Den første høyden er å komme videre etter klimatoppmøtet i København. København-avtalen ble ikke slik vi håpet, men forhåpentligvis vil den hjelpe oss framover mot en forpliktende global klimaavtale. Avtalen er et gjennombrudd for finansiering av klimatiltak i utviklingsland, at innsatsen mot avskoging i u-land skal styrkes og at de rike landene skal hjelpe de fattige landene med å tilpasse seg tørke, flom og andre konsekvenser av klimaendringene.

Det er bra at målet om at temperaturen på jorden ikke skal stige mer enn med to grader i gjennomsnitt, slås fast i avtalen. Her er det behov for at land tar på seg tilstrekkelige utslippsforpliktelser, noe som hittil ikke har skjedd i den størrelsesorden vi trenger. Norge må jobbe videre innenfor de globale arenaene vi har.

Den andre høyden er at mange prøver å så tvil om konklusjonene til FNs klimapanel. Cicero minner oss om at kritikken går begge veier: Det finnes også mange som vil mene at menneskenes innvirkning på klimaet er undervurdert i rapporten. Som Cicero selv skriver: ”FNs klimapanel er følgelig mer ”midt på treet” enn det man ofte kan få inntrykk av”.

En tredje høyde er å redusere utslippene hjemme i Norge. Ettersom klimaproblemet er et globalt problem, vil et tonn CO₂ redusert i Kina eller i Brasil, hjelpe like mye som et tonn CO₂ redusert utslipp i Norge. Det er ingen klimaforskjell mellom disse tiltakene, bare en kostnadsforskjell. Men det er også riktig med klimatiltak her hjemme, fordi det har betydning for klimapolitikkens troverdighet at vi som forurenser mest, også bidrar til å redusere våre egne utslipp. Klimaforliket forplikter oss til at ²/₃ av utslippsreduksjonene skal skje nasjonalt.

Både bevilgninger til jernbaneinvesteringer, miljøteknologi, fornybar energi og energieffektivisering har økt, og vi bruker flere milliarder kroner fra felleskassen på å utvikle teknologi for karbonfangst og -lagring. De nasjonale virkemidlene har redusert de årlige utslippene i Norge med 10-15 millioner tonn CO₂ i forhold til hva utslippsnivået anslagsvis ellers ville ha vært i 2020.

Den fjerde høyden er å få på plass økonomiske virkemidler som sikrer at forurenser skal betale. Det er et viktig prinsipp i klimaforliket. Jeg mener at miljøavgifter som bidrar til at forurenseren betaler er både god miljøpolitikk og god økonomisk politikk. Prisen på utslipp øker, og enkeltpersoner og bedrifter blir dermed stimulert til å benytte mindre forurensende produkter og produksjonsprosesser. Avgifter er dermed et viktig virkemiddel for å bedre miljøet.

I regjeringserklæringen står det at vi fortsatt vil bruke særavgifter som virkemiddel for å fremme hensynet til blant annet helse og miljø. De siste årene er det gjennomført en rekke endringer i miljøavgiftene, som har ført til at flere som forurenser står overfor en pris på sine utslipp som er mer riktig enn før. Bilavgiftene er et område vi opplagt bør se videre på, for å fortsette å stimulere til stadig mer miljøvennlige biler.

Den femte og siste høyden jeg vil nevne, er at privat forbruk øker mer enn offentlig forbruk. Den økonomiske veksten burde ikke brukes til en ren forbruksvekst blant oss som forbruker mye fra før – men til å fordele mer rettferdig, å ta bedre vare på de som trenger det og å gjøre mer for klimaet fordi vi det er en utfordring som menneskeheten møter sammen.

Stortingsrepresentant Dag Ole Teigen, finanskomiteen