De fleste av oss vil hegne om våre gode velferdsordninger.

• Vi vil ha full lønn under sykdom.
• Vi vil ha gode pensjoner når vi trer ut av arbeidslivet – enten som følge av uførhet eller alderdom.

Men skal vi klare å opprettholde gode ordninger, må vi skjerme oss selv mot overforbruk. Derfor er den pågående debatten om sykefraværet så viktig.

Regjeringen har nå satt ned et partssammensatt utvalg som skal se nærmere på sykefraværet, vurdere eventuelle tiltak og legge grunnlag for en ny avtale om et inkluderende arbeidsliv. Og vi skal ikke gå utvalget i næringa. Men det er sannsynlig at utvalget nokså raskt vil støte på den nære sammenhengen mellom arbeidsmarked og sykefravær. Det er godt dokumentert at utrygghet i forhold til arbeid og inntekt, øker sykeligheten i befolkningen. Også store omstillinger, som den som nå gjennomføres i arbeids- og velferdsetaten, øker sykefraværet. Det betyr naturligvis ikke at vi skal la være å gå inn i omstillingsprosesser. Men vi bør snart ha lært at gode omstillingsprosesser gjennomføres i nært samarbeid med de ansattes organisasjoner med trygghet for fremtidig arbeid og inntekt – og det er like viktig: at de ansatte får tilstrekkelig opplæring og videreutdanning til å mestre nye oppgaver.

Et raskt blikk på sykefraværsstatistikken viser også at det økte sykefraværet skjuler arbeidsledighet. Sykefraværet i bygg og anlegg har eksempelvis økt med 18,7 prosent fra 2. kvartal 2008 til 2. kvartal 2009. Sykefraværet i gruppen selvstendig næringsdrivende har økt med 14,5 prosent i samme periode. Kan det for eksempel hende at sykefraværet i disse gruppene, som er verst rammet av virkningene av finanskrisen, har sammenheng med det enkle faktum at sykelønnsordningen gir full lønn, mens ledighetstrygden ikke gjør det. Ja, selvstendig næringsdrivende har ikke en gang rett til dagpenger. Vi forstår godt at noen velger å sykmelde seg under slike omstendigheter – også fordi vi vet at tilværelsen lett kan miste sin mening i det øyeblikk arbeid og inntekt med ett forsvinner. Dessuten er det hevet over tvil at sykeligheten øker proporsjonalt med sykdommens eller ledighetens varighet.

Det finnes neppe noe enkelt grep eller tiltak som kan hindre at noen utnytter sykelønnsordningen. Vi kan gjerne moralisere over folks generelle holdninger, mene at det er for lett å bli sykemeldt eller at legene er for slepphendte med sykemeldinger. Men hvem er vi, bortsett fra Høyre da, som tør sette seg i legens sted og stille diagnoser på folk som klager over muskel- og skjelettlidelser eller psykiske lidelser.

Derimot er det solid forskningsmessig belegg for å hevde at mange av dem som går hjemme i lang tid, faktisk ville hatt bedre av å være på jobb – og at de ville ha vært det med bedre oppfølging og behandling. Vi vet også at langvarig sykdom oftest leder til uførhet. Bare en av fem som har vært sykmeldt et helt år, vender tilbake til arbeidslivet – simpelthen fordi langvarig fravær i seg selv fører til nedsatt arbeidsevne. Dessuten er kravene i arbeidslivet etter hvert er blitt så høye at vi ikke har plass for mennesker som bare yter 70 prosent, selv ikke i kortere perioder. En ny og forbedret IA-avtale – og vi minner om at IA står for et inkluderende arbeidsliv – vil nødvendigvis måtte handle om dette.

Samtidig er vi sikre på at vi må bruke pengene på en annen måte – til å holde folk i arbeid, framfor å overgi dem til en passiv trygdetilværelse. Da må det også bli lettere å kombinere trygd og arbeid.

Vi har rett og slett ikke råd til annet.

Steinar Gullvåg og Anette Trettebergstuen, stortingsrepresentanter (A)