfylles. Og det blir målt, nesten hver eneste dag. Mediene lager oversikter der de lister opp punktene i programmet, og krysser av punktene om de er utført, igangsatt eller fortsatt gjenstår. Det var umulig å måle Bondevik-regjeringene på denne måten, simpelthen fordi det ikke finnes noen målestokk å bruke på uforpliktende erklæringer.

En annen eiendommelighet med Soria Moria er at organisasjoner, interessegrupper og enhver annen aktør i samfunnet bruker Soria Moria som begrunnelse for mange av de krav og utspill de fremmer. Der de tidligere fremmet sine krav med egne begrunnelser, fremmer de nå krav og utspill med den begrunnelse at det står i Soria Moria-erklæringen. Soria Moria legitimerer med andre ord krav som stilles fra et bredt spekter av aktører i det norske samfunnet. Det gir Soria Moria en unik posisjon i den norske floraen av politiske programmer.

Mange av Soria Morias punkter er gjennomført og igangsatt. Men ikke alt. Og det vil nok fortsatt gjenstå noe når det stunder mot valgkampen neste år. Da vet jeg om noen som vil rope høyt. Noen vil løfte stemmen enda høyere og tale forurettet om løftebrudd. Jeg vet til og med om en som vil være sjokkert. Den sjansen tar man ved å skrive konkret, tydelig og relevant om politikk slik at resultatene kan måles. Er man utydelig er det ingen som interesserer seg nevneverdig for hvordan det egentlig gikk. Derfor vil jeg argumentere sterkt for konkrete programmer som kan måles, selv om det er mer risikabelt enn å omgi seg med politisk sukkerspinn og vattdotter. Og midt mellom ropene, sjokkene og påstandene om løftebrudd kan velgerne selv avgjøre om de vil legge størst vekt på alt det som er oppnådd, eller om de velger å konsentrere oppmerksomheten om alt som mangler.

Av og til bruker jeg uttrykket «velferdssamfunnets paradoks». Det lyder slik: «Jo flere oppgaver vi løser, jo flere uløste oppgaver blir det.» Det skyldes at vi som samfunn alltid vil videre, og vi legger større vekt på de uløste oppgavene som ligger foran oss, enn å dvele ved oppgavene vi løste i går. Men i det lange løp måler vi selvsagt utviklingen gjennom de framganger vi gjør, og ikke de manglene vi fortsatt sliter med.

Det viktigste argumentet for å lage politiske programmer som Soria Moria, er dynamikken et slikt program gir. Ved å være ambisiøst, konkret og målbart, strekker vi oss lenger. Vi vet vi har en fallhøyde og det er mye om å gjøre å oppfylle målene. Og det er det Soria Moria er, det er mål. Derfor legger vi mye større kraft i arbeidet for å nå målene enn når de er slapt og upresist formulert. Derfor blir denne måten å formulere politikk på også en metode.

Her har Soria Moria gitt oss en nyttig lærdom og en kraftig inspirasjon. Det er slik politiske programmer bør lages framover. Velgerne har nytte av å se akkurat hva vi mener, hva vi går inn for og hva vi vil gjøre. Og de har krav på å kunne måle hvordan det går. Soria Moria er et slikt dokument. Derfor er det mer enn et eventyr.

Av Rune Gerhardsen, gruppeleder i Oslo Aps bystyregruppe