Vi må få atommaktene med hvis vi skal komme nærmere visjonen om en verden fri for kjernevåpen, som Arbeiderpartiet arbeider for, og som president Obama har gjort til sin visjon. Den viktigste arenaen for oss, når det gjelder konkrete initiativ, er arbeidet med NATOs nye strategiske konsept, og den forestående konferansen om ikke-spredningsavtalen i New York i mai.

Tiden bør være inne for å slå ned atomparaplyen over Europa, 20 år etter Berlinmurens fall, og snart 10 år etter at landene i Øst-Europa ble med både i EU-samarbeidet og i NATO. Dette bør være perspektivet foran konferansen om Ikke-spredningsavtalen i mai i år og i forbindelse revideringen av NATOs strategiske konsept.

Drivkraften for de land som har skaffet seg atomvåpen etter at Ikke-spredningsavtalen trådte i kraft i 1970, er regionale konflikter og en dyptpløyende mistillit mellom naboer. Dette er, også sammen med maktdemonstrasjon og ambisjoner, drivkraften bak Iran og Nord-Koreas atomprogrammer. Derfor er det å løse regionale konflikter, kanskje det alle viktigste som kan gjøres for at flere land ikke ser seg tjent med å skaffe seg atomvåpen.

Arbeiderpartiets partiprogram og den rødgrønne regjeringsplattformen forplikter oss også til å ta initiativ til en diskusjon i NATO om hvordan alliansen kan bidra til å realisere målet om en atomvåpenfri verden, gjennom forpliktelser som omfatter alle land. Norge skal være en sterk stemme for å styrke alliansens arbeid med nedrustning, spesielt av atomvåpen. Dette må vektlegges sterkere i den nye strategien NATO skal vedta til høsten.

Ambisjonene i New York-konferansen om ikke-spredningsavtalen i mai, må være å få enighet om tiltak som kan gjøre avtalen til et kraftfullt redskap for å hindre at flere land ser seg tjent med å skaffe seg atomvåpen. Vi må få enighet om at de som har atomvåpen reduserer sine arsenaler, oppgir førstebruk som en trussel og garanterer at de ikke vil bruke atomvåpen mot land som ikke har slike. Da staker vi ut kursen mot en atomvåpenfri verden, og en tryggere verden for oss alle.

Av Svein Roald Hansen, stortingsrepresentant, utenrikspolitisk talsmann