Are Helseth og Tore Hagebakken
Stortingets helse- og omsorgskomité

Lise Christoffersen og Ingalill Olsen
Stortingets kommunal- og forvaltningskomité

Arbeidet med å utvikle en samhandlingsreform i helsetjenesten er godt i gang. Og i motsetning til hva som står i VG, er Arbeiderpartiet fortsatt sterkt opptatt av å gjennomføre denne helt nødvendige reformen. I disse dager debatteres det høyt og lavt hvordan utformingen av reformen skal bli. Dette er helt i tråd med det reformforslaget tidligere statsråd Bjarne Håkon Hanssen fremmet på vegne av regjeringen og som nå videreføres av helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen, sammen med de rød-grønne partigruppene på Stortinget.

Undertegnede er medlemmer av helse- og omsorgskomiteen og kommunal og forvaltningskomiteen og har saksordførerskapet for samhandlingsreformen i Stortinget. Vi mener derfor at vi har både bakgrunn og grunnlag for våre synspunkter og behøver ikke å heve stemmen, men kan fremme disse med ”innestemme”.

Samhandlingsreformen har tre mål: forebygge bedre, mer helsetjenester i hjemkommunene og bedre samarbeid i helsetjenesten. Mange pasienter opplever at avdelingene i ett sykehus ikke kommuniserer godt nok eller at sykehus, kommunehelsetjeneste og NAV mangler kultur eller verktøy for smidig samhandling. Det er mange gode eksempler på at enkeltindivider opplever godt samarbeid i tjenestene til tross for at det kan være sand i systemets maskineri. I dag har vi ikke lovregulering av dette, selv om det er avgjørende for pasientene og da særlig for pasienter som trenger hjelp fra mange ledd. Samhandlingsreformen tar tak i dette, slik at det blir krav og rammer for samhandling mellom sykehus og kommuner og slik at pasienter med særlig samhandlingsbehov skal få en egen koordinator i systemet.'

Trenden skal snus

Norge bruker mest penger i Europa på helsetjenester. Det skal vi fortsette med og budsjettene kommer til å øke. Men bak oss har vi år med veldig stor vekst. Vi må gjøre tingene smartere; i årene som kommer skal veksten i bevilgninger til forebyggende helsearbeid og til kommunale helsetjenester øke mer enn veksten i sykehusbudsjettene. Vi vil klare dette fordi Norge har ”penger på bok” mens andre land i Europa er i dyp gjeld. Samtidig vil det oppstå problemer som ikke kan løses med penger. Om ti år vil årskullene av nye arbeidstakere bli mindre enn landets totale behov. Mangel på godt utdannede medarbeidere vil bli et problem. Løsningen tar tid. Vi må begynne nå. Dette er en av de viktigste begrunnelsene for samhandlingsreformen.

”Når du er frisk ønsker du deg mange ting – når du blir syk ønsker du deg bare en ting”, sa en klok bestemor. Det største godet samfunnet kan by befolkningen, er å hindre at folk blir syke at sykdom blir tidlig oppdaget. Derfor må vi forebygge basert på den kunnskap som finnes, og tilby gode helsetjenester nær befolkningen, i hjemkommunene. Med hånden på hjertet: vi vet mye om hvordan vi forebygger sykdom. Undertegnede er som nordmenn flest og spiser litt for mye og beveger oss litt for lite. Derfor er det blant annet en sterk økning i diabetes type 2. Unge mennesker velger denne livsstilen, og kan bli den første generasjonen i verdenshistorien som får kortere levealder enn sine foreldre. Men trenden kan snus. Vi har allerede klart å få til mye. Røykeforbruket flater ut. Vi spiser mindre fett og det blir færre som får hjerteinfarkt.

Vi har gode sykehus som gir avansert behandling innen alle disipliner. Medisinsk forskning gjør hele tiden nye framskritt. Vi kan transplantere organer og bekjempe kreft med avanserte medikamenter. Ny diagnostikk og behandling er kostbar og trenger spesialutdannet personell. Derfor må sykehusenes få tid og ressurser til å ta seg av den mest avanserte delen av moderne medisin.

Når den beste behandling kan gis lokalt, skal du ikke behøve å reise langt til sykehus. Flertallet av pasienter har vanlige sykdommer og flere enn i dag kan få den beste behandling lokalt- såfremt fagpersoner og kompetanse er bygget opp lokalt. Samhandlingsreformen har grepene for å få til dette. Det krever først finansiering til kommunene og så oppbygging av kompetanse. I dag ligger mange ferdig behandlede pasienter i sykehusene og venter på tilbud i hjemkommunene. Dette er kostbart. Vi vil flytte alle disse pengene til kommunene samtidig som kommunene skal få ansvar for pasientene.

Politisk håndverk

Sykehusene får i dag delvis stykkprisfinansiering. Regjeringen foreslår å øke rammefinansieringen slik at sykehusene skal legge mer vekt på å tenke helhet, blant annet for kronikergruppene. Det gir bedre økonomistyring og rom for sterkere vekst i kommunene. Vi har besøkt flere kommuner som allerede har gjennomført deler av samhandlingsreformen. De har klart det til tross for at systemet ikke har hjulpet dem. Typisk for suksesskommunene er at gjennomføringen har tatt tid fordi kompetanseoppbygging ikke bare kan vedtas, men må iverksettes blant annet ved å rekruttere godt utdannet personell.

Innføring og gjennomføring av store reformer er krevende. Det er viktig at vi nyttegjør oss erfaringer fra NAV-reformen og sykehusreformen. De store grepene må være kvalitetssikret. For eksempel tar vi oss tid til å fremskaffe nok kunnskap før vi bestemmer om vi skal lete etter olje utenfor Lofoten. Samme politiske håndverk skal brukes når det gjelder folks helse. I stortingskomiteene har vi derfor åpne høringer med organisasjoner som kan gi oss viktig kunnskap. Alle vi møter sier at reformen er riktig. Nesten alle støtter et flertall av grepene i reformen. Noen grep er gjenstand for debatt. Heldigvis. I samhandlingsreformen ønsker vi å ha de vanskelige debattene først og en vellykket gjennomføring deretter.