2010 er et viktig år for fremtiden både i Nord-Norge og resten av landet. I år skal vi skal ta en avgjørelse når det gjelder å konsekvensutrede Lofoten og Vesterålen for petroleumsvirksomhet. Dessuten vil 2010 bli stående som året den historiske delelinjeavtalen i Barentshavet ble inngått. Dette er også et område som kan få stor betydning for fremtidig verdiskapning i landet. Så må vi spørre oss: Hva skal denne verdiskapningen gå ut på?

Gjennom 40 år har vi skapt en petroleumsindustri som har gitt Norge store inntekter, viktige arbeidsplasser og teknologisk utvikling. Fra starten har olje og gassutvinning måtte ta hensyn til både annen næring og miljøet. Balanseringen av hensyn har vært en sentral del av norsk oljepolitikk. Og erfaringen viser at virksomheten ikke har hatt negativ effekt av betydning på verken fiskerier eller miljø i Nordsjøen.

I år er det mest aktuelle spørsmålet hvorvidt det skal åpnes for petroleumsvirksomhet i Lofoten og Vesterålen. Regjeringen har nettopp mottatt faglige råd om forvaltningen av havområdene. Rådene er forskjellige. De kommer fra den enkelte rådgivers ståsted. Vurdering og balansering av dem blir politikernes jobb. Arbeiderpartiet har ikke konkludert på om vi vil ha petroleumsvirksomhet i Lofoten og Vesterålen. Vi har ønsket å få de faglige rådene først, slik vi alltid har stått for en skrittvis og kunnskapsbasert tilnæring på norsk sokkel.

Fra Ekofisk har næringen gått nordover, skritt for skritt, til større utfordringer både med hensyn til havdyp, værforhold og fiskerier. I dag ser vi at dette har vært en vellykket politikk. Næringen har taklet nye teknologiske utfordringer, og strenge miljøkrav har bl.a. bidratt til at utslipp av CO2 på norsk sokkel er det laveste i verden pr oljefat. For nasjonen har virksomheten skapt verdier som sikrer velferd og utvikling både i dag og for fremtidens slekter. Særlig for kyst-Norge har petroleumsvirksomheten skapt arbeidsplasser, grunnlag for bosetting og videreutvikling av gode lokalsamfunn.

I debatten om Lofoten og Vesterålen får vi ofte høre at fiskeri ikke kan forenes med petroleumsvirksomhet. Dette har jeg ingen tro på. Historien viser oss at det er fullt mulig. Gjenoppbyggingen av sildestammene som gyter utenfor Mørekysten parallelt med at man har drevet oljeutvinning er eksempel på det. Et annet resonnement som fremføres er at norsk petroleumsvirksomhet er på vei nedover, nå må vi satse på ny virksomhet for fremtiden. Dette er etter min mening feil tilnæring til nyskaping. Det vil være petroleumsvirksomhet på norsk sokkel i mange gode tiår ennå. Kompetansen og arbeidsplassene vi har i næringen må derfor opprettholdes og videreutvikles gjennom fortsatt aktivitet. Ny virksomhet bygges som oftest på kompetanse fra noe annet. Det er for eksempel kunnskap og teknologi fra petroleumsvirksomheten som ligger til grunn når norske bedrifter nå kaster seg ut i vindkraftutbygging til havs.

Våre nordligste fylker sliter med avfolking og lavere gjennomsnittsinntekt enn landet som helhet. Petroleumsaktivitet vil skape kunnskapsbaserte arbeidsplasser som landsdelen trenger. Ved utbygging i nord må vi også kreve at det legges til rette for industriell bruk av gass ved ilandføring. Slik vil vi kunne skape ny virksomhet basert på råvarer vi i dag eksporterer en altfor stor del av. Den beste måten å få kunnskap om hvilke ringvirkninger petroleumsaktivitet vil få for lokalmiljøet er å gjennomføre en konsekvensutredning. Dette vil gi alle parter et grunnlag for å ta stilling til spørsmålet om videre utviking i sårbare områder. Det er også viktig at lokaldemokratiet og lokalsamfunnene blir hørt i denne prosessen.

Forvaltningen av ressursene som finnes i Lofoten/Vesterålen må ta utgangspunkt i at vi skal skape verdier som kommer nåværende og fremtidige generasjoner til gode. Akkurat den samme tilnærming vil være riktig i de nye store områdene i Barentshavet, selv om dette ligger lengre frem i tid. De politiske veivalg som nå skal foretas må baseres på kunnskap og vilje til å skape verdier for fremtidens generasjoner. Partitaktiske hensyn og symbolpolitikk med der tilhørende ultimatum bør legges i skuffen. Vi har nå mulighet til å stake ut en kurs for ressursforvaltning i våre nordlige farvann som vil kunne løfte en hel landsdel. Vi har ikke råd til å la denne muligheten gå fra oss.