”Politisk ryggrad” handler jo om evnen til å stå oppreist for det man egentlig mener, også når det stormer. Og stormer gjør det først og fremst når et stort flertall av velgerne er uenige med dem som styrer i en bestemt sak, og når media – ofte som en følge av at leserne/seerne mener noe bestemt – støtter opp om dette i sine oppslag og vinklinger.

Maria Amelie-saken er et eksempel på dette. Her har Arbeiderpartiet stått rakrygget i en storm, så å si alene. Det har vært skuffende å se at partier som i utgangspunktet stiller seg bak en restriktiv asyl- og innvandringspolitikk, skygger banen i det øyeblikket følgene av denne politikken får et sympatisk ansikt gjennom Marie Amelie.

Da saken eksploderte burde man forvente at Høyre og Fremskrittspartiet stod opp for at Maria Amelie må behandles ut fra de samme regler som de 4600 som ble utsendt med tvang bare i 2009. I stedet krevde de at det burde gis rom for ”politisk overstyring” av faginstansene som er satt til å vurdere den enkelte asylsøkeren sin sak ut fra vedtatte lover og regler. Underforstått: Når velgerne engasjerer seg i en enkeltsak. Det blir som å innføre et ”Skal vi danse”-prinsipp i asylpolitikken: Den som får flest stemmer fra folket, får bli. Slik kan man ikke behandle menneskeskjebner.

Etter hvert har stadig flere sett at det må være likhet for loven. Ikke minst de mange som har engasjert seg for mennesker med utvisningsvedtak rundt om i norske kommuner, har stusset på hvorfor Amelie skal behandles annerledes. Når Fremskrittspartiet merker at vinden snur, snur Fremskrittspartiet. Da Per Sandberg roste statsministeren for å ha stått i mot det sterke presset, kunne Stoltenberg dessverre ikke svare: ”Takk det samme”. 

Thomas Breen, stortingsrepresentant