Vi i Stortingets utenriks- og forsvarskomité besøkte nylig Jordan, Vestbredden og Israel. Dette ga oss innblikk i en situasjon hvor det er behov for mer politisk lederskap, mer politisk vilje og mer politisk mot til å bygge opp under de moderate kreftene og tøyle ekstremistene, som finnes på begge sider i denne konflikten. Forhandlingene som startet, er avbrutt. Grunnlaget for en avtale som i realiteten trekker opp løsningen på alle de vanskelige spørsmålene, ligger i skuffen fra forrige forhandlingsrunde.

Det er ro og stabilitet på Vestbredden. De palestinske myndighetene samarbeider med israelerne om sikkerheten. President Abbas arbeider for å overvinne splittelsen på palestinsk side. Hamas må stanse islamiseringen på Gaza og velge om de vil være et redskap for palestinernes sak eller om de skal være en brikke i Irans spill i regionen.

Palestinernes statsbyggingsprosjekt er praktisk talt fullført på Vestbredden, med godkjenningsstempel fra Verdensbanken. Det er tillyst nyvalg på president og parlament. Spørsmålet er hva som vil skje om høsten kommer uten en løsning? Det er et scenario som bør uroe israelerne adskillig mer enn å satse på en fredsavtale med dagens palestinske lederskap på Vestbredden.

Det er uforståelig hvis Israel tror de kan bygge en varig sikkerhet på fortsatt okkupasjon og  fortsatt annektering av palestinske områder gjennom nye bosettinger. Vi kan ikke tolerere at Israel river palestinske hjem og skoler på Vestbredden fordi de ikke har fått den byggetillatelse som israelerne har nektet dem. Det er også uforståelig og uakseptabelt at Israel ikke respekterer det samme organet som opprettet staten, FNs hovedforsamling.

Derfor er 2011 ikke bare et skjebneår for palestinernes ønske om og behov for en egen stat.  Det er også en korsvei for Israel. Israel bør gripe den muligheten som nå foreligger. Israel må bryte ut av illusjonen om at det er militær makt som gir trygghet. Det er bare en fredsavtale og en påfølgende forsoning, som kan gi den tryggheten Israel og israelerne også har et legitimt krav på.

Av Svein Roald Hansen, utenrikspolitisk talsmann