Det er mange ting i livet det er lett for å ta for gitt. For arbeidstakere flest har modellen for norske lønnsoppgjør gjort det mulig å ta del av den i den sterke økonomiske veksten som har vært her til lands. Sentrale lønnsoppgjør har bidratt til betydelig mer rettferdig inntektsfordeling enn hva tilfellet ville vært hvis det meste ble fordelt lokalt.

Det er sterke drivkrefter som ønsker å snu denne politikken. Det er verdt å merke seg uttalelsene til Kommunenes Sentralforbunds nye direktør Sigrund Vågeng om at kommunesektoren bør få en større del av lønnspotten til lokale forhandlinger. I Vågeng har KS fått en særdeles dyktig kvinne ved roret. Fra kommunene kommer det sterkere signaler om at en slik utvikling er ønskelig. Her spiller Akademikerne kortene sine godt for å få mest mulig uttelling for sine medlemmer. Det man fort glemmer er jo at det vil bli knapphet på arbeidskraft i årene som kommer for alle yrkesgrupper, og dertil store utfordringer med å rekruttere medarbeidere til mange av de viktige oppgavene som kommunene har ansvar, for eksempel innenfor velferd og tekniske tjenester.

Politisk er det FrP og Siv Jensen som oppfordrer LOs medlemmer til å gjøre opprør mot LO-ledelsen som holder fast ved modellen med sentrale oppgjør. Det måtte de i så fall gjøre stikk i strid med sine egne interesser. Siv Jensen følger her sitt partis prinsipprogram om at lønnsdannelsen skal være lokal. Denne måten å tenke vil ha stor sympati langt inn i Høyres rekker. Politisk står høyresiden avkledd når vi ser hvilke arbeidstakere de vil konkurranseutsette rundt om i kommunene. Renholderes lønn og opparbeide rettigheter er ikke like viktig. Finner høyrepartiene sammen i dette spørsmålet, kan det bety at inntektsutjevninga som kjennetegner den norske modellen blir en saga blott. Men er dette en utvikling vi som samfunn ønsker?

Drømmen om hardt arbeid og mulighet til å oppnå sine drømmer må ha samme gyldighet for alle arbeidstakere. Men hva vil en slik politikk bety for de aller fleste medlemmer i LO, Unio og YS? Det som opplagt ville skje, er at de som i dag er organisert hos Akademikerne ville fått en større andel av lønnspotten på bekostning av de mange helsefagarbeidere, renholdere, brannmenn, sykepleiere og andre som utgjør velferdssamfunnets frontsoldater. Offentlig sektor må ha en finansiering som gjør det mulig å føre en lønnutvikling på lik linje som i privat sektor. Men ikke bare blant de som står sterkest fra før. Det må gjelde for alle arbeidstakere. Akademikerne bør også huske på alle velferdsgodene som har vokst fram av sentrale oppgjør. Det kan være seg pensjon, AFP eller gode permisjonsordninger.

Rundt omkring må lokale folkevalgte våkne til det arbeidsgiveransvaret man faktisk har for alle sine ansatte. Appellen går til alle folkevalgte. Mange steder kan man mistenke at de folkevalgte har delegert disse spørsmålene til rådmennene. En rettferdig lønnspolitikk er et ansvar for både politikere og fagforeninger. Det ansvaret må tas også ved de framtidige lønnsoppgjør. Vi kommer til å trenge folk til å ta alle arbeidsoppgaver. Og alle arbeidsoppgaver er like viktig. Det fortjener de ansatte også å se i sin egen lønningspose.