Særlig kritikkverdig var en slik framgangsmåte sett i lys av at idretten allerede hadde valgt Tromsø som kandidat, med vedtak i to ulike idrettstyrer. Men så sier Paule i samme åndedrag at idretten må være suveren i valg av kandidat ved et framtidig OL. Det er et synspunkt hun snarest bør revidere. Et OL er ikke bare et idrettsarrangement; det er et stort samfunnsprosjekt og et profileringsprosjekt for landet. Staten skal garantere for, og bevilge, flere milliarder til arrangementet; penger som vil gå til mange ulike samfunnsområder ved siden av idretten. Da er det vanlig i et demokrati at regjering og storting har en styrende hånd på rattet. Hvorfor ikke lære av Lillehammer-OL? Fra første stund var dette definert som både et idrettsprosjekt og et politisk prosjekt, og initiativtakerne involverte tidlig regjeringen i arbeidet. Det hadde sannsynligvis aldri blitt noe OL på Lillehammer i 1994 om ikke stedlige arrangører, idretten og regjeringen hadde arbeidet sammen allerede fra tidlig fase, og etablert et felles eierskap til OL-prosjektet. Når det igjen blir aktuelt med en ny OL-søknad må idretten og landets nasjonale myndigheter sammen avgjøre om Norge skal søke og hvem som skal være kandidat. Det er det eneste som duger, både ut fra et demokratisk perspektiv og med tanke på å vinne fram i en tøff internasjonal konkurranse.